Sumaya Jirde Ali

Jente født 1997 som er glad i ord.

Ekstern Skribent

Minoritetsmennene som taler ukultur midt i mot finnes, de er ikke tause. De får bare ikke like mye oppmerksomhet som minoritetskvinnene som taler høyt om de samme temaene. En årsak bak denne representasjonsskjevheten kan være at de som formidler/fanger opp slike saker har for lite kunnskap om æresproblematikk, at de går ut fra at kvinner/jenter er de eneste som kjenner de negative fenomenene på kroppen.

En annen årsak kan være at vi, samfunnet, i altfor stor grad er blitt påvirket av negative, stereotypiske forestillinger som maler minoritetsmenn som mørke og kontrollerende. En forestilling hvor han er undertrykkeren mens minoritetskvinnene/-jentene er de undertrykte. Dette er en forestilling jeg, og flere andre kvinnelige samfunnsdebattanter jeg kjenner, har møtt i form av journalister som prøver å fiske frem historier hvor en mannlig familiemedlem, far, bror eller onkel, står i veien for vår frihetskamp i kraft av sitt kjønn og etnisitet.

Et soleklart eksempel på skjevheten, den delen som media er ansvarlig for, er bl.a NRK Debatten 19. oktober. Jeg takket ja til å møte Sylvi Listhaug til duell, men ble også spurt om jeg ville være en del av panelet som i sendingen skulle diskutere æresproblematikk. Jeg takket nei av ulike årsaker. Det vesentlige derimot er at jeg fikk innblikk i sammensetningen av panelet lenge før de seks deltakerne, alle kvinner, endte opp i sendingen. Produksjonslederen nevnte at de også var i kontakt med en mannlig samfunnsdebattant med minoritetsbakgrunn. Da jeg senere fikk høre at minoritetsmannen skulle droppes, ble jeg veldig skuffet. Jeg hadde tidligere utrykt til produksjonslederen at det var bra av NRK å ikke ha et rent kvinnepanel, nettopp på grunn av nyansene (at minoritetsmannen også kan være offer for de samme fenomenene) et slikt panel kunne frembringe.

Kvinner er ikke, og har heller aldri vært, de eneste ofrene, og menn er ikke alene om å opprettholde ufyselig ukultur.

At Debatten ikke går videre med alle de er i kontakt med er ikke sensasjonelt i seg selv, det skjer stadig vekk og er noe man i medieverden fort må vende seg til: man er hot det ene øyeblikket, not det andre. Men jeg ble likevel skuffet. Panelet forsterket et narrativ om at æresproblematikk er noe som berører minoritetskvinner alene, og at det er et tema kvinner alene har noe å si om.

Hele problematikken kan ikke engang kokes ned til et “innvandrerproblem” for vi finner jo (noen) av de samme negative fenomenene også i den “siviliserte” vestlige verdenen hvor Norge ikke er noe unntak. Men det er skuffende at NRK ikke vet bedre. Skuffende at man ikke tar høyde for all den empirien vi har opparbeidet oss gjennom flere tiår, i norsk kontekst alene har denne kampen vart i 20 år. Kvinner er ikke, og har heller aldri vært, de eneste ofrene, og menn er ikke alene om å opprettholde ufyselig ukultur.

Jeg er videre grunnleggende uenig med tankegodset jeg har sett hos en del, som forteller at menn bør inkluderes i kampen ettersom de sitter på nøkkelen til kvinnenes frihet. Ikke bare understreker slik tankegods akkurat det jeg skrev over, men den maler frem et bilde hvor mannen er evig i kontroll mens kvinnen er den som blir kontrollert. Er jeg automatisk ufri i kraft av å være minoritetskvinne? Nei. Er den afghanske gutten som kom opp til meg i Bergens Offentlige Bibliotek tidlig november, han som fortalte at han ikke lengre er muslim i hjertet men må likevel late som på grunn av familien, er han ufri? Ja. Ufri på grunn av intoleranse. Men tar det feilaktige narrativet som mange farer rundt med hensyn til hans historie? Nei.

Det er ikke greit at minoritetsmenn skal måtte arve eller stå til ansvar for andres handlinger.

Jeg er heller ikke noe fan av at minoritetsmenn skal bli pålagt skyld eller skam for å være minoritetsmenn. Dette har enkelte tatt til orde for i norsk offentlighet i form av kronikk, mens andre trekker det stadig frem i både kommentarfelt og statuser. Det er ikke greit at minoritetsmenn skal måtte arve eller stå til ansvar for andres handlinger. Og det er heller ikke greit at man skal kreve av minoritetsmannen å motbevise de feilaktige anklagene som rettes mot han.

Ved å gå med på slike premisser, gå ut i offentligheten og si at han ikke er en mørkmann, samtykker han uheldigvis til et tankegodt som negativt reduserer han til hans kjønn og bakgrunn. Det er ikke slik vi vinner fram, verken på individnivå eller samfunnsnivå.

Det er fint at så mange spekulerer rundt hvorfor minoritetsmenn er tause. Vi trenger å løfte den debatten, kartlegge de sammensatte faktorene som hver og en spiller en vesentlig rolle i puslespillet. Men det hadde vært enda finere hvis man kanskje trakk den anklagende fingeren, den som lenge har kjeftet på minoritetsmannen, og isteden begynt å spekulere rundt andre mulige faktorer. Jeg tror nemlig det er en god del, jeg.

(Jeg skrev for øvrig om dette temaet i tidsskriftet FETTs nummer om mobilisering og aktivisme tidlig 2017, men ser et pressende behov for gjentakelse.)