Mehreen Sheikh

Mehreen Sheik er religionshistoriker og forfatter av bøkene "Den tause dimensjonen i forskningen" (2017) og "Gruppeskolen" (2019).

Ekstern Skribent

Ifølge den franske sosialpsykologen Gustave Le Bon kan en gruppe med hordementalitet, det vil si kollektiv, ensrettet og ukritisk mentalitet, utvikle et spesifikt tankemønster når den samles omkring et felles motiv eller en handling. Til tross for ulik bakgrunn, kjønn og alder, kan dette felles tankemønsteret erstatte den individuelle tenkemåten til deltagerne, inkludert deres fornuft og samvittighet. Dette er årsaken til at slike grupper ofte preges av impulsivitet, irritabilitet og manglende evne til å resonnere. I tillegg har de en utbredt tendens til å overdrive følelser og reaksjoner, konstaterer Le Bon i sitt klassiske verk The Crowd. Et eksempel på dette fenomenet er det særegne tankemønsteret vi finner hos islamofober knyttet til organisasjoner som Stopp islamisering av Norge (SIAN) og Human Rights Service (HRS).

 Felles for de sistnevnte er at de utviser «ubegrunnet fiendtlighet overfor islam», dette inngår i en generell definisjon av islamofobi. De anser islam for å være ensartet, uforanderlig, truende og voldelig. I en fagbok om rasisme blir islamofobi definert som «en systematisert, generaliserende og ideologisk form for fordomsproduksjon og praksiser som underbygger redsler for, hat mot og diskriminering av muslimer på grunnlag av en antatt eller reell tilknytning til islamsk tro og praksis». For eksempel refererer HRS og SIAN hovedsakelig til radikale tolkninger av Koranen og presenterer dette som en allmenn forståelse av islam blant verdens 1,8 milliarder muslimer.  De har også en tendens til å anvende enkeltsaker, ofte voldsforbrytelser utført av en person med muslimsk bakgrunn, som belegg for sine påstander om islam. Fobier handler om nettopp overdreven frykt som ikke minsker ved rasjonelle forklaringer og overtalelser. Mennesker med islamofobe holdninger velger bevisst å ignorere det muslimske mangfoldet av retninger, tradisjoner og tolkninger.

Det at de bevisst og målrettet anvender fordommer og hat for å skape frykt er årsaken til at mange har innvendinger mot begrepet islamofobi. De mener begrepet skaper en forestilling om en sykelig tilstand som gjør det vanskelig å stille såkalte islamofober til ansvar. Derfor er det viktig å presisere at begrepet islamofobi først og fremst bør forstås som en metafor heller enn som en fobi i ordets tradisjonelle betydning. Å beskrive frykten islamofober produserer, ved hjelp av fordommer hat og overgeneraliseringer, som fobisk indikerer at tankemønsteret deres er like irrasjonelt og destruktivt som tankemønsteret bak en fobi. I begge tilfeller er det irrasjonelle tanker, uten rot i virkeligheten, som skaper frykt.

For folk flest, med begrenset kunnskap om islam, kan det være vanskelig å gjennomskue de enorme overgeneraliseringene og fordommene som islamofober masseproduserer. Dessuten er språkbruken i ytringene om islam og muslimer preget av frykt, forakt og ydmykelse, noe som øker avstanden mellom «dem og oss». En interessant observasjon er at frykten og hatet de ovennevnte islamofobene produserer om islam er så gjennomgripende at de skaper ytterligere fordreide og urealistiske tanker. Et eksempel er forestillingen om at vestlige aktører spiller på lag med muslimer for å øke islams innflytelse i Vesten. Disse vrangforestillingene om både nasjonale og internasjonale institusjoner og myndighetspersoner, er en god illustrasjon på hvor absurd islamofobers tankeverden egentlig er. I det følgende vil jeg presentere konkrete eksempler på dette.

