Catarina Annabelle Fuhoung Redisch

Ekstern Skribent

Appell holdt under minnemarkering for Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 9. oktober 2019.

Kjære alle sammen. Det er rørende å se så mange her i dag, samlet for å minnes min venn Johanne. Nå er hun på en måte blitt alles Johanne. Jenta jeg husker så godt fra min oppvekst, som jeg var så glad i. Johanne var ikke den mest sosiale personen, og hun trivdes godt i sitt eget selskap. Men jeg vet hun ville blitt glad for å vite at hun nå betyr mye for så mange, og at dere engasjerer dere for å vise motstand for den rasismen som dessverre krevde hennes liv.

Jeg har lest mye om Johanne i avisene den siste tiden. Om hvordan hun føyer seg inn i den allerede altfor lange rekken av mennesker drept på grunn av sin hudfarge her i landet. For meg er det rart at folk nå kommer til å tenke på Johanne sånn som de tenker på Benjamin Hermansen og Arve Beheim Karlsen. Hun som jo bare var min barndomsvenninne, er nå blitt er en del av statistikken, av et fenomen som sprer seg både her og i resten av verden. Jenta jeg lekte med, dro på rideturer med, var på hytteturer med, er nå blitt allemannseie.

Vi faller jo mellom barken og veden – vi er norske, men ikke norske nok, liksom. Johanne vet jeg følte på dette.

Jeg vet Johanne selv ble ertet i oppveksten fordi hun var adoptert. Etter terroren 10 august har det blitt skrevet mye om at dette er noe mange adopterte opplever. Vi faller jo mellom barken og veden – vi er norske, men ikke norske nok, liksom. Johanne vet jeg følte på dette. Hun var veldig interessert i fødelandet sitt, Kina, samt japansk popkultur. På noen måter følte hun seg kanskje ikke helt hjemme her – på samme måte som veldig mange andre kanskje heller ikke gjør det. Jeg håper – om ikke annet – at denne tragiske hendelsen kan få oss til å tenke to ganger over hvordan vi møter alle folk, uansett bakgrunn.

Dere som er her i dag har alle et mentalt bilde av hvem dere tror Johanne var. Hun er jo ikke her for å fortelle dere sin historie. Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å legge til litt – gi dere et bredere bilde av hvem hun var som person. For meg var hun jo så fryktelig mye mer enn «hun som ble drept av stebroren sin fordi hun var adoptert fra Kina». Så jeg har forsøkt å tenke på hva hun hadde villet at dere skulle vite om henne. Det er vanskelig å oppsummere et helt menneske på denne måten, men her er det viktigste jeg kom på:

Hvis hun hadde vært her, tror jeg hun hun hadde bedt dere om å ta vare på hverandre, og menneskene rundt dere.

Hun snakket alltid om at hennes høyeste ønske var fred på jorden. Cheesy, men sant. Toleranse var viktig for henne. Hun var veldig opptatt av ytringsfrihet og menneskeverd. Hun ville vært glad for å være en stemme for de som kunne føle seg utenfor til tider. Hun var også en kunstnerisk person – hun likte animé, musikk, og dans. Hun lagde også egen kunst, og var glad i å bruke hendene. Hun var så fantasifull og kreativ. Det var lett å finne på morsomme sprell med henne. Hun var en datter, en søster, en venn, en kjæreste – og nå er hun blitt noe større enn det. På godt og vondt. For meg vil hun alltid først og fremst være Johanne, min venn Johanne.

Jeg vil takke dere for at dere møtte opp her i dag. Jeg vet Johanne ville satt stor pris på det. Hvis hun hadde vært her, tror jeg hun hun hadde bedt dere om å ta vare på hverandre, og menneskene rundt dere. Å være tolerante og nysgjerrige på alt det gode livet har å by på. For det er mye, og mange bra folk der ute.

Takk for meg.

Foto: Ivar Kvistum