17 mai 2017 | 

Kunsten å telle norskhet

Hvem som får et såkalt «minoritetsstempel» og hvem som ikke gjør det, virker stadig mer tilfeldig.

Tilsynelatende norskhet

Jeg har ei venninne som ikke føler seg særlig norsk. Hun greier aldri å lære kj-lyden. Hun slår gjerne av en prat med noen hun ikke kjenner, og blir stadig satt ut av usosiale norske måter å omgås på. Hun har mørkt hår og mørke øyne, og blir ofte spurt hvor hun kommer fra. Hun kjenner ikke til så mange ordtak, og føler stadig en trang til å reise ut.

Problemet hennes er at hun faktisk er norsk, i hvert fall mainstream-definisjonen av norskhet. Hun har vokst opp i fire ulike land, både katolske og muslimske, og føler seg like lite og like mye hjemme overalt. Hun er ingen bindestreks-nordmann, men skulle kanskje ønske at hun var det.

If you’re form Africa, then why are you white? spurte Amanda Seyfrieds karakter til hovedpersonen Cady i kult-filmen Mean Girls. Lindsay Lohans karakter hadde vokst opp «i Afrika» fordi foreldrene var naturfotografer, og sleit med å forstå seg på den nordamerikanske ungdomskulturen. Det spøkes mye med Cadys uklare «etnisitet» underveis i filmen.

Kategori-samfunnet

Vi liker å putte folk i bås. Bindestreks-nordmenn, etniske nordmenn, etniske utlendinger og andre, tredje, fjerdegenerasjon opphøyet i andre. Men hva skjer når man ikke passer inn i noen kategori? Hva om man er tilsynelatende norsk? Hvor mange er det egentlig som går rundt og er en slags undercover minoritet? Hvem som får et såkalt «minoritetsstempel» og hvem som ikke gjør det, virker stadig mer tilfeldig. Noen må forsvare norskheten sin hver dag, bare fordi de er mørkere enn resten, eller går med andre typer klær.

Noen må forsvare norskheten sin hver dag, bare fordi de er mørkere enn resten, eller går med andre typer klær.

Det finnes mange subkulturer i Norge. Satanister og black metal-fans tilber de norske skogene og leser ofte norrøn mytologi, mens de avskriver kristendommen totalt. Noen har til og med brent ned kirker. Amcar-folket romantiserer nord-amerikansk kultur. New age-bevegelsen har spist seg langt inn i kongehuset. Veganisme og økologisk livsstil praktiseres av mange. De aller rikeste befinner seg på trygg avstand fra det sosialdemokratiske likhetsidealet i sine luksusvillaer.

De konservative og fundamentalistiske kristne minoritetene i Norge tar ofte inspirasjon fra religiøse bevegelser i andre land. Amerikanske mormonere bygger kirker og driver aggressiv misjonering i Norge. Janteloven og poteten har mange konkurrenter, og idealet om likhet virker avleggs. Allikevel er det først når det bygges en moské at det paranoide hylekoret stemmer i og uler om det «felles norske».

Kunsten å telle norskhet

Samfunnet er besatt av telling. Vi teller kalorier, og vi teller oss fram til hvor mange som er norske, og hvor norske de er. Jo flere mil man må telle sørover eller østover for å komme fram til opphavet ditt, jo mindre norsk er du. For det er opphav det handler om.

Hadde jeg vært enda mindre flerkulturell hvis jeg hadde hatt blå øyne?

Det hysteriske fokuset på genetikk gjør at nyansene forsvinner. Hadde jeg vært enda mindre flerkulturell hvis jeg hadde hatt blå øyne? Hva om jeg hadde tatt vekk det utenlandske etternavnet mitt?

Det eneste som er skumlere enn «de andre» er de vi ikke klarer å kategorisere. Trangen til å plassere andre i en bås vi greier å forholde oss til er enorm, og gjør at mange ikke får friheten til mikse sin egen cocktail av personlig identitet, kultur, subkultur, og verdier. I motsetning til de «ekte norske» som står fritt til å velge blant importerte subkulturer uten å risikere å få bindestreker slengt etter seg.

I motsetning til de «ekte norske» som står fritt til å velge blant importerte subkulturer uten å risikere å få bindestreker slengt etter seg.

Det å ha flerkulturell bakgrunn bør heller betraktes som et tillegg til det norske, ikke som en utfordrer. Det går an å være hundre prosent norsk, og også være noe annet. Nettopp fordi det ikke er snakk om prosentregning, men om noe mye mer komplekst: identitet.