Sercan Leylek

Ekstern Skribent

Da Nora Savosnick fortalte meg om sin bestefar Robert Savosnick, en overlevende etter holocaust, ble jeg skuffet over at jeg ikke kunne treffe ham. Han døde nemlig i 1998. Men etter å ha lest boken hans, ‘Jeg ville ikke dø’, er jeg lettere til sinns. Nå føler jeg at jeg faktisk har møtt denne bestefaren, og blitt godt kjent med historien hans. Jeg tror Robert Savosnick lever videre så lenge folk som meg leser det han har skrevet, og snakker om det han opplevde under andre verdenskrig.

Robert Savosnick tjente sitt land som lege, fredsaktivist og ansvarlig borger, men fremfor alt tjente han også historien og menneskeheten, ved å dele sine krigserfaringer. Det som gjør ham så verdifull er hans holdning til ondskapen og lidelsen knyttet til krigen.

Det er lettere å dømme minoritetsgrupper enn majoriteten. Minoriteten er den svake part. Det er lett å la den være hakkekyllingen.

‘Jeg ville ikke dø’ forklarer de viktigste hendelsene i Robert Savosnicks bitre reise, fra november 1942 til april 1945. Boken kan kanskje virke kort med tanke på den tiden den beskriver, men Savosnick tar ikke for seg de store linjene, han fokuserer heller på detaljene. Hans kommentarer og observasjoner har en unik verdi. Nesten hver eneste setning i boken er som en liten leksjon. Mens jeg leste merket jeg meg mange sitater, men jeg tror det følgende har universell betydning: “Det er lettere å dømme minoritetsgrupper enn majoriteten. Minoriteten er den svake part. Det er lett å la den være hakkekyllingen.”

Robert Savosnicks sterke uttrykk ga meg en rask knockout allerede i bokens tredje avsnitt. I forordet sier han: “Jeg er oppmerksom på at det også her i Norge fortsatt finnes nazister og rasister.” Savosnick skrev disse ordene i 1986. Denne setningen fikk meg til å innse at jeg var i ferd med å lese en utfordrende bok som kanskje ville forandre meg for alltid. Jeg hadde alltid trodd at debatten om diskriminering fikk ny relevans i Norge først etter 11. september 2001, eller på grunn av økende muslimsk innvandring på midten av 1990-tallet.

Robert Savosnick maler et kraftig tidsbilde. Her er enda et sitat: “Husk: Det er fremtidens diktatorer som skal bestemme hvilken gruppe mennesker som skal være ‘Jøder’ neste gang.»

Det er trist å se at yngre generasjoner ikke kjenner til Robert Savosnick, selv i en tid da vi trenger hans råd, kanskje mer enn noensinne.

Dette perspektivet minnet meg faktisk om Erna Solbergs uttalelse fra 2011 (- Måten ekstreme, antiislamske grupper omtaler muslimer på i dag, ligner måten ekstreme antisemittiske grupper omtalte jøder i tiårene som førte opp til andre verdenskrig. Red. anm.). Jeg lurer på om Erna Solberg har lest Savosnicks bok? Enda viktigere var det at den muslimske minoriteten minnet Solberg om den jødiske minoriteten fra 1930-tallet. Det er nesten syv år siden hun ga dette intervjuet til VG. Jeg håper vi ikke må minne henne om den jødiske minoriteten fra 1940-tallet, etter at Sylvi Listhaug nylig ble Norges justisminister.

Det er trist å se at yngre generasjoner ikke kjenner til Robert Savosnick, selv i en tid da vi trenger hans råd, kanskje mer enn noensinne. Jeg skulle ønske alle elever på videregående kunne ha lest noen av hans betraktninger. Jeg tror at dette ville være mer verdifullt enn å bruke millioner av kroner på freds- eller integrasjonsorganisasjoner som tar imot statlig støtte samtidig som de kritiserer den samme staten. En muslimsk tenåring som leser de konstruktive rådene og sjokkerende opplevelsene til Robert Savosnick ville raskt forstå hva som skjedde med jødene under krigen, og han ville begynne å se på jødene som brødre. Akkurat som meg ville han få empati for min venn Robert.