Snorre Valen

Ekstern Skribent

Enkelte debatter bare går og går, som i en loop. Og enkelte myter er mer seiglivete enn andre.

Som for eksempel at farlig tankegods best bekjempes ved å slippe tankegodset mer til. Ideen er vel at vi gjennom fri og åpen debatt, og det rasjonelle ords kunst, overbeviser hverandre om at de ytterliggående, de ekstreme, de som bygger opp under frykt og mistillit, tar feil. At «trollet sprekker i sola». Hadde det bare vært så vel!

Innvendinger mot denne (naive) forestillingen, møtes deprimerende ofte med dulgte antydninger om at en vil innskrenke ytringsfriheten (snakk om non sequitur!) eller «kneble» meninger en ikke liker.

Denne tilnærmingen forutsetter både at en anser vår felles oppmerksomhet og plass til debatt som ubegrenset (det er den så klart ikke), at alle meninger er like legitime i et liberalt demokrati (det er de ikke), og at vår offentlige samtale foregår i en helt egen sfære, frigjort fra vår materielle virkelighet, frigjort fra følelser, fra levde liv, fra frykt, fra glede, og fra traumene som vold – eller trusselen om det – kan gi.

Dette gir også det utslaget at ellers oppegående mennesker i norsk offentlighet ofte bruker overraskende mye krefter på å ta til orde for at konspirasjonsteoretikere, demagoger og fryktspredere trenger mer – ikke mindre – plass i offentligheten. Ikke fordi de er enige, men ganske enkelt ut i fra en slags idealistisk idé om at det er bra for oss alle at absolutt alle meninger slipper like mye til. Det har i tillegg den heldige bieffekten at det bekrefter ens egne liberale og åpne verdensanskuelse – «se, jeg forsvarer selv deres rett til å bli hørt».

For eksempel: Da en ansatt i Human Rights Service i fjor kom i skade for å flørte med voldsromantikk og dommedagsprofetier om å måtte velge mellom å leve under Putin eller under islam (hun valgte Putin), var det mange som rykket ut til hennes støtte. For eksempel i Minerva, som tidligere vel hadde omtalt henne som «Norges råeste faktasjekker», har det vært stor forståelse å hente.

Det er ganske enkelt ikke mangel på stemmer som med lett, kjølig avstand anbefaler å trekke de nest verste konspirasjonsteoretikerne inn i varmen.

Argumentene som kom fra ulike hold for å støtte opp om aktører som Human Rights Service (som for ordens skyld så klart ikke må tolkes som en støtte til alle de konspiratoriske utspillene fra tenketanken – støtten går som nevnt gjerne hånd i hånd med en avstandstaken fra de «verste» utskeielsene) gikk både da, og har ofte ellers gått, langs følgende baner: En kommer ingen vei med å fornekte debatter. Om en ikke lytter til slike krefter kommer andre, verre krefter til. Og dette er et spørsmål om ytringsfrihet, vi kan ikke kneble meninger vi ikke liker.

Det er ganske enkelt ikke mangel på stemmer som med lett, kjølig avstand anbefaler å trekke de nest verste konspirasjonsteoretikerne inn i varmen, gi dem plass og legitimitet, for hvis ikke kan jo verre krefter tenkes å ta deres plass, og dessuten, ytringsfrihet (et ord som i seg selv blir et argument, og som ved design gjør de som måtte være uenige, mindre opptatt av ytringsfrihet enn deg selv).

I «Slipp dem inn i varmen»

Argumentasjonen likner på den vi kan se når Aftenposten-kommentatorer (og podcastere) omtaler Sverigedemokratene-leder Jimmy Åkessons uttalelser som «balsam for sjelen» og med lett humring uttrykker oppgitthet over de svenske borgerlige partiene som ikke ser ut til å ville forplikte seg til samarbeid med et parti som (mildest talt) har høyreradikalt opphav.