Vrangforestillinger om vestlige aktører viser hvor absurd islamofobers tankeverden egentlig er.

Ifølge sin egen nettside, er Human Righst Service (HRS) et «partipolitisk uavhengig tenketank med fokus på menneskerettigheter og demokrati i et fleretnisk og flerkulturelt samfunn». Institusjonen fikk nylig videreført statsstøtten på 1,8 millioner kroner, et tegn på at tenketanken blir prioritert av regjeringen. Begrepet tenketank brukes gjerne om organisasjoner eller forskningsinstitusjoner som gir råd om blant annet politikk. Også HRS opplyser at deres «konkrete arbeid er særlig sentrert om innhenting av dokumentasjon, informasjon og analyse for å sette søkelys på ulike sider av innvandrings- og integreringsfeltet». Men mange av artiklene publisert av HRS om ulike vestlige aktører dreier seg om beskyldninger, fornærmelser og hallusinasjoner. I tillegg er artiklene gjennomsyret av primitive følelser som hat, mistenksomhet og sinne.

Under overskrifter som: FN bekrefter at Europa skal være Afrikas sosialkontor; FNs menneskerettighetsråd fremmer brudd på menneskerettighetene; Et oppgjør med hykleriet i FN, blir det sistnevnte rådet beskyldt for å være «et arnested for en forsamling av muslimske land». Forfatterne er blant andre leder i HRS, Rita Karlsen og informasjonsansvarlig Hege Storhaug. I en av artiklene hevder Storhaug at FN i en konspirasjon med OIC (Organisasjonen for islamsk samarbeid), har kjempet mot ytringsfriheten i en årrekke. Og at formålet deres er å innføre «undertrykkende regler i vesten». Forfatteren Storhaug er overbevist om at «verden er snudd opp ned». Dette er ikke saklige argumenter, det vi si bygget på et rasjonelt grunnlag, men ligner mer på et hysterisk felttog. Årsaken til panikken er at OIC forsøkte å fremme ideen om bindende internasjonale konvensjoner som ville kriminalisere blasfemi (eller «defamation of religion») som en respons på karikaturstriden gjennom FN. Men dette forsøket ble nedstemt i FN, også Norge stemte mot forslaget.

I mange av artiklene kommer Karlsen og Storhaug også med en rekke insinuasjoner og fornærmelser mot nasjonale aktører. Dette viser i hvor stor grad de sentrale aktørene i HRS er preget av vrangforestillingene sine. For eksempel blir Erna Solberg ofte beskyldt for å være på lag med islamistene. I artikkelen «Solberg omfavner ekstremister» sies følgende: Statsministeren spiller et høyt spill som hun er dømt til å tape. Spillet er hyklerisk, det er kvalmende, og det vitner om en særdeles uklok statsleder. I artikkelen blir statsministeren beskyldt for anvende «samme ideologiske hovedvåpen som islamistene».

Ifølge Le Bon har grupper preget av hordementalitet en tendens til å komme med sterke insinuasjoner.

Også Vy, som er et norsk transportkonsern eid av staten ved Samferdselsdepartementet, har blitt anklaget for å fremme islamiseringen av Norge. Da selskapet introduserte sine grønne uniformer i desember 2019, publiserte HRS en artikkel hvor Hege Storhaug skriver følgende: «Landets politiske maktorgan er ikke på vår side. Både regjering og storting har snudd ryggen til den norske folkesjela. Vi skal overkjøres. Vi skal tvangsislamiseres.» Hun beskylder Vy for å ha valgt grønne uniformer fordi «det er profeten Muhammeds favorittfarge». Dette eksempelet illustrerer hvor irrasjonell og intens – med andre ord fobisk – hennes islamofobi er.

