Anne Marie Mollen

Skribent

Var Anders Anundsen nødt til å utløse full terroralarm i sommer – eller fantes det en mindre knapp? spør leder i Antirasistisk senter, Rune Berglund Steen, i Klassekampen.

Det er en tendens til å omgås sikkerhetstjenesten med betydelig varsomhet i offentligheten. Ingen vet helt hva de gjør, ingen vet helt hvordan de gjør det, og ingen vet helt om de gjør rett eller feil. Etter 22. juli fikk den daværende PST-sjefen sterk kritikk for enkelte av sine uttalelser, men selve arbeidet som hadde blitt gjort av sikkerhetstjenesten – det enkle faktum at de ikke hadde avslørt terroristen i tide – var i begrenset grad et tema for debatt. Det ble ikke engang et tema da 22. juli-kommisjonen kom med hva som bare kan beskrives som en rammende kritikk av tjenestens arbeidsmetoder.

Det samme gjentar seg i grove trekk nå. Mange stadfester med kategorisk tyngde at regjeringen og politiet gjorde rett da de utstedte en nasjonalt terroralarm, uten at man egentlig ser ut til å ha noe grunnlag for konklusjonen annet enn et ønske om å tro at det er slik.

22. juli-kommisjonen kritiserte myndighetene for ikke å ha trykket på “den aller største knappen” da bomben gikk av i regjeringskvartalet. Det gjorde man derimot til gagns denne gangen. Det er lett å forstå at man må orientere allmennheten når man utstasjonerer væpnet politi landet over. Likevel er det et faktum at dramaturgien som ble valgt var maksimal. Ikke bare politiet, men alle borgere ble satt i full beredskap. Vi ble alle innlemmet i krisescenariet, og knapt én myndig borger skulle være unntatt. Vi ble opplyst om at terroristene trolig hadde forlatt Syria, og muligvis var de allerede framme i Norge med et oppdrag. Følelsen vi ble inngitt var at vi bare var dager, kanskje bare timer unna å miste noe viktig – en institusjon, mennesker vi bryr oss om, ingen kunne vite hva. Forbehold ble tatt, men de var moderate, og druknet i tyngden og mengden med advarsler. Kort sagt: Det ble slått hardt på alle trommer, alle store knapper ble trykket inn samtidig.

Kanskje det var nødvendig at det ble slik. Kanskje det var riktig. Men la oss huske at det faktisk ville ha vært mulig med en mer moderat tilnærming. Det finnes store knapper som ikke er den aller største knappen. Det ville ha vært mulig at justisministeren i et innslag på Dagsrevyen orienterte om at man midlertidig har utstasjonert bevæpnet politi fordi man har mottatt informasjon om økt terrorfare, og at man derfor også ber publikum være oppmerksomme, men hvor man demper dramaturgien omkring og den stadige understrekningen av at landet befant seg i en henimot spektakulær situasjon. Alle slike nyhetsmeldinger vil selvsagt vekke spørsmål, nysgjerrighet og engstelse, men de rette ord kan velges, taktiske og kloke kommunikasjonsvalg kan tas.

Vi trenger en debatt om det er slik vi ønsker å ha det – om terroren skal kunne overta våre liv så tilsynelatende lett som dette. Og i fraværet av reell kunnskap om hva som lå bak myndighetenes beslutning, er vi henvist til å stille spørsmålene våre ut i luften: Utstedte myndighetene en nasjonal terroralarm for å sikre seg selv, for å unngå kritikk i etterkant av et eventuelt angrep? Var terskelen for lav; hadde 22. juli bidratt til en overdreven engstelse? Har de utallige forsidene om muslimske ekstremister også hatt sin påvirkning på myndighetene – var dette på et vis den trusselen vi alle var klare for å legge til grunn på tynnere grunnlag enn tilfellet burde ha vært? Det er ingen tvil om at muslimske ekstremister kan utgjøre en fare, men en viktig del av enhver konkret risikovurdering er ikke å overdrive risikoen. Kan vi være sikre på at alle hoder var kalde nok denne varme sommeren?

Alle de som er redde for muslimer fikk i alle fall anledning til å bli enda litt reddere. Og de som hater muslimer fikk brennstoff som vil holde motoren gående i lang tid framover. Slik sett tapte vi som samfunn litt av vår sindighet, litt av vår ro, litt av vår trygghet denne dagen.

Forhåpentligvis vil vi ikke oppleve mer terror det neste tiåret. Likevel vil de potensielle terroristene, og hatefulle ekstremister som Profetens Ummah, på sitt vis ha vunnet en ganske betydelig seier. I løpet av det kommende tiåret vil våre liv i nokså betydelig grad ha vært preget av frykten for dem. Det vil ha vært utallige forsider om terrorfare og enda flere artikler. Noen ganger redde, andre ganger hatefulle nordmenn vil ha skrevet tusener av kommentarer i ulike debattråder – de fleste om ekstreme muslimer, langt færre om høyreekstremister. Mange vil, igjen og igjen, ha skult på mennesker de finner mistenkelige. Mange vil ha følt ubehag over den tradisjonelt kledde muslimen, eller for den saks skyld sikhen, som sitter to plasser bak på flyet.

En del vil også oppleve dårligere livsvilkår fordi stereotypiske oppfatninger gjør det vanskeligere å få den jobben eller boligen de ønsker seg. Mens ytterst brutale handlinger fra en hvit norsk terrorist ikke har hatt noen betydning for hvite nordmenns muligheter på jobbmarkedet, går frykten for muslimske ekstremister i langt større grad inn i det fordomsfulle bildet en del mennesker allerede har av muslimer. Hvis vår frykt for terrorisme bidrar til å skyve en del mennesker lenger unna, blir denne frykten i seg selv en del av problemet i vår kamp mot terrorisme.