Maria Lundberg

Ekstern Skribent

Norge i september 2017: En 18 år ung kvinne utsettes for forsøk på æresdrap. Hele hennes nærmeste familie er mistenkt involvert, også en yngre bror på 15 år. Politiet sier denne saken bare er toppen av et isfjell. De frykter store mørketall.

Familietragedien er ikke enestående her til lands, og den burde få de ansvarlige politikerne til å sove dårlig om natten. Vold, frihetsberøvelse og tvang sammen med trusler om, planer om og forsøk på drap i den såkalte ærekulturens navn, er en del av den norske hverdagen for altfor mange unge jenter og kvinner i Norge.

Forfatter, stand-up artist og samfunnsdebattant Shabana Rehman Gaarder kaller denne volden for skamvold. Begrepet er presist: Skamvold er vold som trigges av og utøves i regi av den relative størrelsen skam. Skamvold er brutalitet som ødelegger og tar liv. Skamvold er potensielt dødelig vold som fortsetter å ramme mennesker i Norge.

Jeg tar gjerne det jeg kaller nødnummertesten når jeg diskuterer skamvold i norsk kontekst. Alle vet at dersom vi ser at det brenner i naboens hus, så ringer vi brannvesen eller politi fortere enn svint. Ingen lar et hus stå og brenne litt for å se om brannen kanskje dør ut av seg selv. Men med skamvold går det ofte ingen alarm før det er for sent. Det er på tide å gjøre noe med det.

Det er et svik mot demokratiet vårt og mot menneskerettighetene som vårt samfunn er tuftet på, der alle skal ha muligheten til å leve trygge og frie, selvstendige liv.

Og det er samtidig krevende å se grensene og balansegangen. Når bør vi begynne å bekymre oss? For det er ikke like opplagt hva som er riktig å gjøre eller om det skal reageres, hvis nabojenta på 16 år etter avsluttet ungdomsskole og en sommerintensiv koranundervisning på Skype, plutselig en dag har reist til hjemlandet for å gifte seg, og du observerer at lillesøsteren hennes på 12 år nå går fullt tildekket, også på skolen, at hun aldri deltar i andre barns fødselsdager og heller aldri feirer sin egen, men holdes isolert fra andre barn på fritida. Hva er riktig reaksjon da?

Når du registrerer at den samme 12-åringen aldri er ute og leiker med de andre ungene i nabolaget utenom skoletid, og at hvis hun en sjelden gang beveger seg utenfor hjemmet utenom til- og fra skolen, så er det alltid i følge med mor eller menn i storfamilien – hva gjør du da? Bryr du deg? Hvordan? Når bør alarmen gå, og hos hvem?

Hvordan forstår og forholder vi oss som «pårørende» omgivelser til mulige symptomer på skamvold og streng sosial kontroll av jenters og kvinners bevegelser utenfor hjemmet? Er det snakk om utilbørlig sosial kontroll og frihetsberøvelse som i verste fall kan være en forløper til skamvold, eller er det snakk om tradisjon og kultur som vi ikke skal legge oss opp i og ikke bekymre oss for? Er det greit at en 12 år gammel jente vokser opp i Norge uten å få leike fritt og bygge vennskap med andre barn på fritida? Hadde omgivelsene godtatt det dersom det var snakk om en «etnisk norsk» jente? Lar vi det skje fordi jenta har foreldre med minoritetsbakgrunn (selv om hun selv er født og oppvokst i Norge)? Hvem skal ta ansvar for at denne 12-åringen ikke blir et offer for sosial kontroll og skamvold?

Å ikke ta skamvold på alvor er et utilgivelig svik overfor dem som rammes. Det er også å skjødesløst gjødsle grobunnen for økt rasisme og fremmedfrykt. Det er et svik mot demokratiet vårt og mot menneskerettighetene som vårt samfunn er tuftet på, der alle skal ha muligheten til å leve trygge og frie, selvstendige liv.

