Stein Lillevolden

Ekstern Skribent

Arbeiderpartiets søsterparti, det danske Socialdemokratiet har gjennom en årrekke forsøkt å slå politisk mynt på en overbudskonkurranse med Dansk Folkeparti om hvem som er mest restriktiv i flyktningpolitikken. I år valgte formannen for folketingsgruppen og tidligere minister Henrik Sass Larsen selveste 1. mai, dagen for internasjonal solidaritet, for et utspill om å innføre den australske modell der de isolere båtflyktninger på en øde øy inntil de kan returneres.

Nå har ikke Danmark så mange øde øyer, så han mente disse skal være å finne i ”nærområdene” til de land folk er på flukt fra. Australia internerer som kjent flyktninger under forferdelige forhold på den fattige og ugjestmilde øystaten Nauru. Og selv om noen faktisk skulle oppnå asyl, får de likevel ikke komme til det rike Australia, men utplasseres til fattige og avhengige øystater Australia har økonomiske avtaler med.

Dansk politikk har en ekstrem retorikk, men dessverre ligger ikke norsk politikk langt etter i et valgår. I Norge tales det også stadig mer om å plassere flyktninger i noen uspesifiserte «nærområder», til tross for at dette ville være brudd på alle internasjonale avtaler for asylbehandling. Den blåsvarte Solberg-regjeringen påstår likeledes å hjelpe flyktninger i nærområder, samtidig som de skjærer ned på bistanden i mange av verdens mest aktuelle brennpunkter og heller bruker bistandspenger til asylbehandlingen hjemme i Norge.

«Nærområder» har for lengst utkonkurrert fordums FrP-stikkord som «bomring» og «skattelette» i popularitet.

Det nye politiske buzzword «nærområdene» er de seneste par årene brukt minst seks ganger så ofte i mediene som gjennomsnittet for de foregående ti år. Ved hjelp av et ganske sikkert nedrig nettsøk på stikkordene ”nærområdene + Listhaug”, kom det frem at Listhaug alene stod for grovt regnet ti prosent av alle ganger uttrykket et brukt i norske medier. Hvis vi supplerer regnestykket med hennes barselvikar, så nærmer det seg tyve prosent, og det er ikke tvil om at dette har blitt Fremskrittspartiets yndlingsord. Det har for lengst utkonkurrert fordums FrP-stikkord som «bomring» og «skattelette» i popularitet.

Og når det nedrige nettsøket mitt får filtrert vekk floskelrike eiendomsmegleres bruk av ordet «nærområde», blir Listhaugs bruk av ordet enda mer dominerende. Hun står nå alene for opp imot femti prosent av slitasjen på denne klisjeen. Hvis vi så supplerer søket med de litt mindre pietistiske uttalelsene fra barselvikaren hennes, blir det ikke vanskelig å forutsi at «nærområdene» vil bli det helt store propagandanummer ved årets stortingsvalg, for igjen å kunne slå politisk mynt på flyktningers skjebne.

Unaturlige flyktninger

Frp skriver da også på sin hjemmeside: «Det mest naturlige er at flyktninger får tilflukt i sine nærområder.» Nå er det mange ting Frp har erklært som naturlig, og enda flere for å være unaturlig, men påstått naturrett i politikken har alltid vist seg være svært brutale styringsredskaper.

Nærområdene er nå universalsvaret på Vest-Europas flyktningepanikk, men det er en falsk motsetning mellom hjelp i nærområder og flyktningers rett til beskyttelse i Norge. Listhaug fremstiller norsk politikks falskneri slik: «Gjennom strengere asylpolitikk, tydelige signaler om at økonomiske migranter uten rett på beskyttelse ikke vil få opphold i Norge og grensekontroller i Europa har vi fått langt lavere asylankomster til Norge enn våre naboland. Dette gjør at vi kan hjelpe langt flere mennesker som har flyktet fra krig og konflikt.» Haken ved denne forklaringen er at Norge faktisk ikke har hjulpet så få flyktninger som nå på riktig mange år.

