Magnus Eriksson

Idéhistoriker.

Ekstern Skribent

Det har vært noen virkelig gode år for de kjipeste blant oss. For de andre føles det som om kampen for alle menneskers like verdi har blitt vanskeligere for hvert år. — Det var veldig ille før bomben og Utøya, sa ei venninne til meg for en stund siden, men det er blitt så mye verre nå. For mange var det sjokkerende at terroristens eget parti kom i regjering allerede et par år etter terrorangrepet. Et parti som i flere titalls år har solgt seg inn på en hetsende muslimfiendtlig og rasistisk retorikk. Vel i regjering fikk terroristens parti ministerposter i departementer for justis- og beredskap, innvandring- og asyl, arbeids- og sosial, barne- likestillings- og inkludering, og innvandring- og integrering. Det er som hentet fra manuset til en dårlig dystopisk fremtidsfilm.

I praksis har det innvandringsfiendtlige partiet riktignok ikke gjort så store endringer på asylfeltet, enn om de skryter over rekordstore deportasjoner fra tid til annen. Asylpolitisk var ikke deres forgjengere i Arbeiderpartiet forskjellige. I hvert fall ikke for de som den gang ble deportert. Da snakker man gjerne, det vil si «oss til venstre», om at retorikken i det minste var annerledes. Pål Lønseth hadde riktignok ikke på seg en Good Journey-T-skjorte, men han fant opp en serie med ytterst tvilsomme kriminaliserende nyord. Riktignok snakket han ikke om lukkede asylmottak og elektroniske fotlenker for asylsøkere, men Trandum var et barnefengsel også den gang. I realiteten er det altså ikke snakk om så mye nytt. Derfor er det viktig at vi som opplever de siste årene som ekstra kjipe tar oss bryet med å tenke nytt. Vi trenger en antirasisme for det nye året.

1. Respekt, mangfold og fordommer

I 2014 ble det avholdt en debatt med tittelen «Er Norge et rasistisk land?» på Interkulturelt museum i Oslo. Ordstyrer til debattmøtet var professor Katrine Fangen, som har forsket på nynazistiske miljøer siden 90-tallet. Debattdeltakerne ble presentert som Sunniva Ørstavik, likestilling- og diskrimineringsombud; Sindre Bangstad, som da var postdoktor ved sosialantropologisk institutt; Cora Alexa Døving, seniorforsker ved HL-senteret; Sunil Loona, seniorrådgiver ved Høgskolen i Oslo og Akershus; og Bård Larsen, historiker ved Civita.

Med unntak av Larsen var alle debattantene formelt sett kompetente i tematikken som ble debattert. Likevel er det interessant å merke seg at samtlige debattanter var høyt utdannede og med unntak av Loona også tilhørte det hvite majoritetssamfunnet. Å være bevisst på nettopp sammensetningen av panelet er viktig, både hos arrangør og deltakere, spesielt i en debatt som tar utgangspunkt i en spørsmålsstilling som her.¹

I stedet for en tradisjonell bokanmeldelse er dette en tekst om noen viktige temaer som jeg tror samtidige antirasister gjør klokt i å drøfte.

Det skal sies at jeg har stor respekt for flere av debattdeltakerne. Jeg har tidligere omtalt Sindre Bangstads bok Anders Breivik and the Rise of Islamophobia som jeg betrakter som det desidert beste som er skrevet om terroristen i Norge. Det er en modig bok som har fått alt for lite anerkjennelse i Norge, men til gjengjeld mye ros i internasjonal akademisk sammenheng. Cora Alexandra Døving har jeg også stor respekt for. Jeg har blant annet lest og kan varmt anbefale boken Hva er rasisme? som er forfattet av Bangstad og Døving. Som antirasist og antifascist på venstrekanten, vokst opp under 90-tallets nynazistiske bølge, har jeg imidlertid litt vanskeligere for professor Katrine Fangen selv om jeg også tror at dommene mot henne fra mitt eget miljø kanskje var tidvis hardere enn hun alltid fortjente på den tiden. Hennes sosialantropologiske bok En bok om nynazister er bedre enn den omtale den fikk i sin samtid. Samtidig var annen kritikk mer enn velfortjent. For eksempel har hun uttalt at hun hun kjente til et nazistisk angrep på Blitz-huset i forkant av angrepet, uten å varsle myndighetene.² Hvor jeg, som antirasist og antifascist på venstrekanten, plasserer Larsen trenger ingen dypere utlegning.

Denne teksten handler imidlertid ikke primært om dette debattmøtet, men om en bok jeg finner svært lesverdig. Teksten startet egentlig som en bokanmeldelse som jeg begynte å skrive på omtrent samtidig som dette møtet fant sted, men endret seg til noe annet underveis. I stedet for en tradisjonell bokanmeldelse er dette en tekst om noen viktige temaer som jeg tror samtidige antirasister gjør klokt i å drøfte.

En antirasistisk doktoravhandling

Det kan dessverre være kontroversielt å omtale seg som antirasistisk forsker i dag. Nylig ble to svenske forskere hengt ut etter å ha fått innvilget penger til forskning, bare fordi de er antirasister. Uthengningen startet med en syrlig kommentar fra terror- og ekstremismeekspert Magnus Ranstorp på twitter. Ranstorp ga uttrykk for at de tre forskerne ikke fortjente dette, fordi de ikke bedrev objektiv forskning. I stedet drev de med det Ranstorp kalte «identitetspolitikk». Etter dette ble de tre forskerne trakassert i høyreekstreme medier, så vel som i svensk riksmedia.³

Derfor ønsker jeg å påpeke at denne beskrivelsen av avhandlingen, som antirasistisk, er min beskrivelse og ikke forfatterens. Det er jeg som leser hennes bok antirasistisk og med et antifascistisk potensial. Samtidig vil jeg også påpeke at kontroversen rundt en slik omtale er rent og skjært tøv, hvor man later som om det eksisterer en nøytral, objektiv posisjon, fri fra antirasistisk ideologi, fra hvilken man kan vurdere spørsmål som «Er Norge et rasistisk land?». Med denne bokomtalen ønsker jeg å berøre dette spørsmålet fra et nytt perspektiv med en verktøykasse som blant annet ekstremismeekspertene mangler i sitt forsøk på å beskrive verden «slik den er».

«There is no neutral point of view from which prejudice can be addressed (…)»

Boken jeg begynte å skrive om heter Respect, Plurality and Prejudice og er forfattet av Lene Auestad i 2013. Tematisk er dette en undersøkelse av fordommer mot, og negative karakteristikker av, personer som blir plassert i forskjellige gruppekategorier. Samtidig går teksten langt utover dette perspektivet til å gjelde samfunnet forøvrig. Det er også slik Auestad beskriver sitt prosjekt i introduksjonskapitlet. Boken er både antirasistisk og maktkritisk.

«There is no neutral point of view from which prejudice can be addressed (…) I argue that a seemingly «neutral» third-person perspective easily lends itself to support for violence perpetuated by a majority towards a minority representative in a way that is habitual, unspoken, and unthought».⁴

I denne bokomtalen vil jeg først og fremst ta utgangspunkt i ovenstående sitat fra introduksjonskapitlet i Auestads avhandling. Det er også det premisset jeg mener er mest interessant fra et antirasistisk og antifascistisk perspektiv.

