Tore Linné Eriksen

Ekstern Skribent

Artikkelen bygger på et lengre bidrag til Agora nr. 4/2016, og er en litt redigert utgave av en artikkel i Klassekampen 22. juli 2017.

Frantz Fanon, født i Martinique i 1925, er i dag mest kjent for Jordens fordømte, som han fullførte rett før han døde av kreft i 1961. Boka springer ut fra hans deltakelse i frigjøringskampen i Algerie, og leverer et forsvar for bruken av vold under kolonialisme og okkupasjon. Like viktig er hans nærmest profetiske advarsler mot en ufullført avkolonisering i Afrika på denne tida, der den nye eliten i rekordfart fjernet seg fra det store flertallet på landsbygda.

Men Frantz Fanon var så mye mer enn en sitt siste verk, som blei diktert ned i all hast mens livet ebbet ut. Ettersom Jordens fordømte er godt kjent, og dessuten er tilgjengelig på godt norsk, vil jeg la den ligge i denne omgang. (Den er da også behørige presentert og diskutert i flere artikler i tidsskriftet Agora nr. 4/26-1/2017). Isteden vil jeg invitere til et møte med noen av de andre verkene som Fanon har etterlatt seg, og som viser en enorm tematisk og teoretisk spennvidde. Her er både studier av individuell og strukturell rasisme, svart bevissthet, afrikanske samfunn under og etter kolonitida, filosofi, transkulturell psykiatri og frigjøringspedagogikk. Det sier noe om hans betydning at det på kort tid har kommet fire verdifulle biografier og en kyndig guide til Fanons idéverden.

Så altså: hvorfor er det fortsatt viktig å lese Frantz Fanon og å lære om hans liv? I tillegg til Jordens fordømte, kan jeg i alle fall tenke meg (minst) fem gode grunner.

Den første grunnen er at Fanon på en skarpsindig måte belyser hvordan tenkning utvikler seg i samspill – eller konfrontasjon – med konkrete livserfaringer. Her er det ikke bare tale om levd liv i allmenn forstand, men mer spesifikt om svart bevissthet og en svart kropp i en verden underlagt hvit dominans. Da er det nødvendig å gripe tilbake til oppvekst i et karibisk land med århundrelang historie som fransk koloni, og hvor flertallet er av afrikansk slaveætt.

Også erfaringene under og etter den andre verdenskrigen ga Fanon en dyptloddende innsikt i hvordan rasisme utøves og oppleves. I 1944, da han var 18 år gammel, forlot han hjemlandet for å slutte seg til de Gaulles styrker i Nord-Afrika og Europa. Hans gymnaslærer og inspirasjonskilde, forfatteren og politikeren Aimé Césaire, var blant dem som ga utrykk for at de ikke hadde noe å gjøre i «den hvite manns krig». Men Fanon mente at det var nødvendig å velge side. Til en venn gjorde han det klart at menneskelig verdighet og frihet sto på spill under Hitlers frammarsj, og at disse verdiene måtte forsvares hvor de enn sto i fare, og helt uavhengig av om man selv var hvit, svart eller gul. Det var et tidlig uttrykk for radikal empati eller universell solidaritet, også når det koster noe.

Under landgangen i Marokko og Algerie møtte han dessuten kolonisamfunn som var bygd på jordokkupasjon og gjennomsyret av rasistisk avhumanisering.

Det var på verdenskrigens slagmark at Fanon for alvor blei tvunget til å se på seg selv som svart, dvs. som en annen- eller tredjerangs borger. Det hjalp ikke å tale perfekt fransk, eller være bedre bevandret i fransk litteratur og kultur enn de fleste, eller å ha frivillig meldt seg til kampen for å redde europeere fra fascismen. Under landgangen i Marokko og Algerie møtte han dessuten kolonisamfunn som var bygd på jordokkupasjon og gjennomsyret av rasistisk avhumanisering. Ikke så få med europeisk bakgrunn viste stor begeistring for Vichy-regimet og Phillipe Pétains jødehat og anti-arabiske rasisme. Fanon blei for øvrig såret to ganger, og mottok utmerkelsen Croix de Guerre for sin innsats. Det var krigen som formet hans syn på det nødvendige, legitime og rettferdige i bruk av vold når en okkupant stengte for andre muligheter.

Den andre grunnen til å lese Fanon, er Peau noire, masques blancs (Svart hud, hvite masker) utgitt i 1952. Ytre sett bygger hans studie på opplevelsene som svart i Martinique og under studietida i Frankrike, der han utdannet seg til lege og psykiater. Hans analyser er ikke mindre relevante i våre dager, der rasisme, islamofobi, fremmedfrykt og innsnevring av hva som er «nasjonale verdier» er framtredende trekk både i Frankrike og vårt eget land. Le Pen den eldre seilte for første gang inn i Parlamentet med rasistisk appell til franskmenn som hadde forlatt Algerie under frigjøringa. Han hadde selv deltatt i krigen, og hans tortur- og terrorvirksomhet er godt dokumentert.