Men en bør like gjerne snu på det: Når i historien har det vært en stor suksess å prøve å «absorbere» ytre høyre?

Når i historien har det vært en stor suksess å prøve å «absorbere» ytre høyre?

I Ungarn, der det regjerende høyrepartiet lot høyreekstreme Jobbik sette premissene, og selv skled ut i antidemokratisk demagogi? I Polen, kanskje? Hvordan synes vi integreringen av først Tea Party-bevegelsen, og så Trump-bevegelsen i det republikanske partiet i USA har fungert? Har det «elevert» debatten, og vært en seier for det frie ord?

Denne troen på å gi ytterliggående, høyreradikale krefter mer plass, å diskutere mer med dem, slippe dem inn, ja, forplikte seg til samarbeid med dem, virker mer enn noe annet som hybris, en overdreven tro på egen evne til å «moderere» de ekstreme – og en tilsvarende manglende evne til å innse at en selv lar seg påvirke når ytre høyre får legge flere premisser. Se hvor store de har blitt, sies det om høyreekstreme rundt om, som om det beviser at valget om å holde dem unna makt har vært et feilsteg.

Om så er tilfelle, kan vi jo ta en titt på hva motsatt strategi har å vise til av suksesshistorier. I de fleste land der høyreekstreme gis mer plass, er det ikke slik at de blir moderate. I de fleste land der en har sluppet partier med høyreradikalt eller fascistisk opphav inn i varmen av årsakene som nevnt ovenfor, er ikke det vanligste at de «normaliseres». Det er tvert i mot nå for tiden vanligere å få Amnesty International på besøk for å se hvordan det står til med rettsvesen og pressefrihet. Det er ikke veldig lenge siden vi anså Ungarn som et ganske velfungerende demokrati.

Det er ikke veldig lenge siden vi anså Ungarn som et ganske velfungerende demokrati.

Troen på at ytre høyre ikke vil greie å dramatisk forandre samfunn der de får makt, innebærer en temmelig historieløs, overdreven tro på egne evner.

II Mer plass betyr større innflytelse

At noen får større innflytelse av å få mer oppmerksomhet, burde jo ikke være særlig kontroversielt å hevde. Empirien antyder (blant mye annet) to ting:

1. Slike partier og aktører lar seg ikke automatisk tøyle av institusjonene – de lykkes ofte tvert imot med å bryte dem ned. De har som strategi å bygge frykt. De ødelegger tillit som trengs for at samfunnet skal fungere, de splitter befolkningen, de utsetter ikke minst minoriteter for stor, faktisk fare.

For to år siden lo vi av ideen om en proto-autoritær president i USA som skulle være i stand til å sabotere eget rettsvesen og bryte ned demokratiske institusjoner. Nå er USA dumpet ned i «flawed democracy»-kategorien for andre år på rad i The Economists indeks. For femten års tid siden var mange imponerte over Ungarns overgang til et levende, parlamentarisk demokrati. Nå har partiet med egne uniformerte bander tatt over premissene for samfunnsdebatten.

2. Mer eksponering for ekstremisme bekjemper ikke automatisk ekstremisme. Dette finnes det forskningsbelegg for. De som mener at vi bare må invitere inn litt rasisme, litt fremmedfrykt, litt konspirasjonsteorier, for da kan alle bli mer moderate, har på imponerende vis lykkes i å vri seg unna bevisbyrden. Men ideen om at troll sprekker i sola er bare det – en idé. En mislykket en, som har gitt ideen om Arbeiderpartiets svik mot eget folk, den rasistiske ideen om enkeltmennesker som «spydspiss» for en fremmed invasjon til Norge, ideen om at vi befinner oss midt i en sivilisasjonskrig, en langt større plass i offentligheten. Godt jobbet!

