Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Hvis debatten vi nettopp har hatt om Anders Behring Breiviks soningsforhold skal utgjøre standarden for hvordan vi debatterer Breivik i årene framover, er det foruroligende. Debatten fremsto langt på vei som en abstrakt gjentagelse av prinsipper, uten at de konkrete utfordringene i gjennomføringen av prinsippene i særlig grad ble reflektert.

Dette er et viktig utgangspunkt: Likhet for loven betyr ikke at alle skal behandles likt, men at like tilfeller skal behandles likt. Hva gjelder Breivik, finnes ingen like eller engang lignende tilfeller. Både handlingene han har gjennomført og uttalelsene han har kommet med om hvordan han ser for seg fremtiden, plasserer ham i en særstilling.

I «manifestet» har han eksempelvis skrevet om en «tempelridders» plikt både til å rømme og til å planlegge nye terrorhandlinger. I brev han har sendt ut fra fengselet har han blant annet forsøkt å oppildne «militante» høyreekstreme grupper til å la seg inspirere mer av al-Qaida, og han har ønsket å organisere ekstremister både på innsiden og utsiden av murene. For tiden arbeider han med å etablere et norsk fascistisk parti. Han ser også for seg at han, hvis han klarer å rømme, skal drepe noen utvalgte «landsforrædere». Tvil ikke på at han mener alvor.

Vi kan selvsagt alle være enige om at Breivik som et overordnet utgangspunkt skal behandles ut fra de samme prinsippene som alle andre innsatte. Det betyr blant annet at han skal forsøkes rehabilitert. Det vesentlige spørsmålet – som jeg ikke har sett noen engang gjøre et forsøk på å besvare – blir da hvordan man rehabiliterer en politisk terrorist. Hvordan får man en mann som mener at politiske drap er berettigede, som har myrdet 77 mennesker i kaldt blod og satt det norske regjeringskvartalet ut av funksjon, til fullt ut å omfavne demokrati og ikkevold? Og ikke minst: Hvordan skal vi noen gang kunne tro på ham? Skal vi ta ham på hans ord? Prinsippet tilsier at samfunnet prøver å rehabilitere ham, men selv et minstemål av realisme tilsier at vi har minimale sjanser for å lykkes.

Det er i så måte ingenting urimelig i at straffedømte behandles ut fra de individuelle forutsetningene. Tvert om: Det er en streng nødvendighet. Det må være åpenbart at bevisterskelen for å anse at Breivik er rehabilitert må være skyhøy. Det må være konstatert hinsides enhver rimelig tvil at han ikke utgjør en fare for samfunnet. Per i dag er det en nesten absurd debatt, all den tid Breivik fortsetter å sende ut brev fra fengselscellen (senest i mars i år) hvor han lister opp hvilken rekkefølge ulike kategorier av landsforrædere bør myrdes i.

Det bør virkelig være åpenbart hvorfor en løslatelse er og må være urealistisk. Hvis Breivik mot formodning noen gang skulle løslates, vil ethvert tilbakefall til den virksomheten han er dømt for åpenbart være katastrofal. Selv kontinuerlig overvåkning kan ikke gardere samfunnet mot at han vil kunne begå nye voldshandlinger. Han kan eksempelvis ikke nektes å kjøpe en kniv og gå inn på Oslo S. Breivik er en politisk terrorist som er villig til å begå uhyrligheter for å få oppmerksomhet. Han er også utspekulert, og i stand til å tenke ut komplekse scenarier for å nå dette målet.

Breivik skal behandles så humant som de omstendighetene han selv har skapt tillater. Det bør eksempelvis være liten tvil om at endeløs isolasjon er problematisk. Når det er sagt, har fengselsvesenet en svært krevende oppgave foran seg. Fengselsvesenet bør ikke overlates til å gjøre den jobben alene – offentligheten bør absolutt ha både meninger og et kritisk blikk. En reell debatt må imidlertid reflektere de konkrete utfordringene som saken medfører. En så svevende debatt som vi nettopp har hatt, har jeg vondt for å se at fengselsvesenet kan forholde seg til på noe konkret eller konstruktivt vis.