Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Den amerikanske presten Reinhold Niebuhr skrev en bønn som senere er blitt ikonisk i 1934. Den kalles The Serenity Prayer. Sinnsrobønnen på norsk.

God grant me the serenity

to accept the things I cannot change;

courage to change the things I can;

and wisdom to know the difference.

Gud, gi meg sinnsro til å akseptere de ting jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre de ting jeg kan,

og forstand til å se forskjellen. 

På søndag markerte den jødiske minoriteten i Norge 75 års dagen for deportasjonen av jødene fra Norge. Det ble holdt taler. Mange dvelte ved det forferdelige overgrep da DS Donau la fra kai kl 14.55 den 26. november 1942 med over 500 norske jøder ombord. Kun 7 av disse kom hjem igjen. Et folkemord på norsk jord. Det er ingen tvil om at tragedien var stor og den har mange ansikter. Ingen tvil om hvem som var offer. I dag er det heller ingen tvil om hvem overgriperne var.

Offerrollen har vært en del av mitt liv siden jeg var barn. Jeg har sett den på nært hold, faktisk vokst opp med den. Min mor overlevde tre leire; Auschwitz, Birkenau og BergenBelsen. Hun var ung og pen. Hun var 24 år da hun ble tatt. Resten av livet var hun syk. Jeg husker at som barn måtte jeg i perioder overtale henne til å komme seg opp av sengen og kle på seg. Jeg tok henne med ut på tur. Depresjoner er ikke lystig.

Jødene er en av fem nasjonale minoriteter i Norge. Alle har lange lidelseshistorier. Historier om forfølgelser og overgrep. Romani for eksempel, også kalt taterne eller fanter, ble jaktet på. Kongen av Danmark/Norge utlovet dusør og det ble arrangert fantejakter opp til to ganger i året. I løpet av en slik jakt kunne man ta livet av mellom 100 og 150 mennesker. Norske rom er en annen nasjonal minoritet som har vært uønsket i landet. Fremmedloven av 1927 fratok rombefolkningen deres norske statsborgerskap. I 1934 ble de på denne bakgrunn avvist ved grensen og mange av dem havnet i Auschwitz.

Å peke på andre, selv om det er riktig, kan brukes til å hemme deg i forsøk på å gjøre noe med egen situasjon.

Offerrollen er ingen god rolle. Den er lite produktiv. Offerrollen er farlig. Den bidrar til å klientifisere deg. Både individer og grupper kan ikle seg offerrollen. For grupper blir det en kollektiv måte å tenke på og å snakke på. Man venter at andre skal løse problemene dine.

Selvmedlidenhet og fingerpeking er sentrale kjennetegn for offerrollen. Det er synd på meg. Og det er andres skyld. Å peke på andre, selv om det er riktig, kan brukes til å hemme deg i forsøk på å gjøre noe med egen situasjon. Hva skal det være godt for annet enn å fortsette å kose med det vonde. Det er her sinnsrobønnen kan komme til nytte.

Den har vært brukt av mange når man skal lære mestringsteknikker. Noen av de første til å ta i bruk sinnsrobønnen for å mestre var Anonyme Alkoholikere i USA. I bønnen ber man om tre sentrale egenskaper; sinnsro, mot og visdom/forstand. Aksepter det som har skjedd. Det har skjedd. Det er historie. Det er ikke noe du kan gjøre noe med. Enten det har hendt deg eller noen andre, så er det historie. Du behøver ikke glemmer eller fortrenge. Du kan imidlertid velge i hvilken grad det skal influere eller forstyrre de valg du ennå ikke har tatt. Jeg jobber hele tiden med å være problem- og oppgaveorientert. Hver dag skal jeg løse små og store problemer (noen kaller det utfordringer) og det betyr at jeg må gjøre en del oppgaver. Det er disse oppgavene som krever min oppmerksomhet. Det er disse oppgavene jeg må hengi meg til og gi oppmerksomhet. Disse oppgavene bringer meg ut av apati og følelsen av maktesløshet. Tvert imot gir oppgavene mestringsfølelse.

Hva er den beste medisin man kan forskrive mot følelsen av å være offer? Tenk over alt du kan være takknemlig for.

Mange i min generasjon hørte lite om krigen da de var barn. Foreldrene snakket ikke om det. En av årsakene kan være at det var få som ville lytte. En viktigere årsak var nok at det var en mestringsteknikk. De ville bygge seg opp. De ville videre. De kunne ikke dvele ved fortiden. De kunne ikke la de forferdelige hendelsene hemme dem i å gå videre. De kunne ikke la fortiden definere seg. De kunne ikke la fortiden definere deres fremtid. De bestemte seg for, erkjente, at fortiden kunne de ikke gjøre noe med. De ville skjerme barna fra egen fortid.

Hva er den beste medisin man kan forskrive mot følelsen av å være offer? Tenk over alt du kan være takknemlig for. Lag deg en takknemlighetsliste. Takknemlighet er god medisin mot selvmedlidenhet. Takknemlighet forer gled og lykke. Det ingen som ikke har noe å være takknemlig for. Noen må bare lete mer. Å bære på en sekk med bebreidelser er mye tyngre enn en sekk med takknemlighet.

I det norske Holocaust ble nesten halvparten av vårt folk drept. Mer enn halvparten ble reddet.

Tenk bare på alt vi tar for gitt; Helse, sansene våre, familiemedlemmer, venner…… Jeg nevnte ikke livet først av frykt for at det ville virke for pompøst. Men for en kreftoverlever som meg er det nummer en på min liste, naturligvis.

I min tale i Aulaen nevnte jeg naturligvis både deportasjonen og det norske Holocaust. Derimot fokuserte jeg på alt vi som minoritetssamfunn og etterkommere hadde å være takknemlig for. I det norske Holocaust ble nesten halvparten av vårt folk drept. Mer enn halvparten ble reddet. Mange nordmenn hadde fått sitt moralske kompass ut av kurs. Mange gjorde en heltemodig innsats for å hjelpe jøder over til Sverige. Denne delen av norsk historie er også underkommunisert.

Konfucius sa at det er bedre å tenne et lys enn å forbanne mørket.