Å hevde at ingen har gjort eller gjør noe og at ingen bryr seg, er faktisk helt feil.

Samtidig: Å hevde at ingen har gjort eller gjør noe og at ingen bryr seg, er faktisk helt feil. Det er mange som i en årrekke har gjort en innsats for å bekjempe skamvold i Norge. Denne kampen har skjedd og skjer både gjennom debatt, samtale og gjennom praktisk handling. Den skjer i regi av frivillige organisasjoner og stiftelser som krisesentrene, Røde Kors, Kirkens Bymisjon og andre NGO-aktører. Innsats mot skamvold skjer også i regi av sivile nettverk og initiativer. Skamvold bekjempes gjennom statlige og kommunale tiltak av ulike slag. Flere uavhengige aktører og institusjoner jobber målrettet mot minoritetsmiljøer for å komme skamkulturen til livs.

Ikke minst: Sterke enkeltstemmer har i flere tiår tatt til orde mot skamvold. Disse stemmene tilhører både forskningsfaglige profiler og personer med egenlevd erfaring fra miljøer som praktiserer skamvold. Prisen som enkelte av disse de har betalt og fortsetter å betale for å stå frem med sine erfaringer og erkjennelser, er for flere av dem på grensen til ulevelig høy, bokstavelig talt. Hets, hat, utfrysing og sjikane. Drapstrusler, drapsforsøk og overfall. Hemmelig adresse, livvakt, voldsalarm.

Skamvold er ikke avgrenset til bare ikke-kristne trosformer. Det er ikke bare muslimer som utøver skamvold. Kjønns- og voldsforsker Eva Lundgrens bøker om skamvold i norske kristne miljøer er en dokumentasjon på det. Som professor i sosialantropologi Unni Wikan sier det: Æresdrap forekommer på kryss av kulturer og religioner. Dette er godt dokumentert. Æreskultur som begrep rommer mange nyanser og subkulturer. Vold, overgrep og drap er altså ikke øremerket én religion, én hudfarge eller én etnisk gruppe. Sosial kontroll har også mange graderinger. Men som Wikan også sier – vi vet også at enkeltmiljøer i dag er spesielt belastet, og vi vet hvilke disse miljøene er.

Den sosiale kontrollen er heller ikke bare avgrensa til å gjelde innenfor familiens fire vegger, men dominerer ofte i et større miljø og nettverk. Unge jenter og kvinner kontrolleres ikke bare av egen familie, men av utvidet slekt, naboer og nettverk. Derfor er skamvold ikke bare familieproblematikk, men sosialpolitikk. Derfor må våre ansvarlige rikspolitikere være på banen og ta tydelig stilling og grep. Ikke i morgen – men NÅ.

Fortsatt er skamdrap en sjeldenhet i Norge, men den ødeleggende skamvolden er høyst reell.

Samtidig som vi vet at skamvold rammer i Norge, er det et mindretall av minoritetsfamilier hvor denne problematikken råder. De fleste jenter og kvinner med minoritetsbakgrunn i Norge er heldigvis ikke ofre for skamvold. De fleste minoritetsforeldre er gode foreldre. De fleste minoritetsfamilier er trygge hjem for barn og unge. Men for dem som er ofre for skamvold, kan det være fatalt. Fortsatt er skamdrap en sjeldenhet i Norge, men den ødeleggende skamvolden er høyst reell. At barn og unge kontrolleres, frihetsberøves og isoleres fra selvstendig deltakelse i samfunnet gjennom trusler og vold, er uakseptabelt. Når vi vet at unge kvinner (og noen gutter og menn) i Norge sendes på ”dannelsesopphold” til foreldrenes opprinnelsesland av frykt for at de er blitt ”for norske”, når de tvangsgiftes og utsettes for vold og overgrep av familie og slekt for å tuktes til lydighet, da må vi ha en beredskap som hindrer dette. Før det skjer.