Opprinnelig var boken en doktoravhandling i filosofi, med krysningspunkt til felter som psykoanalyse og sosiologisk samfunnsteori, noe som gir nye perspektiver på temaet hun drøfter. Forfatteren er også tydelig inspirert av Theodor Adorno og Frankfurtskolen, men har samtidig en moderne vri på den.

Hun stopper heller ikke ved psykologiseringer av individet, slik mange andre forskere gjerne har gjort når de har tatt opp tråden fra Adorno i vår tid. Et eksempel på noe slikt er den fryktelig tendensiøse teksten «Vi må dyrke enhet fremfor mangfold og multikultur, mener forskere. Kun det kan sikre demokratiets fremtid» som nylig var på trykk i Aftenposten.⁵ De forskerne det er snakk om her er Eric Kaufmann og Karin Stenner som begge tilsynelatende også bygger på Adorno og Max Horkheimer. Til forskjell fra Adorno og Horkheimer tilbyr hverken Kaufmann eller Stenner en forklaring som sier noe særlig om den samfunnsmessige konteksten. Dermed blir rasisme og fordommer nærmest redusert til psykologiske faktorer. Auestads undersøkelse er dermed også langt mer interessant.

Det problematiske hun er interessert i er det som vi ikke fester blikket på, men stilltiende aksepterer og til og med forsvarer.

Til forskjell fra Kaufmann og Stenner er Auestad mindre opptatt av rasismen fra åpenbart forstyrrede individer som «normalsamfunnet» i felleskap kan være enig om er galt. Hun snakker riktignok om «hate speech», men er desto mer opptatt av den ubevisste normaliserte rasismen som gjennomsyrer vårt språk, praksiser og handlinger både som individer og samfunn. Det problematiske hun er interessert i er det som vi ikke fester blikket på, men stilltiende aksepterer og til og med forsvarer. Dette illustrerer at den konsekvente antirasismen er overlegen antiekstremismen, hvor det «normale» blir dyrket.

Auestad nevner dog ikke det vi ofte omtaler som den interseksjonelle antirasismen, men det er tydelig at hennes forskning også tangerer flere perspektiver som blir tatt opp av denne. Hun drøfter fordommer generelt, altså sexisme, rasisme, homofobi, antisemittisme et cetera, og isolerer ikke sin undersøkelse til bare et segment. Dette gjør at hun i tillegg til å se undertrykkelse som ett og samme, samtidig evner å trekke tråder mellom det personlige og individuelle til en større samfunnsmessig kontekst. Det er det som gjør at hennes undersøkelse fremstår som mer moderne enn mye annet som er skrevet om emnet i Norge. Den peker dessuten vei for den antirasistiske aktivisten. På dette punktet skiller den seg vesentlig fra en stor del av den skandinaviske litteraturen om rasisme i vår samtid. På den andre siden berører hun egentlig ikke klassebegrepet, til tross for at hun flere steder tar tak i temaer som omhandler grupper uten forankring i noen klasse: Det vil si statsløse og rettsløse. Dette er også en svakhet ved noen av de teoriene, for eksempel Arendt, som hun legger til grunn. Sånn sett skiller hun seg også fra den interseksjonelle antirasismen.

Det skal også sies at dette i tillegg er en intellektuelt sett meget krevende bok. Boken er utfordrende å lese og enda mer utfordrende å skrive om, fordi den beveger seg inn og ut av både filosofiens og psykoanalysens domener. Spesielt krevende er dette hvis man, som meg, ønsker å formidle boken til et bredest mulig publikum og helst utenfor akademia. Det er nemlig der, utenfor akademia, at det er viktig at den blir lest. Samtidig gir hun mange verdifulle eksempler fra det norske samfunnet, som asyldebatten og innvandringsretorikken i samtidens mediebilde. Jeg skal innrømme at jeg har skrevet om denne teksten mange ganger, fordi det har vært vanskelig for meg å finne det riktige formatet. Derfor ble heller ikke dette en tradisjonell bokomtale, men et forsøk på å tillempe noe av lærdommen fra boken på konkrete antirasistiske temaer. Det er også dette formatet store deler av boken er skrevet i.

Allerede her kan jeg si at boken definitivt må bli plukket opp og lest av enhver som ønsker å jobbe seriøst med antirasisme, så vel som beskjeftige seg med tematikken akademisk. Jeg skriver imidlertid denne teksten først og fremst for førstnevnte.

Noen ord om det teoretiske rammeverket

Til tross for dette er det på sin plass å si noe om teoriene som ligger til grunn for avhandlingen. Max Horkheimers og Theodor Adornos bok «The Authoritarian Personality» fra 1950 står som tidligere nevnt helt sentralt. Den hadde som mål å forklare fremveksten av antisemittismen og nazismen i Europa og påfølgende Holocaust. Det var egentlig et samarbeidsprosjekt mellom flere forskere, men Adorno og Horkheimer hadde det redaksjonelle ansvaret. Det skal sies at boken da som nå var kontroversiell. Forfatterne ble anklaget for å sykeliggjøre uliktenkende, at tesene tok utgangspunkt i dårlig vitenskap og at boken som helhet var et propagandaverk. Et av de mest kritiserte aspektene var Adornos så kalte F-skala, hvor F kort og godt står for fascist. Gjennom å besvare en rekke spørsmål skulle F-skalaen måle graden av fascistisk tilbøyelighet hos et studieobjekt. Kort oppsummert ble det hevdet at autoritarisme var et trekk ved det antidemokratiske og fascistiske individet.

Sånn sett er det interessant at akkurat dette aspektet har fått sin renessanse i en tid hvor Brexit, Donald Trump, Marine Le Pens Front National og høyrepopulisme preger avisoverskriftene. De mest interessante aspektene har man imidlertid gjerne hoppet bukk over. Det gjør heldigvis ikke Auestad.

Edward Saids skille mellom «oss» og «dem» i «Orientalismen» fra 1976 spiller naturligvis også en overordnet rolle for temaene Auestad drøfter. Både den og «The Authoritarian Personality» er for lengst blitt klassikere i den antifascistiske og antirasistiske litteraturen. En tredje bok, som lenge har vært en klassiker og som har fått renessanse som antirasistisk klassiker de siste ti årene, er Hannah Arendts «The Origins of Totalitarianism» fra 1951.

Grovt sett kan man si at vi oppviser en større velvilje for å forstå de som tilhører «oss» enn «dem» i situasjoner hvor vi feller dommer over diskriminering og rasisme.

Fra psykoanalysen låner hun fra objektrelasjonsteorien. Grovt sett kan man si at vi oppviser en større velvilje for å forstå de som tilhører «oss» enn «dem» i situasjoner hvor vi feller dommer over diskriminering og rasisme. Denne stillingtaken eller preferansen for den nokså løst definerte kategorien «oss» er imidlertid ofte ubevisst. Auestad bevisstgjør oss dette og argumenterer overbevisende for å sette seg inn i «dem» i spørsmål om fordommer, rasisme og diskriminering.

