Magnus Eriksson

Idéhistoriker.

Ekstern Skribent

På nettstedet til Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH) finner man en nydelig poster som åpenbart er inspirert av kunststilen fra 60- og 70-tallets sci-fi- og skrekkfilmplakater. Motivet er en gruppe gigantiske studenter som jager skrekkslagne despoter og tyranner som Adolf Hitler, Josef Stalin, Ayatollah Khomeni, Muammar Khadaffi, Kim Jong-Il og Robert Mugabe på sprang. Bildet har påskriften «Beware, they are educated» og ved siden av kan man lese: «Studenter er de som først protesterer når et samfunn beveger seg i feil retning. Derfor blir studenter og akademikere ofte overvåket, forfulgt, fengslet eller bare forsvinner». Utsagnet er dristig.

Vi vil gjerne tro at høyere utdanning er en vaksine mot autoritære og inhumane strømninger, men det er på ingen måte noen garantist for det.

Det er ingen som helst automatikk i at studenter vil være de som stiller seg fremst på barrikadene når et samfunn er i ferd med å utvikle seg til noe mer autoritært og intolerant. Minst like ofte har det vært andre krefter i samfunnet som har stått fremst i kampene. Det finnes til og med tilfeller hvor studentene har vært drivkreftene bak hatefulle, samfunnsfiendtlige og intolerante strømninger. Vi vil gjerne tro at høyere utdanning er en vaksine mot autoritære og inhumane strømninger, men det er på ingen måte noen garantist for det.

Det holder med å kaste et blikk på Studentersamfundet i Trondheim, hvor en gruppe unge studenter fant ut at de skulle kle seg ut som nazister, servere drinker oppkalt etter nazistiske dødsleire og på en slik måte lage litt oppmerksomhet gjennom kontroversenes edle kunster. Dette er naturligvis ikke tale om «ekte nazister», men er å forstå som en gruppe wannabe-avantgardister som søker å provosere med hjelp av de virkemidlene som de vet vil provosere mest. De visste at dette ville såre, men de evnet egentlig ikke å forstå hvorfor det gjorde det. De er helt enkelt for dumme. Og mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves.

Ikke bare én gang, men i to omganger, har Studentersamfundet i Trondheim invitert en høyreekstrem leder for et mikroparti

Siden jeg ikke har tålmodighet til den slags Sisyfos-arbeid, altså å forklare noe som helst for en gruppe bakfulle maskeradenazister, så velger jeg i stedet å rette denne teksten til intelligente studenter ved dette og andre universiteter. Teksten angår først og fremst dere studenter som bør være observante på at disse klovnene bidrar til å normalisere høyreekstreme og autoritære krefter som ikke vil dere vel.

Ikke bare én gang, men i to omganger, har Studentersamfundet i Trondheim invitert en høyreekstrem leder for et mikroparti som fikk 3311 stemmer ved valget 2017. Partier som dette tenderer mot å følge et spesielt mønster: de starter opp og går til valg, valgresultatet er elendig, fargesterke personligheter i partiet begynner å krangle med hverandre, partiet går i oppløsning. Noen år senere forsøker noen gamle medlemmer å starte opp ett nytt høyreekstremt parti. Sånn sett er det ingen grunn til umiddelbar bekymring. Det vil trolig gå på den måten denne gang også. Men det er heller ikke poenget.

Friheter er ikke noe vi bare har. Friheter har folk kjempet for. Friheter må andre folk beskytte.

Poenget mitt er at disse studentene som kler seg ut som nazister og inviterer høyreekstremister har mislykkes i sin rolle som de portvokterne de blir fremstilt som i SAIHs plakat. I stedet for å jage reaksjonære krefter på sprang, så har de invitert dem inn i varmen og gitt dem et skinn av legitimitet. Trolig for kuriositetens skyld, og typisk nok vil de møte en kritikk som dette ved å vise til honnørord som ytringsfrihet og meningsfrihet, uten å forstå hva de egentlig snakker om. Friheter er ikke noe vi bare har. Friheter har folk kjempet for. Friheter må andre folk beskytte.