Tida er overmoden for å erkjenne at det som gjøres og som har vært gjort så langt for å stoppe skamvold, ikke virker bredt eller dypt eller godt nok. Norge anno 2017 kan ikke leve med at det fortsatt utøves en systematisk, voldelig kontroll av mennesker uten at vi som samfunn nå møter denne bestialske, ofte overlagte og i-systemsatte volden med en systematisk, nasjonal kompetanse og metodikk.

Vi har masse viten om skamvold i Norge. Både storting og regjering i Norge er enige om det . Kunnskapen bygger på allerede flere tiår med innsats. Vi har forskning, vi har sakprosa, vi har skjønnlitteratur. Vi har redaksjonelle saker og kommentarer i media, vi har kronikker, debattinnlegg og andre ytringer om skamvold. Vi har filmer, dokumentarer, vitnesbyrd og fortellinger. Nordiske, skandinaviske og norske institusjoner har utredet, rapportert og publisert om æreskulturen – eller skamkulturen – i tiår . Det har vært konferanser, seminarer og debatter. Pilotprosjekter med metodikk, erfaringsrapporter og anbefalinger er gjennomført . Vi mangler ikke teoretisk kunnskap om skamvold i Norge anno 2017.

Vi mangler en nasjonal innsatsplan og konkret handlingsplan med verktøy og metodikk.

Det vi derimot mangler, er en nasjonal, kollektiv handlekraft som omsetter kunnskap til handling som monner. Vi mangler en operativ, systematisk innsats som er godt styrt og koordinert på nasjonalt plan. Vi mangler en nasjonal innsatsplan og konkret handlingsplan med verktøy og metodikk.

Vi kan ikke tro at å fortsette som vi har gjort til nå, vil gi et annet resultat enn det har gitt oss så langt. Vi blir ikke kvitt skamvolden i Norge ved å prate om at ting må bli bedre, eller ved å fortsette som før med mer av det som bare virker litt. Vi må handle, og vi må handle annerledes. Og vi må handle nå. Show, don’t tell, må være det som gjelder.

Ja, vi har handlingsplaner signert regjering, og vi har kommunale og lokale veiledere for bekjempelse av skamvold . Vi har pilotprosjekter med erfaringer og anbefalinger fra politi, barnevern, helsefagmiljøer og psykologfaglige og pedagogiske miljøer . Likevel viser nasjonal kartlegging at kompetanse, praksis, ressurser og organisering for å bekjempe skamvold, er svært varierende rundt om i landet . Dette må vi gjøre noe med!

Fagfolk i førstelinjas praksisfelt i kommunene må ikke bare ha felles kunnskap om hvordan de konfronterer og møter tilfeller av skamvold. De må også ha felles metodikk og felles verktøy. De må vite hva de gjør, hvorfor og hvordan og når. Alle må med. Alle grupper fagfolk i det profesjonelle, det ideelle og det frivillige Norge som arbeider i grensesnittet mot skamvoldsofre, må få tilgang på samme kunnskap, metodikk og verktøy. Skoler, helsestasjoner, fastleger, politi og barnevern må jobbe sømløst, forebyggende og offensivt i tette, metodiske og koordinerte løp med minoritetsmiljøer og deres omgivelser.

Beredskapen må være minst like effektiv som i tilfeller der man mistenker rus, omsorgssvikt og vold i majoritetsfamilier.

For – vi vet at mange av ofrene ikke tør eller ikke selv har muligheten for å proaktivt søke hjelp. For mange er det også sånn at når de endelig kommer i kontakt med et profesjonelt hjelpeapparat, er skaden allerede et faktum. For noen er den irreversibel. Politi og barnevern erfarer at mens det utad kan se ut til at en minoritetsfamilie er godt integrert med god forståelse for norske familienormer, kan virkeligheten innad i familien være helt annerledes.