«Nærområdene» har blitt kodeordet for rike lands motstand mot asylretten, og trylleordet for at flyktningene ikke må få søke beskyttelse i Europa. I dette skjeve regnestykket reduseres bare utgiftene på den europeisk side av flyktningeregnskapet, uten at midlene overføres til de virkelig pressede mottakslandene. Det er selvfølgelig svært nødvendig og ønskelig med hjelp til nabolandene til krigs- og konfliktområder, og det er behov for en massiv innsats i disse såkalte nærområdene, men det er bare ikke det som skjer.

Europa bruker da også langt større midler til å stenge flyktninger ute, enn hva de gir til pressede naboland av krigs- og kriseområder.

Når penger tas fra u-hjelpsbudsjettet til å drive asylbehandling hjemme i Norge skal en legge stor politisk kynisme til for å definere dette som en styrking av situasjonen for de som oppholder seg i flyktningeleire i naboland til Syria, Irak, Afghanistan, Eritrea, Somalia, eller internt fordrevne i disse landene. Det er ingen tvil om at det er skrikende behov for hjelp i disse nærområdene, men det er faktisk de hårdt pressede nabolandene som allerede tar den største ansvaret i flyktningebeskyttelsen. Det rike Norge bidrar minimalt.

Frp har i sin regjeringstid stått for systematiske nedskjæringer i bistandsmidlene, og da er det en drøy omgang at Listhaug og barselvikaren soler seg i å ha spart penger ved å innføre en strengere asylpolitikk for å styrke nærområdene, når de allerede har skåret vekk langt større hjelpemidler i de samme områder. Europa bruker da også langt større midler til å stenge flyktninger ute, enn hva de gir til pressede naboland av krigs- og kriseområder.

Hokuspokus

Den blåsvarte norske regjeringen er derfor ikke alene i å gjøre ordet «nærområde» til sitt særlige fetisj-uttrykk. Nasjonalkonservative regjeringer over hele Europa dyrker begrepet nærhet, samtidig som de på trygg avstand forverrer forholdene for flyktninger. Det er en grenseløs politisk frekkhet og kynisme at velstående land tørker flyktningesituasjonen av på regioner som allerede er i ferd med å kollapse.

Det er en grenseløs politisk frekkhet og kynisme at velstående land tørker flyktningesituasjonen av på regioner som allerede er i ferd med å kollapse.

Midtøsten og Nord-Afrika er det området som allerede tar flest flyktninger – oppimot 20 millioner, svarende til en tredjedel av verdens flyktninger. Og Afrika syd for Sahara tar omtrent like mange flyktninger fra sin region, mens det rike Europa står for bare fem prosent av verdens flyktningebeskyttelse. De som taler høyest om nærområdene, er nettopp de som tar den minste delen av utgifter og ansvar. Formålet med nærområdeinnsats burde ikke være å minimere flyktningers muligheter, men skape ordentlige livsbetingelser for alle som er tvunget på flukt.

Godhetstyranniet

Frp forsøkte aktivt å utdefinere humanisme og menneskerettighetenes asylrett da de lanserte shitstormen mot ”godhetstyranniet”. I det såkalte nærområdet Libanon er det langt over 1 million flyktninger fra borgerkrigen i Syria, i tillegg til det store antall palestinske flyktninger som har bodd i leire siden 1948. Hvis Norge hadde tatt i mot like mange flyktninger som det lille og på allerede tungt belastede landet Libanon, skulle man tatt imot mer enn to millioner flyktninger, så det er mildt sagt ikke nærområdene som unnlater å oppfylle sine humanitære forpliktelser.

Norge ytet i fjor en halv milliard kroner i bilateral bistand til Libanon, noe som med velvilje kan sies å være en femhundrelapp til hver syrisk flyktning i landet, men som i praksis er bundet opp i langt mer langsiktig hjelp og prosjekter.

Tyrkia har tatt imot snart tre millioner flyktninger fra Syria, i tillegg til flyktninger fra en rekke andre land, og er for tiden det land i verden med flest registrerte flyktninger. Likevel beskyldes Tyrkia for kynisk å styre flyktningestrømmen mot Vest-Europa. Norge prioriterer for tiden å sende flyktninger tilbake til Afghanistan, Somalia og Eritrea, vel vitende om hvor stor del av flyktningene nærområdene Pakistan, Kenya og Djibouti faktisk har måttet ta vare på. Fattige land som Tchad, Niger og Kamerun huser også hundretusener av flyktninger hver, fra kriger i naboland som Nigeria og Den Sentralafrikanske republikk, men likevel våger Norge på det mest vulgære vis å snakke om nærområdeløsninger fremfor flyktninger til Norge.