Bollhusmøtet i Uppsala

Den 17. februar 1939 ble det avholdt en avstemning i Uppsala tennishall, som på folkemunne hadde fått navnet «bollhuset». Avstemningen var arrangert av studentforeningen ved Uppsala universitet og på plakatene til arrangementet sto det «att diskutera och taga ställning till statsmakternas eventuella beviljande av inrese-, uppehålls- och arbetstillstånd i riket för viss utländsk, framför allt intellektuell arbetskraft». Helt konkret omhandlet dette spørsmålet om hvorvidt man skulle ta mot og gi asyl til ti jødiske leger som flyktet fra nazismen.

Helt konkret omhandlet dette spørsmålet om hvorvidt man skulle ta mot og gi asyl til ti jødiske leger som flyktet fra nazismen.

Her er det viktig å kontekstualisere. Bare fire måneder tidligere hadde de voldsomme pogromene mot jødene i Tyskland kulminert i det vi kjenner som Krystallnatten. Bevæpnede bander fra det paramilitære SA hadde terrorisert de tyske jødene i dagene før, men på denne kvelden ble hundretalls med synagoger satt i brann og flere tusen butikker ble fullstendig ramponerte. I løpet av denne kvelden ble fire hundre jøder slått i hjel og titusentalls ble deportert og internert i konsentrasjonsleir. Knust glass fra butikkvinduene lå som et teppe av krystaller på bakken. Leser man i svenske morgen- og kveldsaviser fra denne tiden, så ser man hvor godt kjent dette var. Det var ingen som kunne lese som ikke visste hva jødene hadde blitt utsatt for.

Man kunne kanskje tro at studentene ville følt empati for de forfulgte jødene og avgitt sine stemmer deretter. Kanskje ville man også trodd at spesielt medisinstudentene ville kjent en kollegial solidaritet med de ti legene det gjaldt. Men, nei.

Flyktingfrågan är också ett rasproblem, det vore löjligt att bortse därifrån.

23 talere deltok i debatten. Ni av disse stemte mot forslaget, hvor av syv av disse hadde direkte koblinger til nazistiske og høyreekstreme partier. To av disse som snakket mot innvandringen var Åke Leissner og Arvid Fredborg. Under debatten argumenterer Leissner for at man skal begrense jødenes adgang til svenske universiteter, etter modell fra Polen. Fredborg hevdet på sin side at også «en måttlig invandring» ville skapt «en irritation», men att denne ville blitt mye kraftigere når innvandrerne besto av intellektuelle, altså de jødiske legene, og oppfordret de som støttet jødene til å avstå fra å stemme.

Fredborg hevdet også at et asylvedtak ville forstyrre Sveriges homogenitet: «Flyktingfrågan är också ett rasproblem, det vore löjligt att bortse därifrån. En av Sveriges värdefullaste tillgångar är att det inte haft några ras- eller nationsproblem tidigare. Detta är också något att slå vakt om». De øvrige syv debattantene var Birger Ryding, Bengt-Olof Henning, Igor Holmstedt, Lars Malmgren, Leif Thorling, Olle Dahlbäck og David Kulläng. Flere av disse talerne tegnet opp rene dommedagsscenarioer og beskrev viljen til å hjelpe de jødiske legene som en misforstått humanitet.

Når debatten startet var 1500 personer på plass i bollhuset, altså en tredjedel av den totale studentmassen, men når avstemningen skulle bli gjennomført var det bare 897 igjen. 61 % av disse stemte mot å gi de jødiske legene asyl. Regner man med de 603 likegyldige personene som forlot salen uten å stemme, så blir andelen enda mer deprimerende.

Hvordan kunne dette skje?

I januar hadde Axel Höjer, generaldirektör for Medicinalstyrelsen annonsert i et intervju med Svenska Dagbladet at ti jødiske spesialistutdannede leger skulle komme og jobbe i Sverige. Forslaget møtte en del motstand fra både deler av legestanden så vel som antisemittiske grupperinger.

Nazistiske og høyreekstreme partiet og organisasjoner mobiliserte umiddelbart. De mest framtredende organisasjonene var Svensk Socialistisk Samling (SSS), ofte omtalt som Lindholmnazistene etter sin leder Sven-Olov Lindholm, Sveriges Nationella Förbund (SNF), som opprinnelig hadde vært et ungdomsforbund til Högerpartiet (Moderaterna i dag) og Föreningen Heimdal.

