9 nov 2017 | 

Det ulmende jødehatet

Antisemittismen kom ikke med nazistene, og forsvant ikke etter Holocaust. Kampen er ikke over.

Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Nazistene har igjen begynt å marsjere i våre gater. I Sverige uniformerer de seg i større grad enn i Norge. Både i Sverige og Norge marsjerer de under samme standard, samme flagg. Det er ikke svastikaen, men Tyr-runen. Det er ingen som er i tvil om budskapet deres. Eller er vi det? Debatten som fulgte i kjølvannet av marsjen i Kristiansand 29.7. avdekket en manglende erkjennelse av at slagordet «kamp mot homolobbyen» ikke hadde så mye med den enkelte homofile å gjøre som med den «jødisk- kulturmarxistiske sammensvergelsen» om å degenerere samfunnet. Dette skriver nazistene selv på sin nettside:

«Den organiserte homolobbyen, som er en del av den jødiske kulturmarxismen er en samlebetegnelse på de krefter direkte og indirekte fører frem homobevegelsens folkefiendtlige ideer og idealer i samfunnet.

Kulturmarxismen, i likhet med kommunismen og marxismen, er en jødiske skapelse. Den har sitt opphav i en rekke jødiske tenkere som trakk konklusjonen at den tradisjonelle marxistiske kampen for verdensrevolusjon og en verdensregjeringen ikke kunne lykkes, før man hadde destabilisert og utryddet hvit vestlig kultur og sivilisasjon.»

Pressens ledere var samstemte i at det var ubehagelig å se nazistene marsjere og at man kunne ikke hindre lovlige organisasjoner verken forsamlings- eller ytringsfrihet.

Nazistene marsjerer ikke uten grunn. De marsjerer fordi det virker

Et argument for ikke å inkorporere ICERDs (FNs konvensjon mot rasediskriminering) artikkel 4b i norsk lov var i sin tid at vi kunne beskytte oss mot rasistiske og nazistiske organisasjoner med andre virkemidler. Siden vi endret grunnloven med et eksplisitt forbud mot forhåndssensur argumenterer enkelte jurister med at vi ikke kan hindre nazister å ytre seg før de har ytret seg. Dette kan høres logisk ut. Men vi vet hva de står for og hvor de vil. Det er ihvertfall på sin plass å gjenoppta debatten. Derfor kommer Anastasia Crickley, leder for CERD, til Kulturhuset der ARS/DMT holder seminar på Krystallnatten 9. november kl 16.30. Norge har nemlig ratifisert hele ICERD uten anmerkninger. Konvensjonen forplikter oss å forby nazistiske organisasjoner og deres propaganda, og å bøtelegge deres medlemmer.

Nazistene marsjerer ikke uten grunn. De marsjerer fordi det virker. At de igjen marsjerer gjør markeringen av Novemberpogromene/Krystallnatten viktigere enn noengang. Mange kategoriserer denne markeringen som en Holocaustmarkering. Det eneste slektskapet til Holocaustmarkeringer er antisemittismen. Novemberpogromene hadde imidlertid intet med annen verdenskrig å gjøre. I 1938 var det fred i Europa. Tyske og Østerrikske jøder kunne fortsatt flykte. De hadde bare så få land å flykte til. På Eviankonferansen tidligere på året hadde alle land blitt enige om å stenge sine grenser for jødiske flyktninger. Norge var intet unntak. Den endelige løsningen på jødespørsmålet, en metafor for det industrielle folkemordet på alle europeiske jøder i den tyske maktsfære, Holocaust, ble først besluttet på Wannsee-konferansen 20. januar 1942. I 1938 ville Tyskland bare bli kvitt jødene sine. Man diskuterte ulike destinasjoner for deportasjon. Madagaskar var et aktuelt sted.

Nazistene fant ikke opp antisemittismen. De hadde allerede et godt jordsmonn.

Novemberpogromene var godt organisert av NSDAP og det regulære politiet. Man fikk det til å se ut som om mobben ble organisert nedenfra og var spontan. Det var den naturligvis ikke. Over 2000 synagoger ble brent i Tyskland/Østerrike. 7000 jødisk-eide forretninger ble vandalisert. Flere hundre jøder ble banket opp, ydmyket og drept. Rett etter ble 30 000 jøder internert i konsentrasjonsleire i Tyskland. Hovedsaklig i Buchenwald, Dachau og Sachsenhausen.

Helt siden Hitlers maktovertagelse i 1933 ble stadig strengere tiltak satt i verk overfor den jødiske befolkningen. Allerede i april 1933 innførte man Arierparagrafen. Jødiske tyskere mistet sine jobber i staten, universitetene og skolen. Zions Vises protokoller, alle konspirasjonsteoriers mors, ble tatt inn i den generelle læreplanen i tysk skole. Med Nürnbergloven i 1935 ble antisemittismen innført i Tysk lovgivning. Jødiske tyskere ble fratatt sitt statsborgerskap. Alle tyske innbyggere ble delt inn i rene ariere eller forskjellig grad av jøde. Det var for eksempel forbudt for jøder å ha bursdag den 20. april – Hitlers fødselsdag.

Fremmedgjøringen, demoniseringen og dehumaniseringen av jødene generelt og de tyske jødene spesielt hadde pågått i en årrekke før Novemberpogromene. Fiendebildene var malt med bred pensel og sterke farger. Det Tredje Rikets ledere var trygge på at tiden var moden. At folket ville akseptere at man fulgte Martin Luthers råd og brente jødenes synagoger og deres bøker. Nazistene fant ikke opp antisemittismen. De hadde allerede et godt jordsmonn. Det gjorde derimot en annen tysker, Wilhelm Marr, i 1879. Han er «far» til begrepet antisemittisme. Med ham gikk antijudaismen over i antisemittismen, det biologiske jødehatet. Tidligere kunne jøder redde livet ved å la seg døpe. Nå var det ikke lenger mulig. Nå satt det i blodet. Framveksten av antisemittismen falt sammen med den vitenskapsgrenen eugenikk eller rasehygiene.

Våpnene er kunnskap og holdninger.

Allerede ti år før Hitler kom til makten, i 1923, etablerte Julius Streicher det antisemittiske propagandamagasinet Der Stürmer. Julius Streicher ble dømt til døden av Nürnbergdomstolen for sin hatefulle antisemittiske propaganda. Dette sier noe om avstanden mellom ord og handling.

Antisemittismen er en sykdom som riktignok jøder dør av, men som rammer ikke-jøder. Vi må beskytte samfunnet vårt mot antisemittismen. Ikke fordi det er synd på jødene, men for å bevare samfunnet friskt. Antisemittismen førte det tyske samfunnet til det sivilisatoriske sammenbrudd. Vi må erkjenne at vi ikke vil kunne bekjempe antisemittismen en gang for alle. Når ikke engang Holocaust klarte det, så kan ingenting klare det. Det vi står igjen med er en kontinuerlig kamp mot antisemittismen. Våpnene er kunnskap og holdninger. Disse to våpnene, eller virkemidlene, korrelerer ikke. Kunnskap er alene ikke en god nok vaksine. Vi må jobbe med begge. Både kunnskap og holdninger. Vi må undervise hver ny generasjon. Når én 10.klasse slutter, så begynner en ny. Derfor er markeringen i dag så viktig.

 

Publisert i Klassekampen 9. november 2017. 

Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.