Usman Khan

Ekstern Skribent

Dette er hva afghanske barn blir henvist til når Norge, med den brutale asylpolitikken, avviser deres behov for beskyttelse.

I Paris bor hundrevis av barn og unge ute på gata, flere av dem har bodd i norske mottak. Nå er de fratatt sin eksistens helt siden de forsvant fra norske systemer.

I Paris bor hundrevis av barn og unge ute på gata, flere av dem har bodd i norske mottak.

Samtidig mistet de også alle sine rettigheter. Frykten for å bli deportert til et Afghanistan i krig og konflikt tillot dem ikke å bli i Norge. De var nødt til å fortsette flukten, slik at Politiets utlendingsenhet ikke skulle få kloa i dem. Nå er de fullstendig overlatt til seg selv.

Dette er barna vi en gang kunne ha beskyttet. Istedenfor henviste vi dem altså til enda en flukt. Vår regjering forklarer oss at de fører denne brutale politikken slik at færre barn skal legge ut på flukt. Jeg klarer ikke å tro på det, heller ikke klarer jeg å forstå. I hvert fall ikke når politikken deres nettopp sørger for at flere barn legger ut på enda en flukt

Behandlingen av enslige asylsøkende barn gjør meg kvalm. Jeg får vondt i magen, jeg blir rett og slett uvel. Hver gang vi avviser et av barna føler jeg at jeg mister et familiemedlem.

Etter å ha vært en omsorgsperson på et omsorgssenter i to år, klarer jeg ikke lenger å se på tallene. Hvert tilfelle minner meg om et smil, en latter, et ansikt, et håp, et menneske, en lillebror. Hver gang tenker jeg på hvor mange behov det ene barnet skal ha hatt, men som ikke lenger vil bli ivaretatt, fordi vi valgte å avvise dem. Jeg tenker på deres individuelle behov, deres traumeerfaringer, deres frykt, deres relasjoner – alt som liksom blir gjemt vekk bak asylsøkerbegrepet og et tall.

Hvert tilfelle minner meg om et smil, en latter, et ansikt, et håp, et menneske, en lillebror.

Barn skal beskyttes, barn er sårbare, barn har særlig vern. Dette kommer eksplisitt fram i FNs barnekonvensjon, som vi i teorien er forpliktet til å følge. Likevel tillater vi oss å ha den strengeste asylpolitikken overfor sårbare barn med en bagasje full av krigstraumer. Hvorfor gjør vi det?

Som storebror skal du beskytte dine yngre brødre. Jeg skulle så gjerne gjort det, jeg og. Når jeg får en melding fra en lillebror som er syk og som forteller at «jeg har mye stress så det skjer noe i kroppen min», eller at en lever ute på gata, eller ikke får sove på kveldene, eller er konstant redd, eller ønsker å leve et trygt liv i Norge, skulle jeg ønske jeg kunne hjulpet dem. Men sannheten er at jeg ikke kan gjøre noe, jeg er helt handlingslammet.

Jeg vet at alle de hundrevis av barna vi har avvist trenger hjelp, at de trenger trygghet, beskyttelse og noen som virkelig bryr seg om dem. Heller ikke kan jeg gjøre noe for alle de som er deportert til Kabul, og som på godt norsk skriver til meg, at de ikke har noen steder å dra, at de er redd for å dø, at Kabul bare blir verre. Flere av dem har allerede begynt å planlegge enda en flukt. Å forbli i Kabul er ikke et alternativ.

Jeg vet at flere av disse barna har sterke erfaringer bak seg. Flere av historiene har jeg selv hørt. De bærer rundt på en tung bagasje som hadde sørget for igangsetting av alle mulige tiltak for norske barn i tilsvarende situasjon, men fordi disse ikke er «våre barn», tillater vi oss at de blir ytterligere traumatisert. Jeg skammer meg, fordi det er så feil det bare kan bli. Det er så uforsvarlig, så hjerterått.

Hvor lenge skal dette her foregå? Hvor lenge skal man avvise barn på flukt?

Hvor lenge skal dette her foregå? Hvor lenge skal man avvise barn på flukt? Deportere unge mennesker til et overfylt Kabul preget av bomber, konflikter og sosial nød? Hvor lenge skal vi tillate oss at asylinstituttet mister sin funksjon til fordel for politiske interesser? Regjeringen må slutte å tukle med barns rettigheter! Vi må slutte å leke med barn og unges liv.