Kampanjen hvor Moses, altså jødene, skal stoppes innen det er for seint er til den dag i dag den største nazistiske kampanjen som har vært avholdt i Sverige.

Umiddelbart etter at Krystallnatten var et faktum startet svenske nazister en antisemittisk kampanje kalt «Mota Moses i grind», inspirert fra det eldre svenske idiomatiske uttrykket «Mota Olle i grind» som i overført betydning betyr at man skal stoppe noe innen det er for seint. Kampanjen hvor Moses, altså jødene, skal stoppes innen det er for seint er til den dag i dag den største nazistiske kampanjen som har vært avholdt i Sverige. Kampanjen besto i flyvebladutdelinger, avisartikler, pengeinnsamlinger, en serie med møter og foredrag. Tidskriftet «Judeinvasionen måste stoppas» ble også gitt ut i forbindelse med kampanjen.

I forlengelsen av «Mota Moses i grind» og som en direkte reaksjon på nyhetene om å gi ti jødiske leger asyl arrangerte SSS et møte den 6. februar 1939 i Stockholm for å diskutere flyktningspørsmålet. Møtet tiltrakk 450 personer. En av de som deltok og argumenterte mot de jødiske legene var Gunnar Biörck, ordfører for Medicinalstyrelsen. Ordførerne fra både studentforeningene til tannlegeinstituttet og farmasøytiske instituttet talte mot jødisk innvandring. Etter møtet gikk deltakerne ut i fakkeltog med paroler som «Protest mot judeimporten» og «Sverige åt svenskarna».

Når man betrakter fotografiene fra disse demonstrasjonene, så blir man slått av hvor stor andel studenter som sluttet opp om parolene.

Det var selvsagt ikke all motstand mot asylforslaget som ble begrunnet ut fra antisemittiske motiver. Det ble også argumentert med at nyutdannede leger ofte hadde vanskelig å komme seg inn på arbeidsmarkedet og at det ville være feil at disse skulle møte enda tyngre konkurranse. Selv om motivasjonene bak protestestene mot asyl kunne være forskjellige, så endrer det ikke på at de to linjene ga kraft til hverandre.

Når man betrakter fotografiene fra disse demonstrasjonene, så blir man slått av hvor stor andel studenter som sluttet opp om parolene. En majoritet av de som vises på bildene har nemlig studenthatt på sine hoder. Demonstrasjonene og mobiliseringen blant studentene var hovedgrunnen til at man sluttet opp om antisemittiske begrunnelser for å nekte jødene asyl under bollhusmøtet.

Andre studentforeninger lar seg inspireres av bollhusmøtet

Lignende avstemninger ble gjennomført noen dager senere ved Karolinska Institutet og universitetet i Lund. Studentforeningene ved begge disse stedene tilslutter seg resultatet fra Uppsala, med 263 stemmer mot 21 ved Karolinska og 724 stemmer mot 342 i Lund. I Lund tillegger man også følgende: «Härtill vilja vi emellertid framhålla att en invandring, som medför att främmande element upptages i vårt folk, framstår för oss som skadlig och för framtiden oförsvarbar». De svenske studentene ble lagt merke til og lovprist for sin «innsats» i den tyske avisen Völkischer Beobachter, som var organ for NSDAP i Tyskland.

Det oppsto også debatter blant de ulike legeforeningene rundt om i landet. De fleste var negative til å motta de asylsøkende legene og henviste til arbeidsledighet, men enkelte steder ble det også avvist med den begrunnelse at asylsøkerne tihørte «den jødiske rase».

Oppslutning, ideologi og kritikk

Forestillingen om at studenter skulle være mer progressive og besitte en unik demokratisk fingerspitzengefühl som den uutdannede delen av befolkningen mangler er ikke bare uheldig. Den er faktisk uttrykk for en type elitisme, som like gjerne kan føre i reaksjonær retning også når intensjonen er den motsatte.