Frankfurtskolen og kritisk teori

Når man først omtaler Adorno og Frankfurtskolen er det et poeng å si noen ord om disse også. Frankfurtskolen er naturligvis interessant fra et venstreperspektiv. Skolen, som først ble dannet på 30-tallet, har ofte blitt omtalt som nymarxistisk. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 ble Frankfurtskolen flyttet til Paris og senere USA, før den ble flyttet tilbake til Frankfurt i 1949.

Flere av skolens grunnleggere ønsket å redde Marx fra den ortodokse marxismen-leninismen som preget samtiden, samtidig som man videreutviklet maktkritiske teorier fra marxister som blant annet Georg Lukács – ironisk nok en av Max Webers elever.

Begrepet kritisk teori ble imidlertid lansert av Max Horkheimer i artikkelen Tradisjonell og kritisk teori (1937). Kritisk teori refererer for ettertiden ikke til en bestemt type teori, men mer en intellektuell marxistisk tradisjon knyttet til blant annet Max Horkheimer og Theodor Adorno. Noe forenklet kan man si at den nymarxistiske kritiske teorien hadde til hensikt å avdekke usynlige rådende maktforhold. Horkheimer skal ha uttalt noe i stil med: ”Men den som ikke vil snakke om kapitalismen, burde også tie om fascismen».⁶ Med dette mente Frankfurteskolens tenkere at fascismen var liberalismens sanne ansikt. Det vil si at fascismen avslører, eller avdekker, den urettferdigheten og undertrykkelsen som er uløselig knyttet til det frie markedets rovkapitalisme. Dette inkluderer samtidig hele det borgerlige opplysningsprosjektet.⁷ Å etterstrebe forandring er et stikkord her. Kritisk teori ble dermed betraktet som stående i motsetning til den borgerlige positivistiske teorien, hvor beskrivelser av virkeligheten slik den er ble betraktet som den riktige måten å bedrive vitenskap på. Innenfor filosofihistorien refereres gjerne dette til som skillet mellom «er» og «bør».

Frankfurtskolens kritiske teori var også påvirket av psykoanalytiske ideer. Det er imidlertid ikke helt riktig å skille for skarpt mellom kritisk teori og psykoanalyse, som to forskjellige tradisjoner, da psykoanalysen på mange måter fikk en minst like sentral posisjon som den marxistiske politiske økonomien blant Frankfurtskolens intellektuelle. Noe overforenklet kan man kanskje si at kritisk teori er å forstå som et nymarxistisk prosjekt, men at den skilte seg fra den dogmatiske og ortodokse marxismen ved å forene psykoanalytiske begreper med marxistisk teori.

Utfordrende og spennende lesning

Auestads bok hviler nokså tungt på denne tradisjonen, noe som kan virke litt ugjennomtrengelig og fremmed for de som ikke har satt seg inn i dette på forhånd. For egen del var det psykoanalytiske begrepsapparatet definitivt mest tidkrevende, men dog meget givende, med å lese boken.

Når man har gjort innsatsen som må til gir det derimot svært god avkastning.

Dette er altså ikke å forstå som en kritikk eller innvending. Eksemplene Auestad gir fra psykoanalysens historie er veldig interessante og velvalgte, som Sigmund Freuds drøm «Irmas injeksjon» i kapittel 2, men krever mye fra en leser som er ukjent med sjargongen.

Når man har gjort innsatsen som må til gir det derimot svært god avkastning. Det skal sies at Auestad er nøye med å forklare begrepene hun bruker på en omhyggelig og pedagogisk måte. Måten begrep som for eksempel trauma, kondensering ogforflytning blir definert på er sentral for å forstå hva fordommer dypest sett handler om, og belyser ting vi ellers ville latt passere ubevisst. Dette er også noe av det jeg oppfatter som en av de røde trådene gjennom avhandlingen.

Boken er spekket med intellektuelle referanser. Hun benytter seg ofte av virkemidler hentet fra Aisopos fabler, klassiske tragedier, psykoanalysen, dagligdagse fortellinger, sitater fra Martin Luther King, filmhistorie, Friedrich Nietzsche, Martin Heidegger og Hannah Arendt, samtidig mediebilde og antisemittismens historie, i sine undersøkelser. Samtidig trekker hun gjerne paralleller til dagsaktuelle temaer som behandling av asylsøkere, eller dagligdagse hendelser som ubevisst diskriminering i skolesystemet.

Auestad er definitivt svært kunnskapsrik og belest. Gjennom hele avhandlingen siterer hun og tar i bruk en stor mengde studier som trolig er ukjent for de fleste. Dette gjør at argumentene oppfattes som godt vitenskapelig underbygde for leseren. Ulempen er at den interesserte og grundige leseren, uten eksakt samme bakgrunn, lett kan bli sittende fast i noteapparatet litt for lenge. Det er altså et tidskrevende prosjekt å lese boken, men svært verdifullt hvis man gir den oppmerksomheten boken fortjener.

2. Lengde og oppsummeringer av kapitlene i avhandlingen

«Respect, Plurality, and Prejudice» er en velskreven bok på 265 sider. Sidene er fordelt på åtte kapitler. I tillegg har avhandlingen et 56 sider langt introduksjonskapittel som tar leseren gjennom en del av begrepsapparatet og teorien som er lagt til grunn. Hvert kapittel avsluttes med en oppsummering av temaene som har blitt drøftet. I denne bokomtalen er det først og fremst tatt utgangspunkt i temaene fra kapittel fire. Siden jeg kun ser på noen utvalg av temaer som blir berørt i boken, er det en god idé å si noen ord om den helhetlige strukturen også. Av hensyn til plass vil dette dessverre ta form som korte oppsummeringer og grove skisser, som neppe yter forfatteren den rettferdighet hun fortjener.

Introduksjonsdelen

Det vil være nødvendig å lese introduksjonsdelen, også for den filosofisk erfarne leser. Før jeg selv fikk lese boken, hadde jeg dannet meg et bilde av måtene forfatteren ville angripe problemet med hatprat, fordommer og diskriminering. For mange filosofer vil nok begrepene alene føre tankene til den språkfilosofiske tradisjonen fra J. L. Austin, Karl-Otto Apel og Jürgen Habermas, og kanskje enda mer den filosofisk-hermeneutiske tradisjonen fra Hans Georg Gadamer.

I introduksjonsdelen blir leseren imidlertid gjort oppmerksom på at dette ikke er utgangspunktet for Auestads undersøkelse, men heller det sosiale og praktiske aspektet ved fordommer. Hun berører riktignok flere språkfilosofiske problemstillinger, deriblant Austins begrep om talehandlinger, men prosjektet er først og fremst influert av kritisk teori og den psykoanalytiske tradisjonen.