Også andre aktører, som for eksempel fagpersoner som forsker på islam, blir anklaget for å være islamistenes medsammensvorne. I artikkelen Kari Vogt: På tide å pensjonere henne?, blir religionshistorikeren Vogt ansett for å være islamofil.  Fil betyr enten som elsker, eller en som tiltrekkes av.   Islamforskeren mistenkeliggjøres av HRS på bakgrunn av å ikke være “negativ nok” til islam:  «Har Vogt bidratt til å opplyse befolkningen om islams mørke sider? Eller er hun også en del av dette fenomenet».

Sosialantropolog og forsker Sindre Bangstad, som arbeider med blant annet islamofobi og hatytringer, har blitt møtt med personangrep fra HRS, spesielt Hege Storhaug. I artikkelen Forskerens blanke løgner og konspirasjoner, angriper hun personen Bangstad fremfor argumentasjonen i seg selv. Ved å beskrive forskeren som løgner og konspirator, og latterliggjøre sider ved foredraget hans, forsøker hun å svekke troverdigheten hans. At deres retorikk samt deres grunnleggende antagelser blir gjenstand for kritisk analyse utløser sinne og frustrasjon.

Ifølge Le Bon har grupper preget av hordementalitet en tendens til å komme med sterke insinuasjoner. Manglende evne til å skille mellom egne forestillinger og virkeligheten, samt den spente tilstanden de befinner seg i – på grunn av hat og sinne, fører til at deres mentale funksjon blir redusert til vrangforestillinger. Le Bon beskriver dette som «kollektive hallusinasjoner» (ting som ikke har rot i virkeligheten). Disse urealistiske forestillingene blir spredd fra individ til individ – i dette tilfellet fra organisasjon til organisasjon, helt til de blir akseptert som universale. Et eksempel på dette er hvordan andre islamfientdlige grupper sprer mange av de samme beskyldningene mot vestlige aktører.

Hvorfor foretrekker enkelte å gi avkall på sin individualitet, fornuft, samvittighet og medmenneskelighet, og erstatte dette med frykt, mistenksomhet og hat?

På nettsiden til andre SIAN finner vi for eksempel en artikkel med følgende tittel: Vil Stortinget akseptere at regjeringen trapper opp krigføringen mot eget folk ? Erna slutter seg til FNs planer om folkemord i Europa. I artikkelen hevder lederen Lars Thorsen at regjeringen samarbeider med FN for å «legge til rette for en invasjon som verden aldri tidligere har sett maken til». Og at «Erna Solberg i realiteten administrerer en revolusjon», at «hun er farlig nær å gjennomføre et svik som langt overgår Vidkun Quislings».Videre blir FN beskrevet som «et vesen som har blitt et farlig uhyre, i lomma på mørke krefter». Årsaken til hysteriet er en ikke-bindende internasjonal avtale, fremforhandlet av FN, og som omhandler hvordan man skal samordne internasjonal migrasjon.

Eksemplene over støtter Le Bons teori om at kollektive hallusinasjoner reduserer evnen til å tenke klart og trekke logiske slutninger. I stedet styres gruppemedlemmene av ensrettede emosjoner og ideer, og etter hvert svekkes realitetsinnsikten deres. Redusert dømmekraft og stadige feiltolkninger skaper ytterligere vrangforestillinger, beskyldninger og sinne. Le Bon presiserer at deltagernes utdanningsnivå ikke spiller noen rolle i denne sammenheng, fordi individene «smittes» svært lett av gruppens kollektive tanker og følelser.

Hvorfor deltar folk i islamofobe grupper? Le Bons studie fokuserer hovedsakelig på hva som skjer i grupper dominert av hordementalitet. Men et interessant spørsmål er hvorfor noen velger å underkaste seg en hordementalitet over tid. Hvorfor foretrekker enkelte å gi avkall på sin individualitet, fornuft, samvittighet og medmenneskelighet, og erstatte dette med frykt, mistenksomhet og hat? Hvis de ønsker å oppleve gruppesolidaritet og tilhørighet, hvorfor deltar de ikke i grupper hvor det er rom for å uttrykke følelser og tanker som påvirker psykisk helse positivt?