Nesten tre tiår etter bollhusmøtet, under studentenes okkupasjon av sitt eget samfunnhus i Stockholm, har den daværende utdanningsministeren Olof Palme kommet for å debattere med studentokkupantene. Hendelsen som har fått navnet Kårhusockupationen i 1968 var inspirert av Mairevoltene og andre ungdomsopprør som foregikk i Europa på samme tid. Bakgrunnen for selve okkupasjonen var at sosialistiske og kommunistiske studentorganisasjoner hadde ment at at et regjeringsforslag om innføring av et linjesystem på universitetene var et forsøk på å toppstyre utdanningen. Diskusjonene på Kårhuset sporet imidlertid av i diskusjoner om klassekamp og at studentene skulle ha en ledende rolle i omdanningen til et kommunistisk samfunn.

Utdanningsministeren svarte studentene med å si at «studenterna är en av flera grupper som potensiellt kan förändra samhället, men det är ett elittänkande om någon tror att samhällets förändring är en akademisk exklusivitet». Dette var et syn som ikke ble støttet av studentene, men ifølge medieundersøkelser gjort av avisene hadde studentene svært liten støtte fra svenske arbeidere som de mente at de skulle hjelpe med klassekampen. Arbeiderne tenderte mot å se på okkupantene som en gjeng bortskjemte rikmannsunger uten bakkekontakt.

I regjeringen viste man først og fremst til studentenes stillingstaken i saken når man fattet vedtak om å nekte legene asyl.

Mens Kårhusokkupasjonen i 1968 aldri fikk noen reelle konsekvenser, annet enn å stimulere en rebelsk følelse blant deltakerne, så fikk bollhusmøtet alvorlige konsekvenser for jødene. I regjeringen viste man først og fremst til studentenes stillingstaken i saken når man fattet vedtak om å nekte legene asyl.

En måte å tolke studentenes stillingstaken mot å hjelpe de jødiske legene er at de ble påvirket av kampanjene og ført bak lyset av eksterne nazistiske organisasjoner. Sånn sett kan man flytte noe av skylden over på noe ekstremt. Det vil imidlertid være en bortforklaring.

De nazistiske partiene var ikke så store at det kan forklares som et eksternt press. Lindholmsnazistene hadde tidligere forsøkt seg på å komme inn i riksdagen. I 1936 hadde de gått til valg under navnet Nationalsocialistiska arbetarepartiet men fikk kun 17.000 stemmer, noe som tilsvarte 0.6 %. Dette var også det året da den nazistiske bevegelsen som helhet gjorde det best, med 2.6 % av velgerne på sin side fordelt på en stor mengde ulike partier. Samlet sett hadde den svenske nazismen om lag 55.000 medlemmer. I 1938 byttet partiet navn til Svensk Socialistisk Samling og de forsøkte seg igjen under valget i 1944. Den gang fikk partiet bare 0.1 % av stemmene, altså samme prosentandel som det høyreekstreme mikropartiet som Studentersamfundet i Trondheim har viet uforholdsmessig stor oppmerksomhet. Det var altså et parti med fallende oppslutning som mobiliserte studentene. Det kunne de gjøre fordi de allerede hadde stor innflytelse blant studenter.

Hvis man skal holde seg til den svenske nazismen og høyreekstremismen kan man si at den i mangt og mye hadde blitt dyrket frem på universitetene.

Nazismen er ikke en politisk ideologi på linje med for eksempel liberalisme og sosialisme. I stedet er den et sammensurium av ideer og forestillinger, bestående av pseudovitenskapelige raseteorier, kvasireligiøs mystikk, völkischbevegelsen, antisemittiske myter. Den har heller ikke noe egentlig teoretisk fundament, men er snarere noe som kan beskrives som en endeløs serie av slagord. Noen elementer står imidlertid ut, og nazismen kan beskrives med følgende adjektiver: elitistisk (førerkult), rasistisk, antisemittisk og terroristisk.

Hvis man skal holde seg til den svenske nazismen og høyreekstremismen kan man si at den i mangt og mye hadde blitt dyrket frem på universitetene. Selv smykket de seg gjerne med begreper som «sosialistisk» og «arbeiderparti» for å antyde at de skulle ha en slags forankring i folkeviljen. Den forankringen var omtrent like fraværende som den kårhusokkpantene forestilte seg å ha. SNF hadde et av sine sterkeste reir i Uppsala med 258 medlemmer i 1933. 96 av medlemmmene var studenter. Majoriteten av den totale medlemsmassen kom fra samfunnets øvre sjikt og om lag 30 av medlemmene kunne titulere seg som direktører og lignende.