Kapittel 1

Bokens første kapittel har overskriften «Subjectivity and absence: prejudice as a psychological theme» og er 14 sider langt. I dette kapitlet argumenterer Auestad for at det både er epistemisk og moralsk problematisk å tilnærme seg veldig fordomsfulle personers subjektivitet, fordi man dermed utelater fordommer som ubevisst deles av majoritetsbefolkningen, og risikerer å forsterke allerede tilstedeværende mønstre av stilltiende sosial vold.⁸

Kapittel 2

I kapittel to som har overskriften «Primary process logic and prejudice» ønsker Auestad å vise hvordan de to kjernebegrepene, kondensasjon (condensation) og forflytning (displacement), utgjør fordommenes struktur. Her illustreres vår tendens til å homogenisere ved hjelp av to drømmer, «Irmas injeksjon» og «Onkel Joseph», hvor flere personer ubevisst fremstilles som om de var én, eller at en og samme person fikk forskjellige egenskaper fra ulike personer. Drømmen kan sies å illustrere den ubevisste logikken som også er tilstede i fordommer.

Kapittel 3

Kapittel tre heter «Contagion, conflict, and ambivalence: prejudice as transfer of shame and guilt». Slik innleder Auestad kapitlet (min oversettelse):

“I dette kapitlet, argumenterer jeg for at en av fordommens sentrale karakteristikker er overføringen av et følelsesladet, vurderende innhold fra en tenkt sosial kategori til en person som blir betraktet som å eksemplifisere den bestemte kategorien”.⁹

Her viser hun hvordan fordommer innebærer overføring av skam og skyld til andre. Fenomenet har hun valgt å kalle «affective contagion» og selve prosessen bak er rotfestet i en slags «magisk tenkning». Kapitlet blir innledet med to eksempler på «kontakt» eller «berøring» sett fra perspektivet til noen primitive stammesamfunn. Begge eksemplene involverer en ambivalens omkring syn på døden og de besmittelsesmyter som har oppstått omkring dette synet, hvilket har ført til kodifisering i lover så vel som ubevisst praksis. Auestad videreutvikler disse mytene til å gjelde ulike tabuer, som at fortellingen om den onde stemoren også inneholder et incestuøst element (kjent som Oidipous kompleks), eller historiske tabuer omkring seksuelle relasjoner mellom svarte og hvite. I den siste tar hun opp mytene om svart hyperseksualitet mot hvit dyd, hvor den første får moralske attributter som «manglende selvkontroll» og «degenerering». Etter en diskusjon om begrepene skyldog skam kommer hun igjen inn på «Oidipous Rex» og «Oidipous i Kolonos» av Sofokles.¹⁰

Kapittel 4

Kapittel fire heter «Injurious speech and frames of mind» og er bokens lengste på 55 sider. Kapitlet omhandler språkhandlinger og den type tale vi benevner som hatprat. Argumentet er at denne type tale er «… citational, rather than original, and which reinforce or reinsert a cultural pattern of domination».¹¹ Auestad tar her utgangspunkt i filosofen og retorikkprofessoren Judith Butlers arbeid på feltet. Da jeg vil se nærmere på akkurat dette i kommende avsnitt er det ikke nødvendig med noen utdypende gjennomgang av dette kapitlet nå.

Kapittel 5

Kapittel fem er kalt «Basic trust and alienation, or «we have nothing to reproach ourself with»». En stor del av dette kapitlet tar utgangspunkt i noen dialoger mellom «Ali» og Emmi, to karakterer fra Rainer Werner Fassbinders film «Fear eats the Soul» fra 1974. Handlingen utspiller seg i etterkrigstidens Tyskland mellom Emmi, en tysk kvinne, og «Ali», en marokkansk gjestarbeider som snakker om seg selv i tredje person. I disse dialogene får vi se hvordan «Alis» selvbilde blir konstruert som en beskyttelsesmekanisme på grunn av rasistiske strukturer i samfunnet som er usynlige for Emmi. Den marokkanske gjestarbeideren føler seg så fremmedgjort at han til og med har tatt, eller blitt gitt, et nytt navn tilpasset disse strukturene: «- For dem er vi alle Ali». Det har her oppstått to versjoner, ett sant og ett falskt, av selvet til en og samme person.

«- For dem er vi alle Ali»

Kapittel 6

Kapittel seks har overskriften «Adaption, containment, experience: Adorno, psychoanalytic developments, and the potential for social critique». Tidligere i denne teksten skrev jeg at Auestads avhandling sto i tradisjonen til Frankfurtskolen. Det er spesielt her i kapittel seks at hun direkte gjennomgår Adorno og Horkheimers arbeid i «Den autoritære personlighet» fra 1950.

Til gjengjeld omhandler kapitlet nærmest eksklusivt dette. I det tidligere avsnittet om det teoretiske rammeverket ble noen av nøkkelbegrepene i Adorno og Horkheimers studie skissert. Som tidligere nevnt er et av hovedpoengene i Auestads avhandling, og som gjør Adorno og Horkheimer interessante og relevante, at det «normale samfunnet» er fullt av rasistiske fordommer som det ikke blir reflektert kritisk over.

Det patologiserte, altså den ekstreme rasismen, er ofte bare en forsterket og overdreven versjon av samme fordommer som aksepteres som en normal del ved samfunnet forøvrig. Dette kan illustreres ved hjelp av et eksempel: For et par år siden skrev Nettavisen en serie med usanne artikler om romfolket i Oslo. Der ble det blant annet påstått at romfolk spiste hunder, rotter og fiskemåker.

I 2012 skrev samme avis om Fremskrittsparti-politikeren Per Egil Eira som uttalte følgende rasistiske ord om romfolket: «For min del kan det derre idiot­romfolket bli kasta på havet og bedt om å svømme tilbake. Eller så skulle jeg ønske at noen snitter de opp i småbiter og bruker de som hundefor». Det første eksemplet kan sies å tilhøre en normalisert, eller akseptert, variant av den samme type rasistiske fordommer som Eira uttrykte i et uakseptabelt språk. Samme medium kan innta to forskjellige posisjoner til det som egentlig er uttrykk for den samme type underliggende rasisme.

Kapittel 7

Kapittel syv har overskriften «Perspectivism and plurality: Arendt’s contribution to thinking about respect and prejudice». På en måte kan man si at det eksisterer to ulike bruk av Arendt for ettertiden: En for høyresiden, som elsker å sitere hennes arbeid på totalitarisme svært selektivt, i miks med Hayek og Popper, og med strategisk bredside mot venstresiden. Det finnes også en Arendt for venstresiden:«According to her own statement, Arendt became a writer, not by inborn necessity, but by accident, the accident of the extraordinary events of the twentieth century».¹² Dette er en Arendt som trekker på sine egne erfaringer som jødisk, rettsløs og statsløs, på flukt fra nazistenes massedrap og med asylantens perspektiv i en kritikk av det liberale synet på menneskerettigheter.

Etienne Balibar har vært inne på mye av det samme. Noe overraskende finnes det ikke noen referanser til ham i Auestads bok. Samtidig er det åpenbart at Auestad har jobbet mye med Arendt tidligere, og eventuelle referanser til Balibar kanskje finnes der.¹³ Innledningsvis siterer Auestad også Aristoteles. Det er interessant, fordi koblingen mellom Arendts og Aristoteles menneskesyn har tydelige paralleller: mennesket som kun kan realisere seg selv som zoon politikon, det politiske dyr, innenfor rammene av bystaten.¹⁴ Interessant nok blir ikke Aristoteles nevnt mer i dette kapitlet enn i akkurat dette sitatet.