Frp forsøkte aktivt å utdefinere humanisme og menneskerettighetenes asylrett da de lanserte shitstormen mot ”godhetstyranniet”.

Presset på asylretten

Over hele Europa er det politiske bevegelser og partier som har satt seg som mål å endre flyktningkonvensjonen og menneskerettighetsbeskyttelsen. Høyresiden og populistiske partier presser i særlig grad på asylinstituttet, men i mange land har rettighetsmotstanden beveget seg langt inn i sosialdemokratiet, som for eksempel i Danmark.

I Norge er Fremskrittspartiet i seg selv tuftet på flyktninge- og innvandringsmotstand. Barselsvikaren Per Sandberg kunne da også ri høyt og flott på fjorårets panikk da flyktninger kom syklende over grensen fra Russland, uten å ta hensyn til sannhetsverdien av utsagnene sine: ”Asylinstituttet slik det står seg nå er tilpasset et system fra år 1951. Tilbake i den tiden hadde man ikke sett denne type folkevandring fra fjerne kulturer, og mobiliteten i samfunnet har drastisk endret seg de siste årene som blant annet følge av teknologi og globalisering. – Asylinstituttet er ikke tilpasset dagens flyktningstrøm. Det er tilpasset 1951, så vi må stå på videre.”

Nå er det en grov tilsnikelse å si at asylinstituttet var tilpasset 1951 og den kalde krigen, hvor bare et fåtall klarte å kjempe seg gjennom jernteppet fra de øst-europeiske kommunistdiktatur. Bakgrunnen for flyktningkonvensjonene var de foregående års opplevelse av de enorme flyktningetragedier i forbindelse med den annen verdenskrig, nazistenes herjinger og Europas sivilasjonssammenbrudd. Men det høres bedre ut å vise til at asylinstituttet kom som svar på en nå fjern situasjon som stalinistiske diktatur, i stedet for å fortelle om den felles innsats som ble gjort for å avhjelpe flukten fra en krig også over 50 000 nordmenn måtte flykte fra.

Sivilbefolkning er i stadig økende grad under press i krig. Første verdenskrig var i stor grad en skyttergravskrig med soldater som ofre, men selv da lå de sivile ofre på over tredve prosent. I annen verdenskrig, med systematisk utryddelse av jøder, luftbombardement og rakettangrep på storbyer og begynnende masseødeleggelsesvåpen, steg den sivile andel av ofrene for krig til mellom 60 og 70 prosent. I krigene deretter er det enda større antall sivile ofre, så med den høyteknologiske våpenutvikling er det langt ”tryggere” å være militær enn sivilist. Siden Vietnam-krigen har det vært militærtaktikk å utrydde hele bebyggelsen i de områder hvor fiender opererer, slik at sivilbefolkningen nå er det fremste ”militære mål” i enhver moderne krigsførsel.

Aldri har vel beskyttelsesbehovet for sivilbefolkningen vært større enn i dag!

Disse organiserte krigsforbrytelser ser en nå særlig i Syria og i Irak. Enorme flyktningekatastrofer er resultatet av den moderne krigføring. Det er derfor uttrykk for ytterliggående kynisme når barselvikaren hevder at ”asylinstituttet var tilpasset 1951”. Aldri har vel beskyttelsesbehovet for sivilbefolkningen vært større enn i dag!

Det skjeve regnestykke

Menneskerettighetserklæringen, Flyktningkonvensjonen og asylinstituttet var the World’s Finest Moment i motstanden mot krig, vold og undertrykkelse. Siden da har de rikeste land i verden gjort alt for å redusere og bortdefinere disse internasjonale forpliktelser. Frantz Fanon skrev allerede for 60 år siden at de stadige henvisninger til ”vestlige verdier” hadde erstattet den biologiske rasisme i kolonimaktenes arsenal av undertrykkelsesmetoder.

Menneskerettighetserklæringen, Flyktningkonvensjonen og asylinstituttet var the World’s Finest Moment i motstanden mot krig, vold og undertrykkelse.

