Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

På sitt beste har antropologien og litteraturen noe vesentlig til felles – nemlig potensialet til å utvide fortellingene om det menneskelige. Med utgangspunkt i hennes egen spesialisering i sørafrikansk og zimbabwisk litteratur og omfattende kunnskaper særlig om engelskspråklig afrikansk litteratur, men også den postkoloniale kanon i andre fag, har litteraturviteren Tonje Vold (Oslo Metropolitan University – Storbyuniversitetet) med den særdeles innholdsrike boken Å lese verden (Universitetsforlaget, 2019), skrevet en av årets viktigste fagbøker.

Litteratur som døråpner

De fleste aktive lesere vil ha en personlig fortelling om en roman eller en novelle som på et eller annet tidspunkt i livet bidro til en radikal forskyvning eller utvidelse av måten en tenkte på om verden, sine medmennesker og sine omgivelser. For litteraturen er på det beste nettopp det – en døråpner til andre verdener og andre måter å tenke om verden og vår plass i den som mennesker.

For mitt eget vedkommende var den kritiske hendelsen i så måte oppdagelsen av den nå avdøde colombianske forfatteren og Nobelprisvinneren Gabriel García Márquez sin monumentale nøkkelroman Hundre års ensomhet, utgitt på spansk i Buenos Aires for første gang i 1968, en gang på 1980-tallet.

For som takk for innsatsen under min såkalte ‘arbeidsuke’ i en nå nedlagt bokhandel i Strandgaten i Bergen (som knapt nok kunne kalles en ‘arbeidsuke’, siden det var fint lite av faktiske oppgaver å ta seg til i bokhandelen; jeg tilbragte stort sett tid på det mørke lageret i underetasjen av bokhandelen med å lese eller å sove i en krok) fikk jeg velge meg ut en billig hardbackutgave av denne romanen, som Gyldendal må ha publisert i forbindelse med at García Márquez mottok Nobelprisen i litteratur av de engang så ærverdige De Aderton i Stockholm i 1982.

For litteraturen er på det beste nettopp det – en døråpner til andre verdener og andre måter å tenke om verden og vår plass i den som mennesker.

Selv om García Márquez’ fiktive Macondo og beskrivelsen av familiedynastiet Buendía representerte et univers så fremmedartet at jeg som en bråmoden og pubertal tenåring knapt nok hadde intellektuelle forutsetninger for å forstå mer enn en brøkdel av det hele, var Hundre års ensomhet en roman som trakk meg inn som en leser på en måte som jeg fortsatt husker som både fortryllende og besettende. I månedene og årene som fulgte slukte jeg alt jeg kunne komme over av bøker av García Márquez i norsk oversettelse; denne kritiske erfaringen dannet også utgangspunktet for en beslutning om å studere spansk- og latinamerikastudier ved Universitetet i Bergen i voksen alder.

Det var først langt senere, og da den for lengst hadde utviklet seg til en repetetiv maner at jeg gikk lei av García Márquez’ ‘magiske realisme’, og forstod at den også hadde dypt problematiske sider knyttet til en i en antropologisk kontekst svært så velkjent tendens til eksotifisering. Men opplevelsen hadde åpnet en ny verden for meg.

Litteratur som beveger verden videre

«Skjønnlitteratur gir ikke svar det kan settes to streker under, men beveger like fullt verden videre», skriver Tonje Vold i innledningen til sin bok Å lese verden. Vold argumenterer kraftfullt for at «det er avgjørende å lese på tvers av nasjoner og kontinenter for å lese verden – og å forstå sin egen plass i den.» I en norsk kontekst markerer det en ambisjon på litteraturen, litteraturforskningen og litteraturundervisningens vegne som er ganske så formidabel, gitt at norsk litteraturdebatt- og formidling i offentligheten er så sentrert rundt nasjonale anliggender og den vedvarende ideen om en nasjonal litteratur.

