Sindre Bangstad

Antropolog, forfatter av flere bøker, bl.a. "Hva er rasisme" (2015) og "Anders Breivik and the rise of islamophobia" (2014), forsker II ved Institutt for kirke-, religions- og liv...

Ekstern Skribent

Mange hadde nok trodd og håpet at rasistiske forestillinger ville forsvinne som et resultat av det desidert mørkeste kapittelet i europeisk historie, Holocaust. For om noe demonstrerte Holocaust hva rasisme legitimert på angivelig ‘vitenskapelig grunnlag’ i sin ytterste konsekvens kan føre til. Angela Sainis bestselgende og kritikerroste bok om ‘rasevitenskapen’ – Superior: The Return of Race Science (4th Estate/Penguin Random House, 2019), demonstrerer at den rasismen som kler seg opp i vitenskapens drakt dessverre også har vendt tilbake under nye navn.

Som det med all mulig tydelighet fremgår av Sainis bøker, og de mange essays og kronikker hun har publisert i aviser og tidsskrifter (…) er Saini ikke bare en vitenskapsjournalistisk formidler av ypperste klasse, hun er også antirasist og feminist.

Angela Saini er en britisk vitenskapsjournalist med foreldre fra India. Hun presenterer regelmessig svært severdige vitenskapsprogrammer for BBC. Hun har bakgrunn fra ingeniørstudier ved Oxford-universitet i Storbritannia, og har vært stipendiat ved Massachusetts Institute of Technology i USA. Hennes første bok var Geek Nation som ble publisert i 2011. Hennes gjennombrudd som vitenskapsjournalist kom med bestselgeren Inferior: The True Power of Women and the Science That Shows It (4th Estate, 2017). Saini var som student ved Oxford-universitetet også leder for den antirasistiske komiteen til universitets studentforening.

Nasjonalbiblioteket i Oslo 2.mars. Foto: Sindre Bangstad

Saini har også besøkt Norge ved flere anledninger, senest i mars i år i forbindelse med en foredragsserie om vitenskapshistorie på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Som det med all mulig tydelighet fremgår av Sainis bøker, og de mange essays og kronikker hun har publisert i aviser og tidsskrifter som The Guardian, New Statesman, Scientific American og New Scientists er Saini ikke bare en vitenskapsjournalistisk formidler av ypperste klasse, hun er også antirasist og feminist. For de som hadde gleden av å overvære Sainis foredrag på Nasjonalbiblioteket i mars i år, var nettopp hennes understrekning av essensialiserende og nedvurderende syn på kvinner og ikke-hvite som intellektuelt og menneskelig ‘underlegne’ i europeisk vitenskapshistorie, noe av det mest slående.

Den ‘vitenskapelige rasismen’

De fleste informerte lesere vil etter hvert ha fått med seg at det som fortsatt ofte betegnes i så vel vitenskapelig som populær litteratur som ‘vitenskapelig rasisme’ var alt annet enn vitenskapelig. Det er like fullt et faktum at rasevitenskapelige synsmåter
var et ektefødt barn av den europeiske opplysningstiden, og i den ‘vitenskapelige rasismens’ storhetstid i perioden 1860 til 1945 både ble fremmet og legitimert av så vel intellektuelle som politiske og sosiale eliter i de fleste vestlige land.

Den såkalte ‘vitenskapelige rasismen’ var et barn av sin koloniale tid.

I Norge har vitenskapshistorikeren Jon Røyne Kyllingstad dokumentert hvordan norske fysiske antropologer og rasehygienikere helt frem til 2. verdenskrig kolporterte rasevitenskapelige forståelser og synsmåter, og gjennom sine internasjonale fagnettverk bidro med datagrunnlaget for rasistiske ideer om den såkalte ‘nordiske rasens’ angivelige overlegenhet. Ideer som skulle vise seg særdeles populære blant de rasevitenskapsmenn som ble fremmet i nazi-Tyskland, og amerikanske rasevitenskapsmenn.