Vi må derfor ha et proaktivt system for å hjelpe de som er sårbare, potensielle ofre for skamvold, ikke re-aktivt som i dag. Beredskapen må være minst like effektiv som i tilfeller der man mistenker rus, omsorgssvikt og vold i majoritetsfamilier. Vi kan ikke vente til noen kanskje klarer å rømme til et krisesenter. Og for de som gjør det, må tiltak og omsorg som gir nødvendig rettsvern, være på plass fra første time.

Vi kan ikke vente til noen kanskje klarer å rømme til et krisesenter.

Foreldre har myndighet til å bestemme over barna sine og ta valg til barnas beste. Sosial kontroll, tvang, frihetsberøvelse og straff er en del av skamvoldsparadigmet og er ikke til barnas beste. Heller ikke når det «bare» handler om at barna ikke får delta i fritidsaktiviteter eller feire fødselsdager (som er en viktig sosial arena for unger i Norge), ikke når det «bare» handler om at de ikke får delta på fotball, turn, korps eller dans. Slike eksempler er ikke ”bare”. Når vi ser og vet at det skjer en systematisk forskjellsbehandling på gutter og jenter, der jentene konsekvent holdes vekk fra organiserte og sosiale fritidsaktiviteter, så må vi gjøre noe med dette, og ikke «gjemme» oss bak troen på at foreldre alltid tar valg til beste for sine barn. Vi vet at det ikke alltid er slik. Barnas beste må trumfe den velkjente berøringsangsten og frykten for ubehaget ved å konfrontere skamvold.

Vi kan bygge videre på det som allerede er tenkt og gjort. Skribent og samfunnsdebattant Sofia N. Srours etterlyser at minoriteter deltar i kampen på egne premisser. Hun tar til orde for en tverrpolitisk, tverrfaglig mobilisering. Jeg tror hun har helt rett. Shabana Rehman Gaarder er daglig leder i det nyetablerte, antirasistiske rådet Sekulær Feministisk Front – SEFF, etablert for å bekjempe skamvold. Rådet representerer et bredt og knallkompetent lag av mennesker med egenlevd erfaring med skamvold fra minoritetsmiljøer. Filmskaper Deeyah Khan som også har laget en spillefilm om skamvold, er en av gründerne bak det digitale, internasjonale ressurs-senteret ”Honour based violence awareness network”, etablert for å bekjempe skamvold. Hva om Gaarder og Khan fikk statsstøtte til å etablere den norske versjonen av det digitale ressurssenteret, samle de mest kompetente folka med kunnskap og erfaring for å lage et opplegg, samle og utarbeide metodikk og verktøy og få det rulla ut og inn i kommunene fra Lindesnes til Nordkapp?

Vi må monsteret skamvold til livs. Det krever handling. Nå.

Hva om skamvoldsmetodikk med praktisk verktøykasse ble pensum på alle praksisretta profesjonsutdanninger? Hva om skamvold var eget tema på introduksjonskurset, i barnehagen, i skolen helt frem til avsluttet videregående utdanning? Hva om i enhver kommune fikk øremerka midler for stillinger dedikert til skamvoldekspertise og oppsøkende arbeid over de neste 10 årene? I dag fins det et nasjonalt kompetanseteam på tvangsekteskap og kjønnslemlestelse på tilsammen 6,2 stillinger lokalisert i Oslo, fordelt på seks ulike departementer med varierende stillingsbrøker. Det sier seg selv at dette ikke monner for en nasjonal, koordinert forebygging av skamvold.

Vi som samfunn må ikke bare predike en absolutt nulltoleranse for enhver form for skamvoldkultur. Vi må praktisere en absolutt nulltoleranse for enhver form for skamvoldkultur.

Vi må monsteret skamvold til livs. Det krever handling. Nå.

Jeg ønsker meg et skamløst skifte like mye som et grønt skifte her til lands. For hvem av oss kan fortsatt leve med at for mange jenter og kvinner i Norge anno 2017 handler det om å ære eller å ikke være?