Auestad kommer inn på begrepet totalitarisme og siterer flere ganger fra «The Origins of Totalitarianism» fra 1951, men det er andre sider enn totalitarismediskursen hos Arendt som opptar mer. Et sentralt begrep hos Arendt ermangfold (plurality), som refererer til både likhet (equality) og ulikhet (både som different og distinct).¹⁵ Som mennesker i mangfoldet er vi både like og ulike, samtidig som vi er unike.

Auestad setter det hun drøfter i kontekst med en serie tragedier hentet fra asylpolitikken.

«If men were not equal, they could neither understand each other and those who came before them nor plan for the future and foresee the needs of those who will come after them. If men were not distinct, each human being distinguished from any other who is, was, or ever will be, they would need neither speech nor actions to make themselves understood».¹⁶

Mangfold kan bare bli oppnådd politisk, samtidig som det er vilkåret for det politiske livet. Som jødisk flyktning fra nazistene hadde hun opplevd å bli ekskludert og gjort statsløs. I Arendts tenkning får dette alvorlige konsekvenser. Hun er ikke noe mer enn seg selv, altså kun individualitet. Blir man ekskludert fra det politiske livet, som statsløs eller flyktning, står man samtidig uten menneskerettigheter.¹⁷ Arendt har imidlertid også blitt kritisert på dette punktet for å akseptere klasseforskjeller og andre slags undertrykkelser. Syntesen mellom Frankfurtskolen og Arendt åpner imidlertid opp for en tolkning hvor klassebegrepet kan få rom.

Auestad setter det hun drøfter i kontekst med en serie tragedier hentet fra asylpolitikken. Det første eksemplet er drapet på Jimmy Mubenga, som døde under en deportasjon. Det andre eksemplet stammer fra Norge og omhandler selvmordet til barnesoldaten Garolin Nesaraja som søkte asyl i Norge. Det tredje eksemplet omhandler nigerianeren Joy Vincent, som ble offer for trafficking i Storbritannia. Alle tre eksemplifiserer statsløshet og påfølgende rettsløshet.

3. Er Norge et rasistisk land?

Temaet for debattmøtet omtalt innledningsvis var «Er Norge et rasistisk land?». Jeg tror dette møtet ville vært langt mer interessant og fruktbart hvis debattantene hadde lest og satt seg inn i Auestads bok på forhånd. Utfra debattdeltakernes konklusjoner var det lite som tydet på at de hadde gjort det. Samtlige deltakere, med mulig unntak av Loona, ser ut til å ha konkludert med at det blir feil å omtale Norge som et rasistisk land. I hvert fall hvis man sammenligner med land som Sør-Afrika under apartheidregimet og lignende. Dette ble også gjort under den aktuelle debatten.

«The prejudice that «works», because it agrees with a social norm, is left untouched»

Men fra hvilket perspektiv svarer man på spørsmålet: Er Norge et rasistisk land? Hva slags mekanismer er det som slår inn når man bedømmer noe slikt under en debatt? Er det den hvite forskeren, tilhørende en intellektuell elite, som svarer? Da er det kanskje lett å konkludere med at Norge ikke er et rasistisk land. Auestad gjør også et poeng av dette: «The prejudice that «works», because it agrees with a social norm, is left untouched».¹⁸

Diskriminering er ikke nødvendigvis intendert diskriminerende, men ofte noe som skjer ubevisst. Dette fører til et en motsetning mellom hensikt og effekt, hvor hensikten med handlingen blir oppvurdert mens følelsen handlingen frembringer blir nedvurdert. Et eksempel vil være en unnskyldning mange av oss har sett i ulike sammenhenger: «-Jeg beklager at du misforsto min uttalelse som [rasistisk, misogyn, homofob etc.], men det var ikke slik den var intendert». La oss si at denne unnskyldningen kom i etterkant av en rasistisk, homofob eller sexistisk vits, som tilhøreren reagerte negativt på. Siden intensjonen med vitsen var å være morsom, men ikke å såre eller krenke tilhøreren, ble unnskyldningen fremsatt. Ved siden av at dette egentlig ikke er en unnskyldning, men en overføring av ansvaret fra avsender til mottaker, illustrerer den også hvordan intensjonen ofte får prioritet over effekten. Du som mottaker, som reagerer negativt, er bare oversensitiv. I språkfilosofien ville man her kommentert med utgangspunkt i Austins distinksjon mellom talehandlingens illokusjonære og perlokusjonære aspekter. Talens illokusjonære aspekt er den virkelige, intenderte meningen, det vil si hensikten med talehandlingen. Det perlokusjonære aspektet er, både i intendert og ikke-intendert forstand, den effekten talehandlingen har på sin tilhører.

Det paradoksale med eksempelet over er at den krenkede mottakeren blir tvunget over til posisjonen til den som krenker, men ikke omvendt. Videre vil ofte en tilskuer ta avsenderens posisjon i forsvar, med en uttalelse som: «-Det var ikke ment ille».

Diskriminering er en asymmetrisk relasjon mellom en overgriper, den som diskriminerer, og et offer, den som blir diskriminert. I avhandlingen skriver Auestad av at denne relasjonen ofte står i overgriperens favør. Den som blir utsatt for diskriminering, for eksempel rasistiske fordommer, blir ofte bedømt av andre fra et ståsted hvor man ubevisst tar parti for den som diskriminerer. Dette ståstedet blir gjerne beskrevet som en «normal» posisjon. Karikaturen er at det ofte er hvite, middelaldrende menn med høy utdanning som mener at medmennesker med innvandrerbakgrunn må tåle å bli gjenstand for stereotype fremstillinger i samfunnsdebatten. Dette kan være rasistiske vitser, sjikanøse og generaliserende karikaturer og ganske grov hets.

Dette skal ikke misforstås som at jeg tror at forskerne under debattmøtet ville tolerert rasistiske vitser og sjikane. Det ville de neppe gjort. Flere av debattantene var dessuten innom temaer som strukturell rasisme og offentlig diskriminering. Det er likevel noe med gangsynet som blir feil når spørsmålstillingen blir forsøkt besvart.

Et eksempel på et annet perspektiv

Auestad gir flere egne eksempler i sin bok. For eksempel diskuterer hun flere tilfeller av tragiske skjebner blant asylsøkere i Norge. Hun tar blant annet opp det fullstendig inhumane utvisningsvedtaket til den 24 år gamle tidligere barnesoldaten Garolin Nesaraja som endte med selvmord i en brann i januar 2012.¹⁹ I stedet for å gjenta disse skal jeg imidlertid forsøke å oversette noen av disse, for pedagogikkens skyld, til andre norske forhold og situasjoner som er kjent for antirasistiske aktivister.

I 2012 ble en palestinsk flyktning arrestert og deportert fra Norge. Mannen forsøkte å ta sitt eget liv ved å henge seg med sitt eget belte. Saken fikk en del oppmerksomhet i sin tid, fordi antirasister og asylaktivister satte fokus på hendelsen. I forbindelse med at det ble satt søkelys på saken kom det blant annet frem at en av legene som hadde undersøkt mannen også hadde ført opp at mannen var en palestinsk terrorist i legejournalen. Påstanden var imidlertid uten rot i virkeligheten.