Med den senere utvikling innad i Europa blir ordene ”vestlige verdier” i stadig større grad brukt som våpen mot jordens fordømte og fortapte, samtidig som man reduserer på det som nettopp var vestlige verdier. Med flyktninger og muslimer som det nye skrekkbilde, er det blitt et klart sammenfall mellom motstand mot flyktninger og rasistisk hets mot muslimer. Anti-muslimer og flyktningemotstandere er overrepresentert i Solberg-regjeringen, men får stadig fremheve seg selv som forsvarere av vestlige verdier mot islam.

Under det vulgære slagordet «kamp mot godhetstyranniet» har norske motstandere av menneskerettigheter og etterkrigstidens konvensjoner om flyktningers beskyttelsesbehov gått til krig mot selve de frihetsverdier som står som det ypperste Vesten kjempet frem, etter selv å ha lidd under krigens og rasismens barbari. Flyktningsituasjonen var mye verre etter den annen verdenskrig enn i dag, men likevel klarte de langt på vei å løse den i løpet av få år, og kunne mobilisere hjelp til en ny og stor gruppe flyktninger etter folkeoppstanden i Ungarn i 1956.

Med den senere utvikling innad i Europa blir ordene ”vestlige verdier” i stadig større grad brukt som våpen mot jordens fordømte og fortapte.

Den feige venstresiden

Når vi overlater problemene til noen av verdens mest truede land, utløser vi en fattigdomsproduksjon som vil fremme diktatur, sult og sammenbrudd. Norske og europeiske politikere dyrker heller dystopiske forestillinger om hva et i verdensmålestokk lite antall flyktninger i Europa betyr av ulykker for vår lille og rike del av verden, enn å se den katastrofen som skjer rundt oss.

Det hjelper lite å knuge og gni på verdens største pensjonsfond den dagen verden bryter sammen i ustyrlige konflikter. Hvis det norske oljefondet realiserer sine internasjonale aksjeinvesteringer og fondsøkonomi som bare har norsk avkastning som eneste formål, og heller sette pengene i et overnasjonalt flyktningefond fratatt norsk styringsrett, kunne det gjøres en reell nærområde-innsats og ikke selge flyktningers skjebne med populisme og menneskeforakt.

Venstresiden mumler når det kommer til flyktningpolitikken.

Én ting er Fremskrittspartiets kynisme, slik er de, men langt verre er at den norske venstreside ikke gir barbariet motspill. Venstresiden mumler når det kommer til flyktningpolitikken, i stedet for å være tydelig på å være og forklare et humanistisk alternativ. Vi gjemmer oss bak Festning Europas høye murer og håper på at forskansningene mot den fattige, skitne og utrygge verden holder. Dagens lukkede luksusavdeling av verden kan ikke opprettholdes uten de groveste overgrep mot verdens fattige og flyktninger.

Den norske venstresiden må tørre å være tydelige på at endring av verden både forplikter og koster. Det er ikke nok å skjelle ut på Fremskrittspartiet. Man må utvikle reelle politiske alternativer og tørre å ta belastningen ved å kjempe for denne politikken, i stedet for å gjøre som de danske sosialdemokrater, og langt på vei de norske, ved å overta flyktningemotstandernes politikk. Innvandring og fri bevegelse over landegrenser har alltid vært det mest effektive middel mot global fattigdom, men dette forhindres av de rike landenes proteksjonisme. Norsk venstreside ble i EF- og EU-kampen altfor glad i selvbildet som «utenomlandet og annerledeslandet – vi som vant kampen mot kapitalmakt», til å komme med reelle solidariske løsninger. Folk har blitt vennet til stadige proteksjonistiske løsninger, noe som bare er å spille ball i hatt med Fremskrittspartiet.

Vi gjemmer oss bak Festning Europas høye murer og håper på at forskansningene mot den fattige, skitne og utrygge verden holder.

Dette straffer seg for venstresiden, for hvorfor skal noen stemme på venstresidens forsiktige kopister og «realpolitikere», når man kan få de groveste kynikerne fra høyresiden. Venstresiden må tørre å stå opp for asylretten og menneskerettighetene og forklare hvorfor, og ikke la seg slepe rundt av høyrekreftenes virkelighetsbeskrivelse.