III Paneldebatt-krangel

Hvor kommer den fra – denne viljen blant enkelte, denne insisteringen, på å først og fremst omtale vår tids framvekst av en ytterliggående, demagogisk og bekmørk antidemokratisk bølge som noe som skal betraktes litt på avstand, diskuteres med samme avslappede kjølighet som nyanser i en kulturdebatt, ja, først og fremst betraktes som en debatt framfor virkelighet?

Denne nærmest begeistrete tilnærmingen som gjør at ledende samfunnsdebattanter og kommentatorer i ledende aviser de siste åra for eksempel har anbefalt den paranoide litteraturen til Bruce Bawer til sine lesere, benyttet årsdagen til 22. juli-massakren til å okke seg over hvordan det er så vanskelig å kritisere islam, omtale lederen av Sverigedemokratene som «balsam for sjelen», og avfeie kritikk mot konspirasjonsteoriene til Human Rights Service som «hat»?

Kommer det kanskje, som flere har vært inne på den siste tiden, av at de opplever at lite står på spill for dem selv?

Kommer det kanskje, som flere har vært inne på den siste tiden, av at de opplever at lite står på spill for dem selv?

Det er jo ikke ressurssterke mennesker fra majoritetsbefolkningen som på Human Rights Services nettsider må kjenne på anklager om å nærmest være redskaper i en utspekulert plan om å ødelegge landet.

Eller som må frykte konsekvensene av ytterliggående partier i maktposisjon.

Eller som får kjenne frykten som følger av Resetts hetskampanjer og ondsinnede, rasistiske karakteristikker.

Jeg har sett flere fra Norges beste avis, Klassekampen, argumentere for at det mye debatterte valget om å invitere Helge Lurås til en paneldebatt om mediemangfold, bunner i en strategisk, antirasistisk uenighet med kritikerne.

Men om det er en strategisk uenighet har jeg til å gode å få forklart hvordan det å invitere en etter hvert ganske kjent demagog – hvis strategi er å frata andre ytringsfrihet ved å hetse dem til taushet – til et debattpanel der han jo så klart gis legitimitet, inngår i en antirasistisk strategi. For det er jo det det må bety, hvis Klassekampen mener at dette bunner i strategisk uenighet. Og det får jeg ikke helt til å stemme.

Da hadde det gitt mer mening, og vært mer ærlig, å si at de vektet annerledes, og veide ulike hensyn mot hverandre. For at dette bidro til å legitimere Resett kan det vel ikke være særlig tvil om, selv om lederen til Mari Skurdal for noen dager siden sier at Klassekampen selv ikke kan forstå det slik.

Å blande ord som «knebling» inn i denne diskusjonen er lite annet enn forvirrende. Klassekampens redaksjonelle frihet er det ingen som bestrider. Redaksjonell frihet betyr ikke at en ikke kan kritiseres for redaksjonelle *valg*.

IV Det.Er.Ikke.Knebling

For å protestere mot et valg noen tar, er ikke knebling. Motstand mot en strategisk beslutning er ikke knebling. Å ikke invitere alle og enhver til diskusjon er ikke knebling. Saklig uenighet er heller ikke knebling. Likeledes: Å ta til orde for at demagogiske konspirasjonsteoretikere som truer andres ytringsfrihet ikke bør legitimeres av presumptivt ytringsfrihetselskende medier ved å inviteres på like fot til hyggelig panelsamtale, er ikke et angrep på ytringsfriheten.

Resetts forfølgelse av Sumaya Jirde Ali derimot, er et åpenbart angrep på ytringsfriheten. Med helt reelle konsekvenser for et helt ekte menneske.

Begrep som «knebling» og «ytringsfrihet» bør forbeholdes diskusjoner som faktisk innebærer knebling, eller dreier seg om ytringsfrihet.

Begrep som «knebling» og «ytringsfrihet» bør forbeholdes diskusjoner som faktisk innebærer knebling, eller dreier seg om ytringsfrihet. Det er ikke verre enn det. Det er så klart ikke «no-platforming» å la være å invitere enkelte aktører til debatt. Dette er ikke et nullsumspill, alle meninger er ikke like legitime i et demokrati.