Påstanden var definitivt rasistisk, men fikk ingen som helst konsekvenser for legen som skrev det ned i sine journaler. Fra myndighetenes perspektiv, så vel som medienes som ikke fulgte opp saken, var disse notatene akseptable. Den palestinske mannen derimot, ble både fengslet og mishandlet etter retur til de palestinske områdene. Hadde man betraktet og omtalt saken fra hans perspektiv ville hendelsen vært beskrevet annerledes, og fått konsekvenser for legen som omtalte sin pasient på denne måten.

Auestads bok gir verktøyene for å forstå at det andre perspektivet er et legitimt perspektiv med erfaringer som det første mangler.

De potensielle unnskyldningene for en lege som skrev noe slikt er også mange: Kanskje hadde han bare en dårlig dag på jobb? Alle kan gjøre feil. Overreagerer antirasistene? Kanskje legen visste noe aktivistene ikke kjente til? Intensjonene var kanskje heller ikke rasistiske? Listen kan gjøres hvor lang som helst. Det finnes generelt sett en større vilje til å lage en slik liste for å forstå legen, mens den samme viljen ikke er tilstede for å forstå palestineren. Det er dette som gjør relasjonen asymmetrisk.

Svaret på hvorvidt Norge er et rasistisk land eller ikke vil bli besvart forskjellig avhengig av hvilket perspektiv man har: den norske hvite legens eller den palestinske mannens. Auestads bok gir verktøyene for å forstå at det andre perspektivet er et legitimt perspektiv med erfaringer som det første mangler. Dette danner grunnlaget for en antirasisme som ikke bare er fra den hvite priviligertes perspektiv. Her tangerer hun kravene gjort fra den interseksjonelle antirasismen, men utvider samtidig til å gjelde samfunnet som helhet.

4. Ytringer og talehandlinger

Det er en relativt bred konsensus om at ytringsfrihet både er et verdifullt aspekt og har en særstilling i det vestlige demokratiske samfunnet. Ytringsfriheten er en selvfølge for de fleste av oss. Samtidig har nok de færreste av oss reflektert over hva en ytring egentlig er. Filosofiske problemstillinger blir ofte misforstått, fordi vi ikke har reflektert tilstrekkelig over vår egen språkbruk. Ofte består språkbruken av forutinntatte meninger, naive overforenklinger, og språket er differensiert.

I snever forstand vil vi identifisere utsagn i tale og tekst som to eksempler på ytringer. Noen eksempler på ytringer i snever forstand kan være normative påbud, faktaopplysninger og påstander. I en bredere forstand kan ytringer også være signaler, som for eksempel klær og frisyre. En noe karikert definisjon av hvordan mange av oss oppfatter en tale kan deles i to: Selve bruken av språket og den virkeligheten som språket omhandler. Mens våre handlinger foregår i virkeligheten og forandrer på den gjennom handlingene, så omhandler talehandlingene virkeligheten.

Ideen om ytringsfrihet har sine røtter i antikkens demokrati og opplysningstidens filosofi. En tidlig formulering av ytringsfrihet er å finne i den franske revolusjonserklæringen fra 1789. I dag er begrepet ytringsfrihet inkludert i FNs Verdenserklæring om menneskelige rettigheter, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og selvfølgelig også Norges Grunnlov §100. Auestad tar også opp American First Amandment. Imidlertid er det slik at ytringsfriheten ikke er en total frihet, men har sine begrensninger i en eller annen forstand. Auestad viser flere eksempler på at norske samfunnsdebattanter på ytterste høyrefløy, i stor grad nedvurderer andre rettigheter i sine argumenter for en Laissez-Faire-inspirert ytringsfrihet.²⁰

Selv om formuleringene av ytringsfrihet i EMK nærmest kan oppfattes som absolutte, blir den ikke praktisert slik noen steder. Til tross for at Norge tilhører den lille gruppen land med færrest begrensninger i ytringsfrihet, forbyr myndighetene både i praksis og i teorien en rekke ulike ytringer. Det er for eksempel ikke tillatt å oppfordre til vold eller sjikanere enkeltpersoner eller grupper på bakgrunn av etnisk eller seksuell tilhørighet. I 2014 kom Institutt for Samfunnsforskning ut med en rapport hvor norske borgeres syn på ytringsfrihet ble undersøkt. Der kom det tydelig frem at norske borgere hadde liten aksept for den type ytringer som har fått navnet «hate speech» eller «hatprat». Grovt sett vil alle diskriminerende ytringer som angriper personer og grupper basert på etnisitet, religion, kjønn, funksjonshemming og seksuell legning, kunne falle inn under kategorien hatprat. I det minste i teorien.

Auestad viser flere eksempler på at norske samfunnsdebattanter på ytterste høyrefløy, i stor grad nedvurderer andre rettigheter i sine argumenter for en Laissez-Faire-inspirert ytringsfrihet.

Det kan være av interesse å etablere et skille mellom to filosofiske posisjoner i synet på ytringsfrihetens vesen. Det ene er et instrumentalistisk syn, mens det andre er deontologisk (pliktetisk).

Fra et instrumentalistisk perspektiv betraktes ytringsfrihet som en av flere nødvendige betingelser for demokratiet. En av dem som argumenterer slik er den amerikanske rettsfilosofen og ytringsfrihetsfundamentalisten Richard Dworkins. Han hevder at «hatprat» er prisen man må betale for demokratiet. Sannhetsargumentet omtales ofte som et annet viktig argument for ytringsfrihet, men i realiteten er argumentet direkte knyttet til det instrumentalistiske demokratiargumentet og kan ikke utskilles fra dette på en meningsfull måte. Dette er noe allerede John Stuart Mill hadde innsett: «Freedom of expression is a necessary means for reaching and being justified in knowledge of the truth in a democratic society».²¹ Sannhetsargumentet kan også sies å anta en nærmest sokratisk-dialektisk karakter, da det ikke er mulig å skille mellom sanne og usanne ytringer (eller gode og dårlige) uten ytringsfriheten som premiss. Det tredje argumentet kan sies å være knyttet til en aristotelisk tradisjon, hvor selvutfoldelse og utvikling står sentralt (ethike arete). I en aristotelisk forstand er dette aspektet mer eller mindre selve definisjonen av hva et demokrati er.

I språkfilosofiens historie har ytringer og talehandlinger fått en særstilling i det som omtales som den «lingvistiske vendingen». To viktige representanter her er Jürgen Habermas og Karl-Otto Apel, som begge knytter begrepet til sin diskursetikk. Både Habermas og Apel var tilknyttet Frankfurtskolen.