Vold argumenterer mot det hun karakteriserer som en litterær ‘autonomiestetikk’ hvor litteraturen og dens verdi på det nærmeste er frakoblet historie, politikk og etikk. Sentrale begrep i Volds fremstilling er begrepet ‘litterær transkulturasjon’, som hun låner fra den cubanske antropologen Fernando Ortiz, og begrepet ‘kontaktsoner’ som hun låner fra den amerikanske litteraturviteren  Mary Louise Pratt. For Ortiz viser begrepet ‘transkulturasjon’ til «en prosess som tar mange retninger, endrer samtlige kulturer som inngår i den, samt skaper noe nytt» (Vold 2019: 20-21). For Pratt tilbyr begrepet ‘kontaktsoner’ at «historisk og geografisk atskilte kulturer, som står i assymetriske relasjoner som følge av slaveri, imperialisme og kolonisering, [kommer] i berøring» (Vold 2019: 20). Vold oppgir i denne sammenhengen at hun selv er «spesielt interessert i litteratur som er utviklet i kontaktsonene som oppstår med imperialisme, avkolonisering og migrasjon» (Vold 2019: 21).

Vold argumenterer mot det hun karakteriserer som en litterær ‘autonomiestetikk’ hvor litteraturen og dens verdi på det nærmeste er frakoblet historie, politikk og etikk.

Vold har etter det opplyste startet arbeidet med denne boken med en idé om en liten bok om postkolonial litteratur. I drøftelsene av teorier knyttet til postkolonialisme, dekolonial litteratur og verdenslitteratur faller Vold ned på et såkalt postkolonialt perspektiv, samtidig som hun drøfter alternativene på en både grundig og nyansert måte. Boken er slik den er blitt på ingen måte liten og lett, og det vil derfor føre altfor langt å skulle forsøke å gjengi den. Men om boken ikke er blitt liten og lett, karakteriseres den både av en dyp og grunnleggende formidlingsglede og -evne på litteraturens vegne.

Samtidig som Vold i sin bok tar utgangspunkt i konkrete, tekstnære og særdeles velinformerte lesninger av alt fra Joseph Conrad til Aime Césaire, Chinua Achebe, Ngugi wa Thiong’o, Tsitsi Dangarembga, Njabulo S. Ndebele til Jean Rhys, Albert Camus, Kamel Daoud til J. M. Coetzee, peker Volds tilnærming også i en tverrfaglig retning. Spesielt i kapittel 2 og 3 leverer hun dypt velinformerte og kunnskapsbaserte drøftelser av langvarige og særdeles viktige debatter om spørsmål knyttet til avkolonisering av så vel mentalitet som kunnskap og litteratur, og ikke minst kolonialisme og rasisme med utgangspunkt i sentrale postkoloniale tenkere som Frantz Fanon, Aime Césaire, Léopold Sédar Senghor, Achille Mbembe, Ngugi wa Thiong’o og Chinua Achebe, som er av uvurderlig verdi i et lite land hvor en herværende næringsminister for knapt et år siden i kontekst av en debatt om ‘avkolonisering av akademia’ i en blottlegging av en fundamental historisk kunnskapsløshet kunne få seg til å erklære i Morgenbladets spalter at det hele nok var et uttrykk for import av kulturkriger fra USA.

Det er et på aller måter imponerende løft, med mer enn en viss risiko Universitetsforlaget her har påtatt seg.

For den som har sitt primære interessefelt i den såkalte ‘postnasjonale diasporalitteraturen’ og den evige og uforløste forleggerdrømmen om ‘den store innvandrerromanen’, er Volds kapittel 5 essensiell lesning. Det tar blant annet for seg Karpe Diems 22.julisang Påfugl, Zeshan Shakars bejublede Tante Ulrikkes Vei, Ivo de Figueiredos selvbiografiske En fremmed ved mitt bord, Maria Navarro Skarangers Alle utlendinger har lukka gardiner, Mahmoma Khans dokumentariske Tilbakeblikk: Da pakistanerne kom til Norge, Mahmona Khan og Nazneen Khan-Østrems Utilslørt: Muslimske råtekster og danske Yahya Hassans Digte.

Det er et på aller måter imponerende løft, med mer enn en viss risiko Universitetsforlaget her har påtatt seg. Men dette er en særdeles viktig bok, som fortjener alle lesere den kan få.