Maria Wasvik

Redaktør

Man skal holde tunga rett i munnen når en skriver om de miljøene som redaktør i Filter nyheter, Harald Klungtveit, gjør i den nye boka “Nynazister blant oss”, om Den Nordiske Motstandsbevegelsen (DNM). Som han selv gjør rede for, er det altfor mange eksempler på at norske medier med deres dekning av saker der nynazistene har vært involvert, kan ha bidratt til å styrke det imaget de selv ønsker å nå ut med, som veldig skumle og mange, eller som en gruppe bestående av mennesker “hvis meninger ikke er politisk korrekte”.

Et eksempel på hvor galt det kan gå illustreres “godt” av debatten fra 2014 om hvorvidt “Rogalandsmannen” som sto bak den obskure grupperingen “Borgervernet Rogaland” burde få delta i en debatt på Sølvberget kulturhus i Stavanger om etableringen av asylmottak i området. Det endte med at han fikk plass og taletid på scenen, sammen med lokalpolitikere og lederen for Hero Norge. Den samme mannen er viet et helt kapittel i Klungtveits bok, og det er ingen tvil om at han på det samme tidspunktet var en av de mest sentrale høyreekstremistene i landet. Kort tid etter var han hovedmannen i et stort våpenbeslag, og aktivt medlem av DNM.

Når nynazistene i sin kommentar til Dagsavisen om boka, ber folk om å lese “Mein kampf” og aktivisthåndboka deres, oppfatter jeg det som et definitivt én – null til Klungtveit.

Den feilen gjør ikke Klungtveit. Misforstå meg rett, bokas beskrivelser av våpenbeslag og organisert kamptrening på tvers av landegrenser, etterlater absolutt et inntrykk av et miljø i vekst, som det er all grunn til å frykte utbredelsen av. Samtidig gir han god plass til flere enkeltpersoner, både nåværende medlemmer og avhoppere, og deres til dels brokete historier, noe som er svært godt egnet til å rive ned det velfriserte og strengt disiplinerte inntrykket organisasjonen ønsker å gi. Klungtveit viser hvordan flere av de aktive medlemmene vi har sett i uniform bærende på grønne faner, sliter psykisk, har rusproblemer og/eller driver med mer eller mindre mislykket kriminell aktivitet. Han viser dessuten at det på tross av rigide regler og absurde poengordninger ofte er både langt mindre, og langt mer kaotisk, aktivitet enn det det velsmurte propagandamaskineriet deres med podkaster og uendelig med kamprapporter gir inntrykk av.

Når nynazistene i sin kommentar til Dagsavisen om boka, ber folk om å lese “Mein kampf” og aktivisthåndboka deres, oppfatter jeg det som et definitivt én – null til Klungtveit. De har full kontroll så lenge det er journalister og lokalsamfunn som famler, men her hvor situasjonen er snudd på hodet er det absolutt nynazistene som famler. At de anbefaler Hitler som referanse for å “forstå dem” (!), er ingen god måte å gjøre seg mer spiselige i offentlighetens øyne på. Samtidig kan et slikt svar også leses med en viss foruroligelse. Hvor varme i trøya er de ikke, om det er svaret de tillater seg å gi til riksmedier?

Med relativt tørre kildehenvisninger og oppramsinger av navn på personer og ulike internettforum stadfester boka en gang for alle at nesten ingen ulver egentlig er ensomme.

Siden 2016 har Klungtveit vært redaktør for nettstedet Filter Nyheter og har fulgt nynazister tett. I tillegg til research som journalist, baserer boka seg på et rikt tilfang av litteratur, dokumenter og skjermdumper fra sosiale medier. Han forteller detaljert og godt historien om nøkkelpersoner og -hendelser i det norske, men også svenske og nordiske, miljøet rundt organisasjonen. Vi blir kjent med hvordan den såkalte motstandsbevegelsen faktisk har vokst etter både terrorangrepene 22. Juli 2011 og “flyktningkrisen” i 2015, hvordan den knytter seg til de andre eksisterende miljøene både nasjonalt og internasjonalt, nynazistenes arbeid med å forene de ulike nordiske organisasjonene, og til slutt splittelsen som skjedde i 2019.

Klungtveit er gjennomgående nøktern og profesjonell i sin tilnærming, men jeg oppfatter det ikke slik at han står i noen motsetning til “rabiate antirasister”, som en anmelder i Vårt Land hevdet. Tvert imot vil jeg påstå at Klungtveits bok og det som kommer fram i den i veldig stor grad underbygger at vi burde lytte langt mer til “rabiate antirasister”.  Nå veit ikke jeg nøyaktig hva “rabiate antirasister” egentlig refererer til, men det er kanskje de som har presset på for å få PST til å ta trusselen fra de høyreekstreme på alvor? Og var det kanskje ikke “rabiate antirasister” som demonstrerte mot Vaulars deltakelse i debatten på Sølvberget?

Med relativt tørre kildehenvisninger og oppramsinger av navn på personer og ulike internettforum stadfester boka en gang for alle at nesten ingen ulver egentlig er ensomme. De tilhører alle det samme økosystemet. Det er koblinger på kryss og tvers, og det skisseres hvordan nynazistene har kontakter på begge sider av konflikten i Ukraina og med ledende nazister i USA, men også med de ufrivillig komiske skikkelsene i Stopp Islamiseringen Av Norge (SIAN).

Det er både paradoksalt og skremmende at min første tanke er at det egentlig ikke er så viktig å vite hvorvidt Manshaus faktisk var i ferd med å bli medlem eller ikke

Boka åpner og avslutter med et av de siste eksemplene på nettopp en såkalt ensom ulv, Philip Manshaus. Klungtveit skriver helt innledningsvis at “Terrorsaken i Bærum understreker hvor tilfeldig det kan være om de farligste nynazistene befinner seg i eller utenfor en organisasjon. Det viser hvor raskt radikaliseringen kan skje når det er et koldtbord av høyreekstreme fellesskap å velge blant.” Dette er det viktig at vi makter å ta inn over oss.

I det siste kapittelet beskriver han hvordan det kort tid før angrepet i Bærum i 2018 var kontakt mellom Manshaus og DNM i forbindelse med at Bærumsterroristen skal ha søkt om medlemskap. Når rettssaken mot Manshaus starter i Asker og Bærum tingrett 7. Mai, vil dette være et av temaene som skal belyses. Det er både paradoksalt og skremmende at min første tanke er at det egentlig ikke er så viktig å vite hvorvidt Manshaus faktisk var i ferd med å bli medlem eller ikke, basert på Manshaus´ egne uttalelser handlet han allerede på vegne av et mer eller mindre innbilt “vi”. Samtidig er det viktig, fordi det understreker, i likhet med det som kommer fram i Klungtveits bok, hvilken trussel organisasjonen utgjør mot samfunnet.