Begrepet talehandling stammer imidlertid fra J. L. Austins How to do Things with Words, fra 1955. Auestad bruker noe plass på Austin i Kapittel 4. Injurious Speech and Frames of Mind. Tradisjonen etter Austin har satt store avtrykk på flere av filosofiens områder, spesielt moralfilosofien, språkfilosofien og rettsfilosofien, som alle tre innvirker på Auestads undersøkelse. Austins fremste bidrag er imidlertid å vise hvor overforenklet og karikert vår forståelse av tale faktisk er. Han definerer en talehandling som utført når en taler har fremsatt sin ytring og tilhøreren har oppfattet og forstått den. Austin skiller mellom det vi kan kalle tre aspekter i talehandlingen: lokusjonære, illokusjonære og perlokusjonære handlinger.

Den lokusjonære handlingen er selve talehandlingen, eller ytringen, som består av fonetiske, syntaktiske og semantiske aspekter. Den illokusjonære handlingen er den virkelige, intenderte meningen, talehandlingens hensikt. Den perlokusjonærehandlingen er, både i intendert og ikke-intendert forstand, den effekten talehandlingen har på sin tilhører.

Skråplanet i ytringsfrihetsdebatten

I Sverige snakker man en del om «skråplanet» i debatten om ytringsfrihet. Fra høyresiden, som av forskjellige grunner har klart å male seg opp som de som forsvarer ytringsfrihet, hevder man gjerne at alle skal ha lik rett til å spre sitt budskap, dette uavhengig av budskapets innhold. Til og med budskap av en slik karakter at de ekskluderer andre skal være tillatt. Fra den interseksjonelle venstresida snakker man gjerne om å ivareta offerets, eller den utsattes, ytringsfrihet og at dette kun kan gjøres ved å ekskludere de som begrenser denne friheten. For tyve år siden var «alle» enige om dette prinsippet – også høyresiden.

Men noe har skjedd over tid. I en av mine tidligere tekster skrev jeg om det nynazistiske drapet på den unge John Hron fra Kode i Sverige. I kjølvannet av drapet begynte man å fremstille gjerningsmennene som ofre. De var ofre for systemet og var blitt sviktet av samfunnet. Med utgangspunkt i denne fremstillingen begynte man å snakke om å belyse nazistenes perspektiv som ofre. Det ble gjort intervjuer med nazistene og man malte opp et, om ikke sympatisk bilde, så et bilde hvor man også skulle forstå dem. For mange norske antirasister representerte professor Katrine Fangen dette perspektivet på 90-tallet. Det perspektivet var ikke tatt med videre i spørsmålet om hvorvidt Norge er et rasistisk land.

Det skjedde også noe annet et sted. Man gikk fra å omtale nazistene som ofre for systemet og omsorgssvikt, til å omtale dem som ofre for en utilstrekkelig ytringsfrihet. I Sverige gjorde dette seg tydelig gjeldende etter den såkalte «Matti-affären» og uthengingssamarbeidet «62 som hotar demokratin» i flere svenske dagsaviser.²² I Norge har vi hatt flere runder med dette, men det tok for alvor av etter 22.7. Breivik selv spilte på ytringsfriheten i det han hevdet at han ikke ville utført terroren hvis det ikke var for «medienes demonisering av FrP». Noen år senere sto Lars Vilks og applauderte den rasistiske «kunstneren» Dan Park på Folkebiblioteket i Oslo til anerkjennende jubel fra liberale samfunnsdebattanter og ekstremismeeksperter.

Man gikk fra å omtale nazistene som ofre for systemet og omsorgssvikt, til å omtale dem som ofre for en utilstrekkelig ytringsfrihet.

For en liten stund siden laget den svenske journalisten Janne Josefsson en dokumentarfilm om romfolket i Sverige. Der stilte man spørsmålet «Hvorfor løser ikke myndighetene romfolk-problemet?». I denne konteksten var problemstillingen med at det samme romfolket også levde i dyp fattigdom irrelevant. Disse menneskene ble ikke fremstilt som ofre for et system. I stedet hadde man helt og holdent snudd på den virkelige problematikken og endte opp med følgende: Vi (systemet) er blitt ofre for romfolket. Hvorfor gjør ikke systemet noe for å løse dette?

Dette illustrerer behovet for den samfunnskritiske tilnærmingen som ble omtalt i avsnittet om Frankfurtskolen. Auestad skriver seg definitivt inn i denne tradisjonen. Ifølge henne må ytringsfrihet vektes opp mot andre rettigheter, som alle menneskers like verdi. Men problemet med «hatprat» er at det er uforenlig med disse andre grunnleggende verdiene. Janne Josefssons program om romfolk vil nok mange ikke oppfatte som eksempel på «hatprat», men skraper man litt på overflaten oppdager man fort at det representerer et rent maktspråk brukt for å dominere en utsatt gruppe.

Ytringsfrihet og injurierende tale

Jeg valgte bevisst et ganske ytterliggående eksempel i avsnittet om legen og palestineren. Debatten om ordenes makt er blitt så infisert i dag at det var nødvendig for å få frem poenget. For den palestinske mannen var det potensielt sett livsfarlig å bli omtalt som terrorist. Det var farlig fordi det kunne få konsekvenser etter at han var blitt deportert, og det finnes god grunn til å tro at nødvendige støttespillere som kunne bistå i å forhindre deportasjonen kunne falt fra på grunn av minkende sympati. Rettssikkerheten for noen med slike anklager vil også fort kunne bli forverret. Det er også på asylfeltet og innvandringsretorikken Norge har fått hardest kritikk fra FN.

Etter at Anders Behring Breivik bombet regjeringskvartalet og myrdet 69 barn og unge på Utøya oppsto en debatt om relasjonen mellom ytringer (eller tanker) og handlinger. Auestad bruker litt plass på denne debatten i sin bok. En debatt om fordommer med utgangspunkt i Breivik er imidlertid vanskelig, fordi folk ikke vil vedkjenne seg å ta del i de samme fordommene, eller avvise at disse skulle være utslagsgivende. Auestad peker på to tendenser blant enkelte samfunnsdebattanter som jeg mener er interessante: avvisning av relasjonen tanke til handling, og forsøk på å plassere massemorderen på trygg avstand blant ekstremistene på det mørke nettet.

Hvis vi i stedet skal holde oss til asylfeltet hvor spørsmålet om Norge er et rasistisk land faktisk gjør seg gjeldende, er det interessant å se på noen nyord som har dukket opp den siste tiden. Spesielt med utgangspunkt i spørsmålet om ytringer og handlinger som ble reist i foregående avsnitt om terroristen fra Frogner. Under den rødgrønne regjeringen innførte daværende statssekretær Pål Lønseth ord som «returnekter» og man har lenge snakket om «illegale» innvandrere. Begge begrepene er stereotype og rasistiske i tillegg til å være dårlig norsk. Med utgangspunkt i Arendt i kapittel 7. får ordene en langt mer ubehagelig dimensjon. Likevel er det blitt en del av det aksepterte vokabularet i Norge, samtidig som det er klare eksempler på maktspråk i den forstand at det stripper mennesket for rettigheter. Praksisen med å frata papirløse immigranter støtteordninger blir blant annet rettferdiggjort gjennom en slik språkbruk, til tross for at den ikke nødvendigvis gjenspeiler en virkelighet. Mange mennesker som har blitt omtalt som «returnektere» har helt enkelt ikke vært mulig å «returnere» som om de var en pakke på posten.