Det er derfor på ingen måte tilfeldig at Saini starter sin populærvitenskapelige reise i samlingen til det ærverdige British Museum i London. For samlingen i dette som så mange andre europeiske museer bidrar til å illustrere de nære forbindelsene mellom
europeisk kolonialisme og dens brutale maktutøvelse overfor ikke-europeiske folk, og fremveksten av de moderne rasevitenskapene. Den såkalte ‘vitenskapelige rasismen’ var et barn av sin koloniale tid, og i motsetning til sin populærvitenskapelige journalistkollega Adam Rutherford, mener Saini det i lys av vitenskapshistorien fremstår som problematisk å tro at vitenskapen har vært eller for den del kan være upåvirket av populære og uvitenskapelige forståelsesmåter.

Det grunnleggende ved rasevitenskapelige forståelsesmåter er for Saini knyttet til rasistiske forestillinger om at enkelte grupper av mennesker er født underlegne

Dette er opplagt en innsikt fra postkolonial litteratur, som like siden Edward W. Saids viktige bidrag i klassikeren Orientalismen har understreket den intime forbindelsen mellom kunnskap om menneskelige ‘andre’ og makt over menneskelige ‘andre.’ Saini er altså i lys av det vitenskapshistorien faktisk forteller oss om hvordan vitenskapelig kunnskap er blitt brukt til å legitimere noen av de verste overgrepene mot vår felles menneskelighet, mindre av en ukuelig vitenskapsoptimist enn Rutherford.

Det grunnleggende ved rasevitenskapelige forståelsesmåter er for Saini knyttet til rasistiske forestillinger om at enkelte grupper av mennesker er født underlegne, og at den underlegenheten kan avleses i form av fysisk fremtoning, og mentale og intellektuelle evner. Biologiske forestillinger om ‘rase’, som et overveldende flertall av vitenskapsfolk i både samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene nå har akseptert er sosiale forestillinger og uvitenskapelige, er som Saini påpeker, etter alt å dømme en relativt ny ide i menneskehetens historie.

Men det var altså fremveksten av naturvitenskapene, og den vitenskapelige trangen til å klassifisere mennesker og dyr, som la grunnlaget for de biologiske begrepene om ‘rase’, og som utstyrte rasismen med intellektuell autoritet. Saini er særdeles god også med hensyn til hvordan det biologiske ‘rase’-begrepet i den såkalte ‘vitenskapelige rasismen’ var bundet opp til forestillinger om moderniteten og hvithet.

Gammel vin i nye flasker

Det biologiske ‘rase’-begrepet fremstod som sterkt diskreditert etter Holocaust. Et av de viktigere bidragene til den vitenskapelige diskrediteringen av ‘rase’-begrepet kom i form av UNESCO-erklæringen om ‘rase’ fra 1950. En sentral premissleverandør for denne erklæringen var antropologen Ashley Montagu (1905-1999), en britisk-amerikansk antropolog og antirasist med jødisk bakgrunn som hadde vokst opp under navnet Israel Ehrenberg på Londons østkant på et tidspunkt tidlig på 1900-tallet da det fortsatt fant sted anti-jødiske opptøyer der. Montagu hadde like siden 1930-tallet levert en serie flengende kritikker av ‘rase’-begrepet i og utenfor antropologien i USA.

Som et resultat av den vitenskapelige kritikken mot det biologiske ‘rase’-begrepet som vokste frem etter 2. verdenskrig, ble vitenskapsfolk som fortsatt opererte innenfor ‘rasevitenskapelige’ forståelsesformer tvunget på defensiven. Slik Saini beskriver det i  Superior svarte en del av dem på den tiltakende vitenskapelige marginaliseringen de opplevde ved å trekke seg tilbake til sine laboratorier, og å etablere egne intellektuelle nettverk for likesinnede, og egne tidsskrifter. Et samlingspunkt var tidsskriftet Mankind Quarterly, etablert i 1961 av blant andre den tyske nazi-medisineren og rasehygienikeren Otmar von Verscheuer (1896-1969) og den britiske antropologen og rasehygienikeren Roger Pearson (1927 – ).