Islam Net og SIAN har ingen rett til å inviteres til enhver debatt om hvordan vi innretter det norske samfunnet. Klimafornektere som avviser overveldende forskningsmessig konsensus, «no-platformes» ikke selv om norske redaksjoner ikke slipper dem til i enhver debatt om klima. Å hevde det, vil være omtrent like meningsløst som å hevde at redaktørgjerningen i seg selv er sensur.

V Det er så mange avsporinger

Det er så mange avsporinger når vi diskuterer disse tingene. Debatt om hensikt og funksjon, fremfor virkeligheten rundt oss, og reelt meningsinnhold. Begreper importeres fra USA i rykende fart.

«No platforming». Blir jeg «no platformet» hver gang jeg ikke slipper til i norske medier? Om for eksempel Adresseavisen skulle nekte å trykke en kronikk jeg har skrevet, fordi jeg fremmer grove, udokumenterte påstander, utsettes jeg da for sensur? Så klart ikke. Da gjør Adresseavisen jobben sin. Hvorfor må vi diskutere disse tingene?

«Identitetspolitikk». Om en kommer i skade for å påpeke at undertrykking rammer mennesker på grunn av hudfarge, kjønn eller seksuell orientering, kultur, eller et handikap for den saks skyld, møtes en oftere enn før av en advarende pekefinger som sier «nei nei, nå driver du identitetspolitikk. Se så galt det har gått der identitetspolitikken får styre, se på USA, se på gærningene i Sverige!» – (som om antirasister og Black Lives Matter er USAs største problem akkurat nå).

Men det er én gruppe som aldri anklages for å drive slik såkalt «identitetspolitikk».

Men det er én gruppe som aldri anklages for å drive slik såkalt «identitetspolitikk». Og det er jo interessant. Det å messe i vei om hvordan norsk kultur er truet, hvordan likestillingen har gått for langt, hvordan muslimer i Norge er ledd i en tredje verdenskrig, dét handler visstnok ikke om identitet i det hele tatt.

Men spør deg selv: Hvem er det egentlig som driver «identitetspolitikk» her?

Er det, på den ene siden, stemmene som krever å lyttes til som tenkende enkeltmennesker og medborgere, trass i at de har opphav i, eller foreldre fra et annet land, eller er det på den annen side dem som messer om hvordan vår kultur, vår samfunnsmodell, vår blotte eksistens er truet av disse minoritetenes nærvær?

Er det, på den ene siden, minoritetsjenter som snakker om sosial kontroll og rasisme, og hvordan vi skal bli et samfunn med rom for alle, med gjensidig respekt, men med et sett felles verdier og normer som forener oss, som driver «identitetspolitikk», eller er det kanskje dem som ser ut til å mene at akkurat ens egen identitet er hevet over debatten, ja, nærmest er tilværelsens objektive mal, mens de andre, de fremmer særinteresser.

Også ytringsfriheten, da. Vi må snart komme oss ut av denne meta-diskusjonen om rammer for debatt.

Autoritære, rasistiske ideologier er i rask vekst i vår tid, i vår del av verden. Dette er ikke et teoretisk seminar, det skjer, og det rammer virkelige mennesker – som faktisk mister frihet, som faktisk utsettes for fare, som faktisk knebles, hvis ytringsfrihet faktisk trues.

Vi må snart komme oss ut av denne meta-diskusjonen om rammer for debatt.

Det holder ikke å holde lett selvhøytidelige taler om hvor flotte vi er som lar alle slippe til i offentlig samtale. Demokratiet i mange land rundt oss er under angrep fra assorterte krefter som de aller, aller, aller færreste burde ha noe til overs for. Kan vi slutte med meta-avsporingene, og begynne å snakke om hvordan vi skal beskytte det?

 

Bildet: Ungarns parlament.