Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

I juni i fjor besluttet stortingsflertallet å innføre et tilknytningskrav for familiegjenforening for flyktninger. Det betyr at en søknad om familiegjenforening kan avslås hvis familielivet kan utøves i et «trygt» land som familien samlet sett har sterkere tilknytning til. Den grunnleggende hensikten med Flyktningkonvensjonens bestemmelser er å inngi trygghet og forutsigbarhet for den enkelte. Denne endringen setter hele denne tryggheten og forutsigbarheten på spill.

Denne endringen setter hele denne tryggheten og forutsigbarheten på spill.

Regjeringen holder nå på å avklare forskriftsbestemmelsene, før det nye tilknytningskravet skal tre i kraft.

Regjeringen hevder i sitt høringsnotat at tilknytningskravet er et «viktig tiltak for å sikre en mer bærekraftig asylpolitikk». Tvert om: Innstrammingen er en fortsettelse av en tilnærming hvor mennesker som faktisk innvilges rett til beskyttelse, utsettes for negative tiltak for å skremme andre fra å søke beskyttelse her. Høringsnotater om asylpolitikk er gjerne nokså fulle av tilslørende retorikk som dette. Tiltaket «sikrer» ingenting mer høyverdig enn regjeringens ønske om å skremme asylsøkere unna.

I stedet burde det være sentralt for en «bærekraftig» flyktning- og innvandringspolitikk at de som innvilges opphold i Norge, effektivt inkluderes i det norske samfunnet. Hvis man tar en kjapp mental runde på hvordan man selv ville ha opplevd dette, tror jeg de fleste vil forstå at usikkerhet om familiens framtid er uhyre destruktivt når man skal forsøke å bygge opp livet igjen etter å ha flyktet fra krig eller undertrykkelse.

Tiltaket «sikrer» ingenting mer høyverdig enn regjeringens ønske om å skremme asylsøkere unna.

Den nye regelen vil trolig medføre lengre saksbehandling for ektefeller, foreldre og barn som allerede har levd atskilt alt for lenge etter å ha blitt tvunget fra hverandre av krig eller forfølgelse.

Den vil medføre at en del mennesker som er i ferd med å finne sin plass i Norge – ja, som har skaffet seg en jobb, en bolig, nye venner – må røskes opp herfra for å gjenforenes med familie i et annet land, selv om de der skulle leve under mer provisoriske forhold.

Den vil medføre ulidelige valg, hvor eksempelvis en familiefar som har etablert seg i Norge må velge mellom om han skal jobbe videre her så han kan forsørge sin familie i et transittland lenger sør, eller om han skal være sammen med dem der, i felles, sosial elendighet.

Hva er et trygt tredjeland?

Regjeringen foreslår noen unntak fra tilknytningskravet, herunder at det aktuelle landet må respektere flyktningers og asylsøkeres grunnleggende rettigheter, og at landet må være tilgjengelig for familien gjennom trygg og lovlig innreise. Det høres bra ut, men spørsmålet er hvor stor – eller forsvinnende liten – betydning dette vil ha i praksis.

Ett år etter avtalen mellom EU og Tyrkia, et såkalt «trygt tredjeland», har så mange alvorlige svakheter ved avtalen blitt avdekket at det er urovekkende at EU nå jobber med å forhandle frem flere lignende avtaler. Ett år etter at norske myndigheter på generelt grunnlag forsøkte å definere Russland som et slikt trygt tredjeland, er det avdekket tilsvarende svakheter med denne avtalen, og norske myndigheter har måttet ta tilbake flere asylsøkere som først ble returnert til Russland. Det begge disse avtalene understreker, er at hva som er trygt for den enkelte ikke kan avgjøres i slike generelle avtaler, og at det er praksis, ikke tredjelandets eventuelle garantier, som er avgjørende.

Det er isolert sett positivt at det skal gjøres unntak hvis familielivet må utøves i en flyktningleir. Det er imidlertid et faktum at mange flyktningpopulasjoner ikke bor i flyktningleirer som sådan, men heller vel så miserabelt eksempelvis i mer urbane strøk, preget av sosial elendighet og kummerlighet.

Slik vi forstår regjeringens forslag, vil man kunne henvise personer til å gjenforenes med sin familie selv om det betyr at man hensettes i stor sosial elendighet. Det vil kunne være unntak når barn er med i bildet, men det er uklart hva som skal til før gjenforening i det andre landet anses som «urimelig». Hva gjelder gjenforening mellom ektefeller uten barn, synes det derimot ikke å være noen reell grense for hva slags elendighet de skal henvises til – bare så lenge det ikke er snakk om en flyktningleir.

Tilknytningskravet framstår som et gjennomgripende usympatisk tiltak.

Usympatisk

Tilknytningskravet framstår som et gjennomgripende usympatisk tiltak. Man kan eksempelvis bare se på denne formuleringen i regjeringens høringsnotat:

«Dersom referansepersonen har fulgt integreringsprogrammet, lært språk og har jobb i Norge, vil dette tilsi at tilknytningen til Norge anses sterkere, og at det dermed skal mer til før norske myndigheter kan legge til grunn at familiens tilknytning til et annet land er sterkere.»

Dette betyr eksempelvis at for en analfabet, eller for en person som har slitt med å etablere seg i Norge grunnet traumer etter overgrep, vil det bli vanskeligere å få gjenforening med familien i Norge. I stedet risikerer nettopp de mest sårbare og ressurssvake å tvinges til å bryte opp på nytt for å få være sammen med familien sin igjen.

I en situasjon hvor antallet asylsøkere som kommer til Norge er svært lavt, prioriterer Norge en skremmepolitikk som også vil føre enda mer av ansvaret over på andre land. Det ville ha vært oppsiktsvekkende, hvis det ikke for lengst hadde blitt så nedslående normalt.