Sumaya Jirde Ali

Jente født 1997 som er glad i ord.

Ekstern Skribent

De kalte meg neger
det er ikke negativt ment, sa de.
Hver gang så rykket jeg til
som om et snilt elektrosjokk
gikk gjennom meg.

Neger
Men det er ikke deg, Sumaya.
Jeg smilte og nikket fornøyd.
Takknemlig for at
det ikke gjaldt meg.
Enkelte dager så beskylder
jeg unge Sumaya for å ha vært feig.
For å ikke ha trampet i gulvet
og for å ikke ha brølt ut det helvetet
som neger fikk henne til å føle.

Andre dager så unnskylder jeg for henne.
Jeg beskytter henne med et oppgitt sukk.
Hun var ikke klar over sin verdi.

Jeg husker ventingen på tannlegetimen hvor du kom stormende ut.
Du var sint.
Jeg var svart.
Neger.

Jeg husker dagen
min sterke pappa
som nesten druknet
den dagen jeg ble født,
jeg husker hvordan han
kom hjem en dag
stille og oppgitt.
Neger.

Jeg husker den tentamenen
hvor du avbrøt mine tanker for å spørre om han sa unnskyld.
Hvem, spurte jeg
Han som kjørte over deg.

Jeg kommer på alle de gangene
hvite småbarn har imponert meg med de opplærte fordommene.
Neger, sa den lille stemmen som syklet forbi.

Jeg tenker på du som sier at det bare er et ord.
På de hvite ekspertene som kaller det for et hedersbetegnelse
eller på de som mimrer og lengter etter en tid hvor det var politisk korrekt å trampe på enkelte mennesker.

Jeg tenker på hvilket år politiet sluttet med å si neger.

Jeg tenker på hvordan det mørke blir assosiert med det dårlige.
På hvordan
du aldri vil kjenne
følelsen som kommer
når du innser at det finnes kun en foundation for din hudfarge
mens det finnes over tjue stk
for den hvite i butikkene.

Trodde du virkelig at dine interesser betydde like mye som våre?

Jeg tenker på den kvelende innstramningen som halsen min
bruker som en forsvarsmekanisme
hver gang noen tramper over meg
med all sin styrke.
La ikke tårene renne.
Jeg tenker på alt det urettferdige som det forventes
at jeg skal svelge og akseptere.

Jeg tenker på hvor mange svarte kropper som ble hengt.
På hvor mange svarte kropper som ble omringet av hvite hatske mobber.
Jeg tenker på hvor mange som har blitt fratatt det menneskelige.
På de uendelige svarte kroppene som lå oppå hverandre i den trange båten på vei til det hvites land.
På de plantasjeeierne som tvang seg på kvinnene og jeg tenker på hvilken utspekulert ondskap det var å dele svartingene i to på grunn av hudfarge.
Jeg kan nesten se for meg hatet som blomstret.

Tenk å få vite at man er for stygg og mørk til å jobbe inne?

Jeg tenker på alt dette som måtte til før jeg bare kunne slippe unna med noen små babystikk i ny og ned.

Jeg tenker på hvordan mange lar det ytre bestemme hvem som er norsk. Jeg vil for alltid være innvandrer i dine øyne.

Jeg tenker på hvordan
jeg minner meg selv
på å fortelle lillebror
hvilken nydelig hudfarge han har.
Jeg vet hvor vanskelig det er å elske seg selv hvis man ikke ser noe å elske.

Jeg tenker på de gangene jeg har fått høre at jeg er “fin til å være svart.”
Jeg tenker på hvordan du komplimenterer leppene mine for å ikke være for store.
Som om jeg har valgt dem selv.

Beklager hvis jeg fniser av dine opplevelser av rasisme som hvit person.
Og beklager
for at jeg ikke lenger klarer å svelge
det som skjærer meg i filler.

Beklager for at jeg er uspiselig for din ignoranse.
Til mitt forsvar
så var jeg
aldri middagen din.