Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Det dokumenterer genetikeren Adam Rutherford på forbilledlig vis i sin populærvitenskapelige bok How To Argue With A Racist (Weidenfeld & Nicholson, 2020). Det fremstår imidlertid nok en gang som mer uklart hvordan man skal overbevise rasister om dette enkle faktum.

Et våpen for antirasister

«Denne boken er et våpen. Den er skrevet for å gi deg de vitenskapelige redskapene du trenger for å takle spørsmål vedrørende rase, gener og opprinnelse. Den er en boks med utstyr for å kunne skille fakta fra myter i forståelsen av hvordan vi er like og hvordan vi er ulike.» Slik innleder den populærvitenskapelige formidleren og vitenskapsskribenten Adam Rutherford sin bestselgende bok How To Argue With A Racist, som nylig er kommet ut på engelsk i Storbritannia og USA.

Få gjør Rutherford rangen stridig som populærvitenskapelig formidler: hans foregående bøker A Brief History of Everyone Who Ever Lived og The Book of Humans har da også blitt populærvitenskapelige bestselgere i den engelskspråklige verden, og har de siste årene vært å finne i flyplassbokhandlere i hele den vestlige verden. Rutherford har sine fagkunnskaper i orden: han har en doktorgrad i genetikk fra University College London (UCL) bak seg. Rutherford skriver imidlertid med bakgrunn ikke bare i kunnskaper fra vitenskapen, men også utifra egne personlige erfaringer. For i innledningen får vi vite at han og hans biologiske søster vokste opp i Ipswich i England som barn av en hvit engelsk far og en britisk-indisk mor oppvokst i Guyana i Sør-Amerika, som skilte seg da han og søsteren fortsatt var barn. Som mange med kunnskaper om historien til den såkalte moderne ‘rasevitenskapen’ vil vite, var Rutherfords studiested UCL i London i sin tid arnested for ‘rasehygienen’ eller eugenikken i Storbritannia.

Å karakterisere dem som rasister er ikke en verdivurdering basert på samtidige oppfatninger, det er en faktabasert påstand

For det var her Francis Galton (1822-1911), en rasist og tilhenger av ‘rasehygiene’ hadde sitt professorat og sitt laboratorium, som den dag i dag er oppkalt etter ham. Vi vet i dag selvsagt at den moderne ‘rasevitenskapen’, som var et ektefødt barn av den europeiske opplysningstiden og forløpere som filosofene Kant og Voltaire, var alt annet enn vitenskapelig, og at den såkalte ‘rasehygienen’ og ‘rasevitenskapen’ var sentrale forutsetninger for nazismens krigsforbrytelser før og under 2. verdenskrig. Galton hadde ingen hemninger med å skrive om bestemte ‘rasers’ angivelige ‘underlegenhet’, og Rutherford har liten og ingen tålmodighet med dem som argumenterer med at Galton og hans rasehygieniske trosfeller samt rasistiske opplysningsfilosofer som Kant og Voltaire må ‘forstås i lys av sin tid’, og dermed ikke kan forklares som rasister, gitt at selve begrepet rasisme først for alvor ble introdusert i vårt språklige vokabular av den tysk-jødiske flyktningen og sexologen Magnus Hirschfeldt i 1936.

«Å karakterisere dem som rasister er ikke en verdivurdering basert på samtidige oppfatninger, det er en faktabasert påstand; de ga uttrykk for meninger som var rasistiske, på samme måte som kulturelle og vitenskapelige normer var det i deres samtid», skriver Rutherford. Rutherford er forbilledlig klar om dette: begreper som «vitenskapelig rasisme» og «rasevitenskap» er dypt misvisende: det er i realiteten snakk om «pseudo-vitenskaper.»

Rutherford er imidlertid klar og tydelig på behovet for aktivt å konfrontere forskere i akademias ytterkanter som fortsetter å fremme ideer om at «rase» har en biologisk forankring

Selv om målet for denne kritikken aldri fremstår som helt klar, understreker Rutherford i innledningen sin misnøye med genetikere som er tilbakeholdne med å ta standpunkt til misbruk av genetisk forskning med det formål å bekrefte uvitenskapelige syn på menneskelig ulikhet. Et eksempel på dette kunne eksempelvis være den prominente Harvard-genetikeren Prof David Reich, mannen bak bestselgeren Who We Are And How We Got There som utifra en bokså positivistisk ide om forskningsmessig ‘nøytralitet’ nokså konsekvent har nektet å ta standpunkt i denne sammenhengen. For langt klarere tale om sentrale genetikeres manglende evne og vilje til å ta standpunkt her kan man med fordel og utbytte lese Angela Sainis bestselgende Superior: The Return of Race Science. 

