Hver fallen er en bror, pleier vi å si. Hver fallen er også en søster. Johanne Zhangjia var vår søster.

Jeg har tenkt ofte på henne siden august. Jeg har tenkt på hvordan det må kjennes å bli skutt. Den fysiske smerten. Jeg har tenkt på det sviket hun må ha følt på – å innse at hun ikke var trygg – ikke engang i sitt eget hjem. I egen seng. Jeg har tenkt på… Hva tenkte hun? Hva følte hun? Og jeg klarer ikke å svare meg selv med noe annet enn tårer.

Ikke si at vi ikke kunne unngått dette.

Tårene mine er blitt til sinne. Aggresjon. Engasjement. Utålmodighet.
Fordi hun er vår søster – har vi et ansvar.
Ansvar for å forebygge det utenforskapet som skaper gjerningsmennene.
Ansvar for å ta til motmæle, når hatet får flyte.
Ansvar for å påpeke rasisme – selv når det er ukomfortabelt.
Selv om det er venninna, tanta eller fetteren din.
Aldri mer – sa vi – fordi vi har et ansvar.

Så er spørsmålet – tar vi ansvar?
Selv når det føles håpløst.
Selv når man føler avmakt.
Selv når jeg først må bli skutt etter 22. juli, for å deretter miste søster Johanne Zhangjia til den samme ideologien. Til det samme forbanna tankegodset.

Da ser jeg til ungdommen. Da ser jeg på de som kommer etter oss.

Ina Alvilde Rangønes Libak ble truffet av fem skudd. Fire skudd gikk inn i kroppen hennes. Ett skudd streifet gjennom huden. Hun er i dag leder i AUF.

Ina jobber for et sterkere fellesskap for alle mennesker – uansett hvem man er.
Ina jobber for å løse utfordringer sammen, for det er det vi må: komme sammen.

Vi står opp for Benjamin, for Johanne, for alle de vi mistet fra våre liv, fordi samfunnet mistet noen andre først – til utenforskapet.

For meg er historien om Ina også historien om Norge. Du kan treffe oss med fem skudd, men vi vil fortsatt stå oppreist. Og i motsetning til han står vi ikke lenger bare opp for oss selv, vi står opp for de som ikke er her med oss lenger og de som ikke kan være her med oss.

Vi står opp for Benjamin, for Johanne, for alle de vi mistet fra våre liv, fordi samfunnet mistet noen andre først – til utenforskapet.

Så, ikke si at han var en ensom ulv.
Ikke si at dette var sjokkerende.
Ikke si at politikk ikke skaper holdninger.
Ikke si at holdninger ikke skaper politikk.
Ikke si at vi ikke kunne unngått dette.

For det kunne vi.
Og det kan vi.