Maria Wasvik

Redaktør

Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og regjeringen melder i dag om en storstilt omlegging av mottakssystemet i Norge. Alle som kommer til Norge for å søke vår beskyttelse – familier, enslige, unge og gamle, sårbare og ressurssterke – skal stues sammen i en hall med feltsenger og teltvegger på ett enormt mottak i Råde. For åtte av ti skal ikke saksbehandlingen ta mer enn tre uker. Det skal være «lynraskt» og «effektivt».

Ja, en reform av det norske mottakssystemet har vært helt nødvendig, lenge. Virkelig. Et system basert på anbudsrunder som presser priser og kompetansekrav til det minimale, uten uavhengige tilsynsordninger, har medført at alarmen har gått om at asylsøkere lever langt under fattigdomsgrensen, om sult og mangelsykdommer i barnefamilier, sosial isolasjon og elendige boforhold i norske mottak – opptil flere ganger de siste årene. Disse problemene blir definitivt ikke løst ved å kutte og effektivisere slik regjeringen legger opp til. Tvert imot vil problemene sannsynligvis bli større.

«Flyktningkrisen» er ikke over for andre enn oss her i Norge.

Å basere en slik totalomlegging på de kunstig lave ankomstene som er nå, er mildt sagt hodeløst, all den tid en av få fordeler med det mottakssystemet vi har, er at det er konstruert slik at det raskt skal kunne tilpasses både ned- og oppgang i asylankomster. Det er forventet at antallet som vil komme til Norge i 2018 befinner seg mellom 3000 og 12.000. Mottaket på Råde skal ha kapasitet til ca 1000 personer. Tusen personer. Til sammenligning var UDIs ankomstprognoser for de foregående årene opp mot 30.000 personer.

Det er ikke slik at mennesker ikke lenger flykter. «Flyktningkrisen» er ikke over for andre enn oss her i Norge. Situasjonen i landene mennesker flykter fra blir stadig verre, den eneste reelle forskjellen er at Europas grenser nå er forsøkt hermetisk lukket. Å påstå at nedgangen handler om hva norske politikere har sagt om kvoteflyktninger blir, med respekt å melde, for dumt.

De som likevel kommer seg til Europa oppbevares i kummerlige forhold i overfylte mottak i land langs yttergrensen, bak stengte grenseoverganger, og på greske øyer, som for øyeblikket i praksis fungerer som faktiske interneringsleire med umenneskelige forhold. Flere av de som ikke kommer seg til Europa, deriblant flyktninger fra Syria, Eritrea og andre afrikanske land, holdes igjen i fengsler i et livsfarlig Libya. Etter et besøk omtalte UNHCR forholdene for flyktninger og migranter i Libya som «sjokkerende».

Jeg kan tenke meg at både flyktningene og de landene flyktningene fortsatt ankommer til, vil synes det er en solidarisk gest av de sjeldne at Norge, det rike landet lengst mot nord, bevisst planlegger for lav kapasitet i tiden framover.

Ved å legge ned mottak som har lang, og noen god, erfaring med drift, mister man viktig kompetanse.

Den planlagte omstillingen er dessuten nok et ledd i en nedbygging av den kompetansen som er bygget opp gjennom flere år i utlendingsforvaltningen – noe som for så vidt også er et merkelig fokus for en integreringsminister.

Ved å legge ned mottak som har lang, og noen god, erfaring med drift, mister man viktig kompetanse. Dette er kompetanse som er avgjørende for at sårbare mennesker tåler en slik belastende, og ofte langvarig, prosess, og kommer ut av den som hele mennesker. Uansett om man skal integreres i det norske samfunnet, eller returneres til hjemlandet.

Den samme nedbyggingen ser man også når det gjelder fagorganene i utlendingsforvaltningen, UDI og UNE. Hvordan regjeringen ser for seg at å kutte i bevilgningene til disse, som de foreslår i statsbudsjettet, men samtidig gjøre saksbehandlingen «lynrask» og «effektiv» er for meg en gåte. Hvis det da ikke skal gå utover menneskenes rettssikkerhet.

Men, hvis dette gjennomføres, vil vi mest sannsynlig omtrent ikke legge merke til den begredelige effekten det vil kunne ha for enkeltmenneskene, både hva gjelder rettssikkerhet og levestandard. Asylsøkere, som tidligere har blitt folks naboer og skolekamerater, vil med dette mest sannsynlig ikke bli det. Annet enn kanskje for de få som faktisk bor på Råde, eller kommer seg innenfor veggene av det tidligere Smart Club-bygget.

Dette er også en del av nedbyggingen. Tap av muligheten til å bli kjent med folk og bygge nettverk. For ikke å snakke om den allerede vanskelige arbeidssituasjonen for de som er verger for enslige mindreårige, som hvis dette gjennomføres, vil gjøres bortimot umulig. Bortsett fra for de vergene som bor i nærheten av Råde, selvfølgelig.

Sammenholdt vil dette altså kunne gjøre både oppholdet, saksbehandlingen, rettssikkerheten óg integreringen dårligere enn i dag.

Det vi vil merke derimot, er hvordan dette vil ha en negativ effekt på den enkeltes integrering i det norske samfunnet. Vi vet at den første tiden man oppholder seg i et nytt land er avgjørende for videre integrering. Når vi også vet at så mange som 65 % så langt i 2017 får innvilget opphold i Norge og skal bli værende, vil konsekvensene av dette kunne være omfattende for hele samfunnet.

Sammenholdt vil dette altså kunne gjøre både oppholdet, saksbehandlingen, rettssikkerheten óg integreringen dårligere enn i dag.

Heldigvis vil dette måtte behandles av et Storting der regjeringen aleine ikke har flertall. Likevel er det grunn til å frykte at regjeringen, ved å skremme med disse planene, håper å få gjennomslag for en light-versjon der hovedrammene står seg – en taktikk vi allerede har sett flere ganger før.

Spørsmålet er om konsekvensene uansett vil kunne skape så dårlig stemning, og så dårlige forutsetninger for integrering, at dette i seg selv vil kunne brukes som et argument for ytterligere innstramning i neste runde.

Så nei, Listhaug, dette ligger an til å bli alt annet enn «fantastisk».