Rutherford er imidlertid klar og tydelig på behovet for aktivt å konfrontere forskere i akademias ytterkanter som fortsetter å fremme ideer om at «rase» har en biologisk forankring, nettopp fordi det å unnlate å gjøre det faktisk innebærer at man bidrar til å «normalisere rasistiske holdninger i en større offentlighet.» Dette er vi som kjent ikke så veldig gode til i Norge, hvor en vitenskapsjournalist med nettopp en slik agenda, Nicholas Wade, for få år siden ble omtalt i høyst respektfulle vendinger av en vitenskapsjournalist i en venstreradikal norsk dagsavis, og den flengende kritikken hans bok hadde fått fra et hundretalls ledende genetikere og biologer i USA redusert til et spørsmål om angivelig ‘politisk korrekthet.’ For ikke å nevne Norges Handelshøyskole i Bergen (NHH) som i samarbeid med den konservative tankesmien Civita for få år siden inviterte den dypt problematiske Charles Murray, med alle hans biologisk-rasistiske teorier om årsakene til at afrikansk-amerikanere skårer lavere på IQ-tester enn hvite amerikanere til Norge. Rutherford er imidlertid klar og tydelig i det uvitenskapelige i holdningen og ideene til både Nicholas Wade og den langt mer kjente, men nå diskrediterte Nobelprisvinneren James Watson (1922 -). Om Watson skriver Rutherford, med bakgrunn i sitt møte med Watson og Watsons gjentatte påstander om at forskjellene mellom svarte og hvite på IQ-tester var «genetisk forankret» at han var «en brilliant vitenskapsmann, og en rasist.»

Myten om raser

Ideen om at menneskeheten kan deles inn i ‘raser’ er som Rutherford og utallige forskere før ham har påpekt uløselig knyttet til den trang til å klassifisere mennesker som sprang ut av opplysningstiden, fremveksten av de moderne vitenskaper, og til fremveksten av europeisk kolonialisme. Når ‘rase’ forblir så grunnleggende i en del menneskers måte å tenke om menneskelige forskjeller på, har det som også kulturteoretikeren Stuart Hall (1932-2014) også i sin tid understreket også å gjøre med det Rutherford karakteriserer som et menneskelig behov for «enkle fortellinger hvormed vi kan skape mening knyttet til våre identiteter» på. «Rase» er med andre ord ikke biologisk virkelig, men «eksisterer» fordi det er et sosialt konstrukt med helt bestemte konsekvenser for de som til enhver tid utsettes for rasialisering.

Paradokset er selvsagt at antallet «raser» har blitt anslått til alt mellom «en» og «sekstitre» siden 1700-tallet. «Den vedvarende manglende evnen til å bli enige om antallet raser indikerer hvor idiotisk selve ideen er», skriver Rutherford i en av mange sarkastiske formuleringer i denne boka.

  «Rasemessig renhet» er altså «en ren fantasi», og ideen om at «rasemessige kategorier» skulle sammenfalle med «geografiske»  og «taksonomiske grenser» den rene absurditet.

En vedvarende besettelse for rasister før og nå er selvsagt ideen om ‘rasemessig renhet.’ Denne ideen kommer kan hende ikke til fullt så dramatiske uttrykk i samtiden som i vår nære fortid, hvor både amerikanske sørstatsrasister så vel som apartheidregimet i Sør-Afrika og tyske nazister var besatt av ideer om å bevare hvites angivelige ‘rasemessige renhet’ med både makt og vold. Samtidig som det enkelt nok lot seg påvise, blant annet i arbeidene til den sørafrikanske historikeren Hermann Heese, at det som passerte som afrikaans-talende ‘hvite’ under apartheid selvsagt var et resultat av århundrer med seksuell kontakt og reproduksjon mellom hvite, svarte og fargede – på samme måte som hvite sørstatsrasister var det. Som den antirasistiske borgerettighetsaktivisten og forfatteren James Baldwin aldri ble lei av å påpeke handlet mange hvite amerikaneres rasisme også om den manglende evnen til å konfrontere den faktiske historien om seg selv.

Men disse ideene lever i verste velgående på den ytre høyresiden i så vel USA som Europa nå som da. Rutherford er på sitt beste i del 2 av boka, hvor han på grunnlag av det genetikken forteller oss om menneskers sammensatte opphav og opprinnelse som noe som faktisk demonstrerer at enhver ide om ‘rasemessig renhet’ og ‘rasemessig autensitetet’ faktisk er uvitenskapelig. For det globale genetiske isopunktet – eller altså punktet der klodens samlede befolkning var å anse som forfedrene til ethvert menneske som lever i dag, inntreffer allerede for 3400 år siden. Med betydelig ironi kan Rutherford dermed konstatere at den britiske skuespilleren Danny Dyer, som på den populære britiske varianten av TV-programmet Hvem tror du at du er? i 2016 «oppdaget» at han avstammet fra den engelske 1400-tallskongen Edward den 2. i grunnen bare hadde oppdaget at han i likhet med et overveiende flertall av nålevende briter var nedstammet fra kong Edward den 2.