Selv om Fanon knuser myten om europeisk «fargeblindhet», er det langt fra slik at han avviser alt som kommer fra Europa, inkludert arven fra opplysningstida. Isteden er det hans fremste kjennetegn, tydelig fra første til siste bok, at han går han inn i kritisk dialog, bygd på en grundig og åpen lesning av bl. a Kant, Hegel, Kirkegaard, Heidegger, Schopenhauer, Husserl, Wittgenstein, Marx, Freud, Jung, Jaspers, Merleau-Ponty, de Beauvoir, Sartre og Lacan. Det skulle ikke forundre meg om hans innsikt i europeisk kulturarv er på høyde selv med Bård Larsen og Asle Toje her hjemme, som gjerne bruker Fanon i sitt politiske korstog mot alt til venstre for reklamebyrået Civita.

Den tredje grunnen til å lese Fanon er formidlingen av hans kliniske erfaringer som overlege ved en psykiatrisk avdeling på et sjukehus i Blida-Joinville-provinsen i Algerie, dit han kom i 1953. Dette førte til en kritisk diskusjon av den rådende kolonipsykiatrien, som la til grunn at lokalbefolkningen fysiologisk var utstyrt med en særegen hjernebark, og derfor var kjennetegnet av latskap, fanatisme, fatalisme, kriminalitet, manglende respekt for liv og en uforklarlig hang til ufullstendig og repetitivt språk. Det er ei nyttig påminning om at kolonialisme er noe mer enn et økonomisk og politisk system. Som en kontrast forteller Fanons kolleger om hans empati i møte med sine pasienter, der flertallet var europeere, inkludert torturister i den franske hærens tjeneste.

Den fjerde grunnen er at Fanon er en viktig historisk kilde for dem som ønsker å forstå kampen for nasjonal selvstendighet i Algerie, som startet i regi av Den nasjonale frigjøringsfronten (Front de Libération Nationale – FLN) i 1954. Etter å ha sagt opp sin stilling i 1956, etablerte han seg i tilknytning til FLN-hovedkvarteret i nabolandet Tunisia. Som få andre bidro han til å gjøre frigjøringskampen kjent utenfor landets grenser, samtidig som han kunne henvende seg direkte til fransk opinion i deres eget språk. En stadig større del av hans tid blei viet redaksjonen av El Moudjahid, som kom ut både i en arabisk og en fransk utgave.

Vi kan studere mange av artiklene fra denne tida i ei bok som blei utgitt posthumt i 1964 under tittelen Pour la révolution africaine. Et av hovedpoengene er at den algeriske revolusjonen ikke var nasjonalt begrenset, men utgjorde en del av den anti-imperialistiske kampen i den tredje verden. Det mangler heller ikke krasse angrep på franske venstreorienterte partier og personer, inkludert kommunistpartiet, som lenge valgte å stå på sidelinja. Han retter også kritikk mot Albert Camus, som sidestilte to de partenes vold. For Fanon manglet en slik borgerlig-liberal posisjon et viktig element: en analyse av hva Algerie under fransk okkupasjon egentlig innebar. Om begge partene la ned våpnene, og det ikke blei oppnådd nasjonal frigjøring, ville kolonisystemets strukturelle og åpne vold likevel bestå. Det var ikke bare uenighet om midlene, i virkeligheten kunne Camus ikke forestille seg et Algerie løsrevet fra Frankrike.

Den femte grunnen er at Fanon klarte å bevare sin evne til kritiske analyser, selv som et lojalt FLN-medlem, slik vi ser det i boka L´an V de la révolution africaine (Den afrikanske revolusjonens femte år), som kom ut i 1959. Her advarer han mot den faren som militær sentralisering rundt et lite elitesjikt alltid representerer, og ønsker seg en mer desentralisert revolusjon med forankring på landsbygda. Dessuten tar han eksplisitt avstand fra individualistisk hevnorientering og spontane voldsutbrudd. Et eget kapittel handler om de europeiske minoritetene rolle i den algeriske revolusjonen og i det etter-koloniale samfunnet. Fanon trekker fram eksempler på europeiske og jødiske bidrag til frigjøringskampen, under stort mot og med høy risiko. På samme måte gjør han det klart at alle – uansett hudfarge og religion– er velkomne til å bli statsborgere med alle rettigheter i det nye Algerie.

Isteden bør de og deres meningsfeller lytte når Fanon viser hvordan strukturell rasisme og undertrykking av andre folkeslag utgjør et viktig innslag i «våre verdier».

Når man i tillegger minner om hvordan Jordens fordømte analyserer – og fordømmer – den nye elitens nykolonialistiske forræderi, og samtidig taler om frigjøring og universalisme, er det lite som minner om en voldelig rasist som forherliger alt som er afrikansk og som fordømmer alt som er europeisk. De som holder seg med et slikt bilde, kan ikke ha lest annet enn et par avsnitt i Fanons siste bok. Eller kanskje har de ikke kommet lenger enn til Jean-Paul Sartres unyanserte og retoriske forord. Isteden bør de og deres meningsfeller lytte når Fanon viser hvordan strukturell rasisme og undertrykking av andre folkeslag utgjør et viktig innslag i «våre verdier».

Fanons støtte til vold i en frigjøringskamp mot en rasistisk okkupasjonsmakt, er ikke det som utfordrer flest i dag. Det gjør imidlertid han oppgjør med mytene om europeisk «fargeblindhet» og forsøker på å skjule sin rasisme med å snakke om «kultur isteden». Det er ei nyttig påminning nettopp i disse dager, og derfor ubehagelig å ta innover seg.