Sainis sentrale poeng er at intellektuelle rasevitenskapelige nettverk som dette i adskillige tiår har bidratt til å vedlikeholde vitenskapelig diskrediterte biologiske ideer om ‘rase’

Det er et veldokumentert faktum at dette tidsskriftet ble etablert med finansiell støtte fra det rasistiske og ekstreme Pioneer Fund i USA, og tidsskriftet har da også utmerket seg med støtte til segregering i USA og apartheid i Sør-Afrika.  En sentral figur i Mankind Quarterly har lenge vært den irske psykologiprofessoren Richard Lynn (1930 – ) som har vært særdeles opptatt av spørsmål knyttet til IQ. Det kan være fristende å konkludere med at Lynn og MQ er såvidt marginale at den rasisme de kolporterer ikke har hatt noen ringvirkninger overhodet. Men Lynn dukker saktens opp som referanser for norske forskere i norske medier så sent som i 2006. Han ble også fremstilt som en autoritativ kilde i NRKs Hjernevask i 2010.

Lynns arbeider på IQ er også en viktig referanse i Richard J. Herrnstein og Charles Murrays omstridte The Bell Curve fra 1994.

Sainis sentrale poeng er at intellektuelle rasevitenskapelige nettverk som dette i adskillige tiår har bidratt til å vedlikeholde vitenskapelig diskrediterte biologiske ideer om ‘rase’, og aktivt bidratt til å spre dem utover disse begrensede nettverkene så ofte som de har kunnet. En annen bidragsyter til Mankind Quarterly er den Yale-utdannede hvitt herredømme-ideologen Jared Taylor (1951 – ). Aktivister som Taylor ynder selvsagt å fremstille det som om de skulle ha vitenskapen på sin side: de aksepterer ikke å bli karakterisert som rasister, men beskriver seg heller som såkalte ‘rase’-realister.

Ikke bare vitenskapens yttergrenser

Når Sainis bok er av så uvurderlig verdi, er det ikke bare fordi hun tilbyr et intellektuelt kart over den såkalte ‘rasevitenskapen’ før og nå, men også fordi hun insisterer på at særdeles problematiske og potensielt rasistiske ideer og forestillinger basert på biologiske ‘rase’-begreper ikke bare tilhører vitenskapens marginaliserte randsoner, men også sniker seg inn i forståelsene til langt mer respekterte vitenskapsfolk. Et talende eksempel i boka er den italiensk-amerikanske antropologen Luca Cavalli-Sforza, en forgrunnsfigur innen det som kalles for studiet av menneskelig diversitet.

Saini er i likhet med sin kollega Adam Rutherford dypt skeptisk med hensyn til de uforutsette og uforutsigbare konsekvensene av kommersialiseringen av gen-testing som angivelig skal kunne fortelle hver og en av oss hvor vi genetisk sett «egentlig» kommer fra.

Cavalli-Sforza, som døde i 2018, var en selverklært antirasist og dypt involvert i den vitenskapelige kritikken av det biologiske ‘rase’-begrepet. Like fullt klassifiserer han mennesker som oppdelt i diskrete grupper etter modell av klassiske rasevitenskapelige forståelser. I Cavalli-Sforzas krets var det også vanlig å snakke om enkelte menneskegrupper som ‘hybrider’, hvilket åpenbart forutsetter en ‘rase’-basert forståelse. Saini er i likhet med sin kollega Adam Rutherford dypt skeptisk med hensyn til de uforutsette og uforutsigbare konsekvensene av kommersialiseringen av gen-testing som angivelig skal kunne fortelle hver og en av oss hvor vi genetisk sett «egentlig» kommer fra. For ikke bare er slike tester vitenskapelig sett nokså meningsløse: de bidrar også til å styrke folkelige forestillinger om at mennesker kan deles inn i diskrete kategorier etter geografisk opprinnelse.

Saini er imidlertid klar og tydelig på at det først og fremst er den ytre høyresiden i vestlige land som i vår tid bidrar til å fremme for lengst diskrediterte ‘rase’-vitenskapelige ideer. Hennes bok er et viktig instrument i den demokratiske og kunnskapsmessige beredskapen mot begge fenomene.