Marthe Valle

Ekstern Skribent

I går ble det klart at ingen av opposisjonspartienes forslag gikk igjennom, og vi sitter altså igjen med det håpløse forslaget fra regjeringen som er så fullt av forbehold og ansvarsfraskrivelse at ikke en eneste del av meg klarer å kjenne på lettelse og glede.

“Jojo”, sier folk, “Høyre har jo iallfall åpnet opp døra, det burde dere jo være glade for”. NEI! Og jeg skal forklare hvorfor.

De siste månedene har vi i aksjonsgruppa måttet lære oss mye om kampanjearbeid, politikk, strategi, EU og Norges asylpolitikk, UNHCR, de ulike organisasjoners rolle, flyktningekonvensjonen og menneskerettighetene. Jeg har satt meg inn i hva som skiller kvoteflyktninger og relokalisering av asylsøkere, og ikke minst hva som er premissene fra Hellas sin side for hjelpen fra EU.

Det å hjelpe burde ideelt sett komme fra et oppriktig ønske om å være solidarisk og å bidra, men etter noen måneder med innsyn i politikken sitter jeg igjen ganske så desillusjonert. Hestehandel, posisjonering, strategi og kjøpslåing. Taktikk ovenfor andre partier, og ikke minst mangel på kunnskap og forståelse av situasjonen i Hellas.

Lite av det jeg har sett til nå vitner om et oppriktig ønske om å hjelpe, tvert i mot.

Det “8-10 andre land”-forbeholdet som nå kommer handler helt soleklart om at Norge var et av få land som bidro med relokalisering i 2015-2016 da den såkalte flyktningekrisen var eksplosiv.

Nå, fem år etter, skal vi stille som forbehold til et land som har 118000 flyktinger at vi bare hjelper noen få såfremt 8-10 andre land også gjør det. Vi, som nesten ikke får en eneste asylsøker og som antakeligvis ikke vil motta alle de kvoteflyktningene vi har forpliktet oss til.

Lite av det jeg har sett til nå vitner om et oppriktig ønske om å hjelpe, tvert i mot.

Bortsett fra Karin Andersen i SV og Une Bastholm i MDG som har vært ekstremt tydelig og rakrygga, så er det lite som minner om solidaritet, hjerte og integritet. AP kom med et forslag de visste ikke var gjennomførbart, KUN for å stilne egne rekker, og KrF gikk voldsomt hardt ut og truet med både det ene og det andre, for å så rope hurra for dette makkverket av et forslag som nå ligger på bordet. Taktikk, strategi og hestehandel.

De folka som skal gjøre jobben, nærmere bestemt 116 kommuner, har vedtatt støtte til oppropet.

Jeg er desillusjonert, trist og bekymret, først og fremst fordi usannheter og politisk spill om sårbare mennesker ikke får NOEN konsekvenser. Ingen.

Vi er oss selv nok, og det er en stadig kamp for å holde Europas flyktningeleire framme i mediebildet. Det som holder motet oppe er folkets engasjement, og at det faktisk er mange som vil ta i mot. De folka som skal gjøre jobben, nærmere bestemt 116 kommuner, har vedtatt støtte til oppropet.

Men jeg lurer på hvor tett på elendigheten må komme før enkelte skal forstå alvoret. I går måtte jeg fortelle en syrisk familie at de tre av dem som har fått avslag på asyl sannsynligvis ikke burde kaste bort pengene på å anke saken, det er ingen vits. Halve familien blir deportert til Tyrkia, resten sendes til fastlandet med uviss fremtid.

Den siste uka har Hellas intensivert avslag på asylsøknader, nærmere bestemt 1400 mennesker har fått avslag. Greske advokater på Lesvos roper nå høyt om mangelfull behandling av søknadene, dårlig informasjon, og avslag og deportasjoner i høy hastighet og på uriktig grunnlag. Dette er det systemet Norge og UD skryter av at EØS-midlene går til, og det som skjer nå er en direkte konsekvens av at Europa svikter. Et overbelastet asylsystem som har fått nok, og som kaster internasjonal rett ut vinduet.

Det som uroer meg aller mest er hvor lett det er å se inn i tragedien uten å kjenne på forpliktelse, uten å kjenne på ansvar, uten å kjenne på medmenneskelighet.

Vi ser på det, vi ser på volden, vi ser på de skitne barna med blikk vi ikke klarer å finne gjenklang i, vi ser på søppelet, vi ser på menneskene som mangler alt vi har. Vi ser og vi ser og vi ser. Det som uroer meg aller mest er hvor lett det er å se inn i tragedien uten å kjenne på forpliktelse, uten å kjenne på ansvar, uten å kjenne på medmenneskelighet.

“Byrden må fordeles” sa Monica Mæland. “Byrden”

Jeg har i alle mine år som solidaritetsarbeider kjempet med ordene for å finne de som skal gjøre inntrykk, ordene som speiler virkeligheten. Men jeg tror ikke ord er nok, det bekreftet forslaget fra regjeringen på tirsdag.

Vi har to kamper nå, kampen for vårt menneskesyn her hjemme og vår solidaritet der ute.

Begge deler står i fare for forvitring.