Innholdet i begrepet «skjeggbarnet» er det rasistiske ordet som legitimerer en ytterst tvilsom praksis, som man ikke nødvendigvis betrakter som rasistisk.

I Sverige snakker rasistiske partier og grupperinger gjerne om såkalte «skjeggebarn». Dette er flyktninger som man hevder lyver på sin alder for å få asyl. Det er generelt sett akseptert at begrepet «skjeggebarn» er rasistisk. Til og med Sverigedemokraterna har debattert hvorvidt man kanskje burde sløyfe slik språkbruk av denne grunn.

Men når tesene om «skjeggebarn» blir omsatt i praksis så forsvinner den rasistiske dimensjonen på nærmest magisk vis fra det «normale» bedømmingsståstedet. I både Sverige og Norge benytter man seg av svært kontroversielle metoder, som nærmest er for pseudovitenskap å regne, for å fastslå alderen til asylanter. Innholdet i begrepet «skjeggbarnet» er det rasistiske ordet som legitimerer en ytterst tvilsom praksis, som man ikke nødvendigvis betrakter som rasistisk. Det eksisterer trolig langt flere som er villige til å forsvare en slik tvilsom praksis enn en rasistisk språkbruk, selv om de to henger uløselig sammen. Auestad tilbyr gode verktøyer for å analysere det som ligger bak talehandlinger som vi oppfatter som rasistiske, og som gjør at vi også vil forstå praksisene som svarer til en slik ordbruk på samme måte. Dette er en definitiv styrke i hennes prosjekt.

Hvilket perspektiv har man valgt når man konkluderer med at Norge ikke er et rasistisk land etter å ha sett på disse eksempelsituasjonene og omsetning av et rasistisk vokabular i en konkret praksis? Jeg mener at Auestad trolig ville konkludert annerledes, enn de som deltok i panelet til det tidligere omtalte debattmøtet. Hennes tilnærming gjør at hun fanger opp nyanser som er lette å overse, men som ikke ubevisst vil ta parti med den sterkeste part i maktforholdet. Det er også her, rundt det ubevisste, at Auestads styrke ligger. Det er en sånn antirasisme vi trenger i dag. Det er også den som er verdt å lytte til.

5. Mottakelse av Auestads bok og min anbefaling

Det er litt merkelig at boken så langt ikke har fått et større nedslagsfelt i Norge. I utlandet har den fått strålende kritikk og positiv omtale for å ta opp vanskelige temaer på en nytenkende måte. En av grunnene til dette kan være at den er såpass vanskelig for den som er uvant å lese akademiske tekster på engelsk. Som akademisk tekst inneholder den et tungt og krevende begrepsapparat som det tar tid å sette seg inn i. Det er likevel en viktig bok som tilbyr perspektiver som hittil har vært uartikulerte i den norske debatten. Jeg har berørt noen av disse, men boken inneholder så mye mer enn det jeg klarer å ta opp i en bokomtale som dette.

Boken er makt- og systemkritisk, men mangler et uttalt klasseperspektiv i den antirasistiske analysen. Som sagt tidligere i omtalen av Arendt, så åpner imidlertid syntesen med Frankfurtskolen opp for en tolkning som inkluderer dette perspektivet: «Men den som ikke vil snakke om kapitalismen, burde også tie om fascismen». Arendt ville ikke vært enig i dette. Det å se bort fra klasseaspektet, slik Arendt gjorde, i arbeid mot rasisme og andre fordommer er også problematisk, men det finnes som sagt en Arendt for venstresida også. Det er en Arendt som er kritisk til liberalismen og sympatisk innstilt til mennesker på flukt. Tolkningen som inkluderer klasseperspektivet ligger imidlertid utenfor Auestads prosjekt, siden hun ikke formulerer noe slikt selv.

På dette punktet skiller Auestad seg litt fra den interseksjonelle antirasismen, uten at det nødvendigvis er dårlig. Den interseksjonelle antirasismen har sine egne utfordringer, i det at den lett oppfattes som å sidestille rase, kjønn og klasse. Det at Auestad ikke inkluderer klasseaspektet åpner opp for en mer radikal bruk. Det er det antifascistiske potensialet.

Vi kan ikke bare bygge broer på tross av ulikheter, men også se på hva som forbinder oss. Dypest sett handler rasisme også om klasseforakt. Nasjonalisme, dyrkingen av «oss», er et forsøk på å skape en identitetsfølelse på tvers av klasser. Det er et forsøk på å radere ut klasse som begrep, til fordel for et vagt «oss» basert på brunost, påsketur på ski og applaus for de som «lykkes» i samfunnet. I forlengelsen av dette hører vi ofte en retorikk fra maktens korridorer hvor arbeidsledige på støtteordninger som trygd eller økonomisk sosialhjelp blir oppmalt som late, initiativ- og tiltaksløse unnasluntrere. Ord som parasitt er av naturlige grunner ikke kosher i dag, men meningen bak det som blir sagt er den samme. Det er injurierende tale, men også en type tale som veldig mange aksepterer. Skyldes det vår forakt for svakhet, for å si det med Harald Ofstad?

Det er interessant å merke seg at det er større medial interesse for påståtte trygdsvindlere enn skatteflyktninger som gjemmer unna 100-talls millioner i skatteparadiser. Interessen for de så kalte Panama papers dalte for eksempel mistenkelig fort. Interessen for trygdsnyltere vil nok aldri forsvinne.

Det Auestad hjelper oss med er en verktøykasse som gjør at vi ikke tar det som umiddelbart melder seg for gitt.

Men vi kjenner alle diskusjonene om kostnadene med innvandring og asylsøkere. Ofte uærlige debatter, med oppblåste tall og iskald kynisme. De samme menneskene som «vil hjelpe de der de er» er gjerne samme mennesker som benytter seg av parasitt-retorikken om arbeidsledige på skattefinansierte støtteordninger. Den samme retorikken retter seg ofte mot flyktninger. Norsk-somaliske Amal Aden har gjentatte ganger benyttet seg av en slik retorikk i sine tekster.²³ Til og med det antirasistiske nettsted Vepsen harselerte i en artikkel over et individ fra den ytterliggående jihadist-gruppen Profetens Ummah for å motta sosialpenger.

Det Auestad hjelper oss med er en verktøykasse som gjør at vi ikke tar det som umiddelbart melder seg for gitt. Dette er ikke uviktig. Det er grunnlaget for å kunne solidarisere seg med sine medmennesker som er gjenstand for undertrykkelser vi ikke oppdager først.

I stedet for å repetere eksemplene hun gir i boken, for øvrig utmerkede eksempler, har jeg valgt å benytte meg av noen egne eksempler for å «teste ut» og «sette ut» hennes undersøkelse i en antirasistisk praksis kjent for de fleste. Min opplevelse er at det har skapt ny forståelse for fenomener jeg kanskje betraktet noe annerledes tidligere. Jeg anbefaler derfor Auestads bok varmt. Dette er pensummateriale for den antirasistiske aktivisten. Jeg håper at boken blir lest i 2017 og at den kan danne grunnlag for en varmere og mer respektfull og forståelsesfull debatt i tiden som kommer.

Boken kan bestilles her.