En veldig velvillig tolkning av oppslutningen om å nekte de jødiske legene asyl er å peke på frykten for arbeidsledighet blant nyutdannede svenske leger. Fra det individuelle perspektivet kan noe slikt tilsynelatende virke rasjonelt, og det ville verken vært første eller siste gangen individets egoisme fikk triumfere over solidaritet med det kollektive. Hvis de enkelte studentene hadde hatt akademias beste for øyet, altså tenkt egoistisk i egenskap av å være studenter og ikke som individer, så ville saken sett annerledes ut. Fra et akademisk og medisinfaglig perspektiv var vedtaket nemlig fullstendig irrasjonelt. De ti jødiske legene det var snakk om var alle sammen spesialister, en av disse hadde dessuten en nobelpris, og ville ha vært en stor ressurs for både svensk akademia og samfunnet som helhet.

I stedet lot studentenes sin kollektive irrasjonalitet triumfere over det som ville vært best for samfunnet. Bare noen få år senere fikk Sverige det omvendte problemet. I stedet for arbeidsledighet hadde man nå mangel på leger.

Studentene var vel informerte om behandlingen av jødene under Krystallnatten og med «Mota Moses i grind» ga de i praksis også sin støtte til terrorhandlingene.

Kan man si at ettertidens dom over bollhusmøtets antisemittiske debattanter er i overkant hard, da møtet ble gjennomført før nazistene hadde iverksatt «den endelige løsningen»? Det kan man selvsagt si, men det ville ikke vært sant. Studentene var vel informerte om behandlingen av jødene under Krystallnatten og med «Mota Moses i grind» ga de i praksis også sin støtte til terrorhandlingene. Som portvokter for et humanitært og demokratisk samfunn hadde de feilet kategorisk, uten at de noensinne måtte stå til rette for dette. Realiteten er at det ikke fikk noen som helst konsekvenser for dem. Flere av de antisemittiske talerne under bollhusmøtet kom etter hvert å til gjøre fremragende karrierer innen akademia, mens andre slo seg opp i politikken.

Derimot kunne de som protesterte mot disse strømningene få problemer. En av de som var sekretær under bollhusmøtet og tok notater av debattene var studenten Gösta Knutsson. Etter hvert kom denne sekretæren til å bli en av Sveriges mest berømte barnebokforfattere med sine bøker om Pelle Svanslös, en godhjertet katt uten hale. Både han, så vel som Pelle var dedikerte antinazister og antirasister. I sin studietid var Knutsson radiomann og redaktør for studentavisen Ergo. I studentavisen kjørte han nazistene så hardt at han til slutt ble fjernet som redaktør, og ble i stedet registrert som en mulig trussel mot rikets sikkerhet og overvåket av sikkerhetspolitiet.

Men det er riktig at ingen av studentene på tidspunktet for debatten kjente til nazistenes planer om å utrydde jødene i gigantiske drapsfabrikker. Den luksusen av relativ uvitenhet har ikke dagens studenter når de kler seg ut som nazister, serverer drinker oppkalt etter nazistiske dødsleire og lar rabiate høyreekstremister få et skinn av legitimitet. Derimot kan de unnskylde seg med dumhet. Men plakaten fra SAIH gjelder da ikke dem.

 

Litteratur

Agerberg, Miki «Svart kapitel ur historien spelades upp på plats» Lakartidningen.se (2015-03-03)

EXPO «Akademikerna och nazismen» EXPO nr 1. (1996)

Högberg, Ulf «Sverige och läkare på flykt undan nazismen» Socialmedicinsk tidskrift nr. 1. (2012) s. 18-25

Larsmo, Ola «Högern och antisemitismen: Utvädringen som aldrig blev av» Svenska kommitén mot antisemitism Nyhetsbrev, desember (2015)

Larsmo, Ola «Djävulssonaten» (2007)

Larsmo, Ola «Det mörka arvet från Bollhusmötet» Dagens Nyheter (16.02.2014)

Nilsson, Karl Alvar «Svensk överklass och högerextremism» Federativ (2000) s. 36 – 137

Randén, Svante «Bollhusdebatten den 17 februari 1939 – Studentretorik i en hotande tid» (2011)