Nasim Alimoradi

Ekstern Skribent

21. mars er FNs dag mot rasisme. På grunn av koronaviruset har vi avlyst den planlagte markeringen foran Stortinget. Appellene blir i stedet publisert her. Nedenfor er det diktet Nasim Alimoradi skulle ha framført.

I årevis har jeg sett på Norge fra den andre siden, og det er et hav av drømmer som er blitt lagt i grus.

Et land som har signert alle menneskerettighetskonvensjoner. Men hver eneste dag ser vi sårbare «papirløse» miste sine personligheter og menneskelige identitet under det grusomme styringssystemets strukturer.

Det står klart for meg at de mest utsatte menneskene i samfunnet blir ignorert. Systemet er designet for å få mennesker til å oppføre seg grusomt mot hverandre og til å bli opplært som roboter. Likegyldige til andres lidelser.

Men et viktig poeng er at menneskene fortsatt puster, de kan ikke ignoreres.

Kjære politikere! Jeg skriver til dere slik at dere kan få lese og høre. Tilgi meg hvis det renner tårer av kjærlighet fra mitt kinn over mine tekster.

Alle folk tror de lever. For dem er det eneste tegnet på liv, deres sjels varme damp.

Ingen spør: Hei mann! Hva med ditt hjertes hus? Er det varmt? Har ditt hjerte fortsatt lys?

Vi drikker vann, men vi brenner. Vi puster, men vi dør. Vi blir ikke forgiftet, men vi har dype smerter i våre liv.

Vi lever ikke!

Vi står fylt av ærefrykt inn i dødens sekunder.

Vår tilfredshet lukter foreldet, lukter forråtnelse og løftebrudd. Lukter sterke sigaretter, svik og forræderi, lukter løgn. Vår tilfredshet lukter som krig uten kuler og skyting.

I mange år har vi ikke kunnet oppdatere våre ønsker. I mange år har vi pustet inn råttent og skittent politisk støv, og vi blir eldre for hvert sekund.

Vi drikker vann, men vi brenner. Vi puster, men vi dør. Vi blir ikke forgiftet, men vi har dype smerter i våre liv.
Byen lever år etter år, men den lever ikke for oss. Vi var der for stillheten, vi er det beste publikum for et grusomt tyranni i vår tid.

Sorgen er utolkbar. Mannen ser på solnedgangen og røyker sin siste sigarett med en dyp lengsel. Den lille jenta som i stedet for å brøle ut sin smerte, lar tårene renne. Lik et flagg som smelter, men som ikke faller.

Generasjoner av mennesker har vært undertrykte, de kan ikke gjøre noe for seg selv. Vi var aktverdige fanger det siste århundret. Vi ble fanget i våre hjem, vi betalte kostnadene for våre naturlige rettigheter. Vi gråt i våre senger, og i våre protesttider lukket vi øynene og sovnet.

Byen lever år etter år, men den lever ikke for oss.

Vi er uproduktive mennesker over hele verden som ikke kan planlegge våre liv. Likevel kan vi bli en viktig overskrift i framtidens historiebøker.

Vi er en sjelden kopi av mennesker som tilpasser seg alle situasjoner.

Vi er oss!

Ikke noe av oss har tilknytning til andre mennesker.

Vi er skapt for å bli en lærepenge for andre. Men vi tåler og vi overlever og vi fortsetter, vi er Mennesker i Limbo.