Anette Sommerset

Ekstern Skribent

Appell fra markering mot rasisme til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 9. oktober.

Jeg har tenkt mye på Johanne Zhangjia, selv om jeg ikke kjente henne. Jeg har lest minneord og sett bilder av ei nydelig jente med et varmt smil, og jeg har forstått at hun må ha vært helt unik. Jeg har tenkt på familien og særlig på mammaen hennes – fordi jeg selv er mamma til to gutter fra Kina, og det er en ubegripelig tanke at noen vil våre barn så vondt – og har tanker om at de ikke skal få lov å leve. Det har vært barn og familier før, i Norge, som har opplevd det samme hatet. Nå er tiden inne for at vi voksne er synlige. Vi må gi hatet motstand.

Vi har snakket om Johanne Zhangjia hjemme og synes det er vondt at hun er død. Min sønn spurte meg i alvor: Vil noen drepe MEG fordi jeg er kineser? Hvordan kan vi snakke med barna våre om dette? Uten å skremme? Uten å ta tryggheten fra dem? Jeg vet ikke.

Det er ikke så lett å forholde seg til omverdens behov for å plassere dem som adoptert, norsk, utenlandsk, kinesisk- ofte med en del fordommer eller uttrykk de ikke kjenner seg igjen i.

Stort sett tenker jeg at barna mine er akkurat som andre barn. De er 8 og 11 år. De er først og fremst opptatt av det daglige, skole og venner. En hektisk hverdag med oppturer og nedturer. Jeg opplever at de er akseptert og passer inn. Av og til opplever barna mine nysgjerrighet og oppmerksomhet omkring deres opprinnelse og utseende og spørsmål om de er norske. Dette ser ut til å gjøre dem mer – på vakt, og de kan grue seg til spørsmål. De har mange store livsspørsmål å gruble over som deres klassekamerater ikke har. Det er kan være venner som kommenterer og lurer, som mamma ser jeg at det er noe sårt over et barn som står i den trygge skolegården og plutselig kjenner seg så fremmed.

Jeg kan ikke avfeie mine barns sårhet om dette – eller fortelle dem at de er overfølsomme. For slik nysgjerrighet utenfra, bringer dem inn i tanker og uavklarte spørsmål om en tid før de kom til oss og omstendigheter rundt adopsjonen. Om tilhørighet og identitet. Det ligger en hårfin balanse i å trygge dem og ikke skape mer utenforskap. Noen ganger har jeg grått, fordi jeg kan forstå at det må være vanskelig å være barn og å ha sånne store tanker og føle at man er helt alene om dem. Men de er ikke alene, de har mange voksne som favner dem. Det er ikke så lett å forholde seg til omverdens behov for å plassere dem som adoptert, norsk, utenlandsk, kinesisk- ofte med en del fordommer eller uttrykk de ikke kjenner seg igjen i.

Vi har snakket med barna om at vi er ulike, selv om vi ikke er i fysisk slekt så er vi likevel familie, vi er mamma og pappa. Vi anerkjenner at de har hatt omsorgspersoner før de kom til oss. Vi vet at det som var trygt for oss, ikke var trygt for dem. Vi har måttet jobbe for å finne frem til denne tryggheten sammen – og vi er fremdeles i prosess. Vi hjelper dem å finne ord om egen identitet- som føles verdig for dem. Vi har omfavnet hele dem – og oppmuntrer dem til akseptere og kjenne stolthet over å ha røtter i et annet land – for det er jo en del av dem. Mest av alt skal de føle at de er elsket for den de er.

Vi trenger et samfunn som er trygt, raust og inkluderende, uten hat, rasisme og fremmedfrykt.

Jeg tror ikke barna mine opplever mye rasisme, enda. Men jeg vet om andre adoptere som gjør det.

Jeg ønsker at barna mine skal ta plass i Norge i kraft av å være de unike, flotte menneskene de er. Jeg tror at de kommer til å leve gode liv. Jeg ønsker det samme for andres barn som også kjenner at det å være norsk må forklares.  Vi trenger et samfunn som er trygt, raust og inkluderende, uten hat,rasisme og fremmedfrykt. Vi skal ta tak for våre barn og andres barn fordi det er tungt og uverdig å kjempe denne kampen alene. Vi trenger hverandre. INGEN barn skal måtte forsvare sin norskhet. INGEN barn skal dø pga opprinnelse og hudfarge. Vi må ta vare på hverandre og hverandres barn. Vi må aldri, aldri glemme Johanne Zhangjia, som ble drept for den hun var, hun ble 17 år.

Hvil i fred kjære Johanne Zhangjia.