Ninthu Paramalingam

Ekstern Skribent

Gjennom å ta for seg sin egen historie som en uavhengig stiftelse, tar de opp hvilke ansikt rasismen i Norge har hatt de siste 40 årene. Utstillingen står til 12. mai. 

Når sola skinner i helgene, vil man sjeldent oppholde seg inne. Lokalene til det gamle Munch-museet inviterer alltid med fint lys med atriet i midten, og de lommebokvennlige prisene inviterer deler av byen som ikke har råd til å betale 70 kr for en kaffe med melk.  Å få med seg 40-års Antirasistisk Senters jubileumsutstillingen var en fin unnskyldning for å komme seg til gamle Munch.

Ved inngangen til utstillingen sitter noen fra Agenda X, ungdomsklubben til Antirasistisk Senter, og gir oss en brosjyre. Selve utstillingen er minimalistisk, og består av søyler plassert på rekke gjennom rommet og følger en tidslinje. På veggene finner man gamle kampanjeplakater. Ikke reklamekampanjer for Antirasistisk Senter, men kampanjer imot rasisme, mange av dem gjennomført i samarbeid med blant annet kommunen og fagforeninger. «Kjør svart lørdag 8. mai» står det på en plakat med undertittel «dette er en oppfordring til passasjerene, ikke sjåførene». Denne kampanjen var laget i samarbeid med Oslo Transportarbeiderforbund, som en reaksjon på skepsisen passasjerer hadde til brune menn som var taxisjåfører. I dag er det kanskje den aller største selvfølge at taxisjåføren din er brun, og som transportarbeidere er de en viktig hjørnestein i vårt samfunn.  Det får meg til å tenke på hvor mye arbeid det ligger bak andre endringer som vi tar som en selvfølge.

Utstillingen forteller oss at mye har forandret seg, og takk og lov for det, men det minner oss også på hvor mye som gjenstår.

Utstillingen har mye tekst, men med visuelle hjelpemidler som tidslinjen gjør det at du kan få med deg de viktigste detaljene uten å lese alt. Noe er kjent informasjon, og noe er helt nytt. Jeg er født sent på 90-tallet, men jeg husker drapet på Benjamin Hermansen, 22. juli og drapet på Johanne Zhangija Ihle-Hansen. Det nynazistiske drapet på Benjamin Hermansen skjedde da jeg var 4 år, så jeg kan umulig ha husket at det skjedde, men jeg husker at jeg lærte om det på skolen. Jeg husker også at jeg hørte NRK-dokumentarer på radioen, og minnesmarkeringene som skjer hvert år på dagen da Benjamin ble drept. Noe jeg ikke kan ta som en selvfølge, er at jeg har kjennskap til han, og informasjonen om gjerningspersonene.

På tidslinjen kan man lese om andre rasistisk motiverte drap og hendelser, og til og med trusler. 1. mai er en av mine favorittdager i året, sammen med 8. mars. Jeg elsker at hele venstresida kan møtes og stå samla eller splitta. Uansett hva meningene er, så tar vi til gatene og bærer meningene våres på store faner sånn at alle kan se det. At det ble kastet en bombe mot toget på den internasjonale arbeiderdagen i 1979, og at gjerningspersonen var medlem i det høyreekstreme Norsk Front, får jeg lære om for første gang i denne lille utstillingen. Venstresiden har gang etter gang vært et mål for høyreekstreme, og motivasjonen har vært rasismen. Men utrolig nok syntes jeg venstresiden ofte skuffer når det kommer til å løfte frem kampen mot høyreekstremisme og fascisme. I frykt om å bli stemplet som «snillister» og motstandere av ytringsfriheten blir en av de største truslene i landet ofte glemt. Vi tar det opp under årlige markeringer av Benjamin Hermansen og 22. juli, og holder på disse hendelsene i våre kollektive minner. Men det kreves konstant kamp og arbeid imot det som lå bak disse hendelsene om man virkelig ønsker å forhindre at vi mister flere liv til rasismen. Det innebærer å stille krav til politikerne, til institusjonene våre, til samfunnet og media. Det innebærer å stille spørsmål om hvor rasismen kom fra, og hvem som lot den gå urørt. Hvem vil bare gjøre noe med rasismen og høyreekstremismen når det er for sent, og hvem er det som har advart mot den i årevis? Det er noe av det viktigste Antirasistisk Senter trekker frem i utstillingen sin.

Ikke minst minner det oss på alle de menneskene og alle de hendelsene som vi aldri kan tillate oss å glemme.

Senteret har hatt en rolle som har vært såpass viktig, at man tror det er en selvfølge. På en måte betyr det at forandring har skjedd, og det har nådd massene. Det er en selvfølge at hvite passasjerer ikke nekter å sitte på med en brun sjåfør. Markeringene rundt drapet på Benjamin Hermansen og ivaretakelse av hans nærmeste venner er også et resultat av antirasistisk arbeid. Utstillingen forteller oss at mye har forandret seg, og takk og lov for det, men det minner oss også på hvor mye som gjenstår. Ikke minst minner det oss på alle de menneskene og alle de hendelsene som vi aldri kan tillate oss å glemme.