«Rasemessig renhet» er altså «en ren fantasi», og ideen om at «rasemessige kategorier» skulle sammenfalle med «geografiske»  og «taksonomiske grenser» den rene absurditet. Den alt overveiende andelen av menneskelig genetisk variasjon er variasjon mellom individer, og ikke mellom grupper. Gitt at det «aldri er enkelt, og for det meste umulig, å forutsi den fysiske manifestasjonen av et gen, eller å slutte fra fenotype til genotype» er det som ofte er blitt antatt å være «rasemessige forskjeller» et uttrykk for de mest overflatiske forskjeller. Og menneskehetens opprinnelse finner vi faktisk på det genetisk sett mest sammensatte kontinentet av dem alle, nemlig det afrikanske kontinentet.

Rutherfords betimelige kritikk av de mange uvitenskapelige sider ved dataene og funnene i den milliardindustrien som DNA-testing for å fastslå individers genetiske opprinnelse er blitt i de senere årene, er gull verdt for antirasister.

Pigmentering, eller altså hudfarge, er i utviklingsmessig forstand å forstå som en tilpasning til ulike klimasoner, snarere enn noe som skulle være genetisk essensielt. Det vil føre for langt i en kort omtale som dette å referere til Rutherfords innsiktsfulle punkteringer av populære myter knyttet til angivelig spesifikke ‘gener’ for suksess i langdistanseløp i friidrett blant kenyanere og etiopiere eller på hundre meter blant afrikansk-amerikanere; om de angivelige ‘musikalske genene’ blant afrikansk-amerikanere – som altså paradoksalt nok tenkes å manifestere seg i et talent for jazz, men slett ikke for klassisk musikk; og en av de mest populære rasistiske mytene i liberale kretser i vår tid, nemlig at det høye antallet askhenazi-jøder blant Nobelprisvinnere skulle tilsi eksistensen av et spesifikt ‘jødisk gen’ som skulle kunne genere høy IQ. Men både dette, og Rutherfords betimelige kritikk av de mange uvitenskapelige sider ved dataene og funnene i den milliardindustrien som DNA-testing for å fastslå individers genetiske opprinnelse er blitt i de senere årene, er gull verdt for antirasister.

Scientismens dilemmaer

Rutherford har en stor, og mange vil nok mene, nærmest ubegrenset tillit til vitenskapens frelsespotensiale. Man må nok kunne lese også denne boka som et uttrykk for en genuin tro på at dersom bare et tilstrekkelig antall mennesker blir eksponert for hva nyere genetisk forskning faktisk har å si om menneskelig forskjellighet før å nå, så vil mye være oppnådd i kampen for et samfunn basert på menneskelig likeverd og like rettigheter. Det er ikke det at ikke Rutherford grunnleggende sett er fullstendig klar over at vitenskapelige fakta gitt den verden vi lever i og den almennmenneskelige tendens til å filtrere bort fakta som ikke passer de overbevisninger en selv måtte ha i utgangspunktet nok sannsynligvis ikke vil overbevise rasister. For han skriver selv at «å debattere med rasister med konspiratoriske holdninger knyttet til vitenskap er en ganske ørkesløs aktivitet, og utmattende.» Rutherford gir imidlertid dypest sett et uttrykk for en scientisme som hopper bukk over et grunnleggende problem som Rutherfords kollega blant britiske populærvitenskapelige formidlere Angela Saini behandler på en langt mer grundig og overbevisende måte. 

Rutherford gir imidlertid dypest sett et uttrykk for en scientisme som hopper bukk over et grunnleggende problem

For Saini fremstår det som mer enn klart i lys av de moderne vitenskapers historie at vitenskapen til enhver tid også reflekterer holdninger og ideer i samfunnet for øvrig, hva enten disse handler om rasisme eller sexisme. Forskere og akademikere er ofte svært glade i å tenke om problematiske holdninger og ideer som noe som enten tilhører fortiden eller som noe som angår ‘de andre’ og ikke ‘oss selv.’ Man trenger saktens ikke gå særlig langt i norsk akademia eller samfunnsliv forøvrig for å finne høyst samtidige eksempler på dypt problematiske holdninger som kolporteres av intellektuelle og samfunnsmessige eliter  – holdninger som i det store og det hele ikke konfronteres av fagkollegaer livredde for hva å faktisk gjøre det måtte bety for egne akademiske karrierer i en tid hvor administrative krav til ‘kollegialitet’ med stor effekt kan brukes som et trumfkort for å stilne enhver intern fagkritikk og debatt om brennende spørsmål.

Saini er også langt klarere på at problematiske ideer om menneskelige forskjeller har et langt etterliv i vitenskapen og samfunnet for øvrig, et etterliv som ikke utelukkende kan konfronteres med enkle appeller til ‘hva siste vitenskapelige funn forteller oss.’ Et talende eksempel på dette er nettopp den millardindustrien som individuell DNA-testing det siste tiåret har blitt. Dette er i følge Saini en industri som nettopp springer ut av fagdisiplinen befolkningsgenetikk, og som har involvert en rekke ledende genetikere som har investert sine kunnskaper i svært lukrative private foretak. På et folkelig nivå er det liten grunn til å betvile at selv om disse testene ofte gir høyst uklare testresultater, så har de bidratt til å bekrefte og legitimere nettopp de opprinnelsesmyter som nyere genetisk forskning på akademisk nivå faktisk forteller oss at vi bør være dypt skeptiske til.