Sofia Nesrine Srour

Ekstern Skribent

Angående statsministerens referanse til «de skamløse jentene» i sin årlige nyttårstale, har jeg gjort meg noen tanker rundt den.

Jeg setter stor pris på nok en viktig anerkjennelse av kampen vår. De siste to årene har vi vært på banen som det media omtaler som «de skamløse jentene», sammen med mange andre dyktige debattanter, noe som har bidratt til å gi kampen mot sosial kontroll god og fortjent oppmerksomhet.

Noe av det viktigste har naturligvis vært støtten og tiden flere politikere og partiledere har gitt oss. I kampen mot sosial kontroll må ord bli politikk, og jeg mener det er avgjørende viktig med et tverrpolitisk arbeid. Derfor retter jeg en stor takk mot alle politikere som har vist sin interesse og er genuine i sin solidaritet til oss og en kamp vi har valgt å videreføre.

Tverrpolitisk arbeid betyr ikke nødvendigvis kos, enighet og fravær av kritikk. Mange av oss har forskjellige politiske ståsteder, og er nok ikke enige om alle de ulike løsningsforslagene, men det hele koker til slutt ned til at sosial kontroll er et reelt problem, både her til lands, i våre naboland og globalt.

Det er ikke til å se bort ifra at vi har et problem med retorikk i det offentlige ordskiftet som bidrar til å ytterligere stigmatisere etniske minoriteter.

Det største sviket ville ikke bare vært å ikke tørre å behandle problemet, men også å gjøre saken til en politisk agenda. Vi kan ikke se bort ifra at falske nyheter, konspirasjoner, og fremmedfrykt har bidratt til å skape en debatt som til tider har vært svært polariserende. Gang på gang har saken vår blitt brukt mot oss og våre miljøer av rasister og populister i et forsøk på å styrke sin egen agenda.

Vi har alle en plikt og et ansvar til å bidra med å bygge et varmere samfunn. Det er ikke til å se bort ifra at vi har et problem med retorikk i det offentlige ordskiftet som bidrar til å ytterligere stigmatisere etniske minoriteter. Dette nølte jeg ikke med å si hverken under lanseringen av regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll på Kvinnedagen eller på møtet vi hadde hos henne før Brussel-turen ifjor. Retorikk er ikke «bare ord» – det er hvordan vi omtaler andre mennesker, som igjen handler om hvordan vi behandler hverandre.

Kampen mot sosial kontroll skal aldri brukes som et våpen mot mangfoldet, dette er ikke en sak rasister og populister skal få kuppe.

Kampen mot sosial kontroll skal aldri brukes som et våpen mot mangfoldet, dette er ikke en sak rasister og populister skal få kuppe. Vi har alle, politikere og samfunnsborgere ellers, et kollektivt ansvar når det kommer til å slå hardt ned på hat, rasisme og diskriminering. Politikere som driver med hat-fremkallende og splittende retorikk må også møtes med streng kritikk, ikke passivitet, fra landets øverste ledere og kolleger.

Æresvold, skam- og æreskultur er ikke et problem som er begrenset til muslimske miljøer, innvandrere eller etniske minoriteter. Dette er en skadelig og reduksjonistisk tilnærming av et komplekst problem, og ødelegger mye for saken. I disse turbulente tider, sett i sammenheng med rasisme, ekstremisme og populisme, er vi nødt til å forstå at skam- og æreskulturer kommer i mange former og skjer i ulike lukkede miljøer, på tvers av kultur, tro og etnisitet. Derfor har vi tatt et antirasistisk og interseksjonelt oppgjør med æreskulturen, både i debatten og i boka vår.

Her må jeg kort få understreke at å snakke om sosial kontroll i et interseksjonelt og antirasistisk perspektiv, ikke er et forsøk på å frikjenne enkelte miljøer fra særegne, kulturelle utfordringer. Faktum er at ulike miljøer har ulike utfordringer. Æreskulturens særegne karakteristikk er nettopp æren, et æreskodeks som er ett av mange uttrykk for patriarkatet.

Jeg nekter å gå med på at minoritetskvinner på noen måte har tatt disse harde og slitsomme kampene på bekostning av minoritetsmenn.

Vi har hovedsaklig brukt vår tid på å snakke og skrive innlegg og nå boka #Skamløs om jenters og kvinners opplevelser med sosial kontroll. Midt oppi alt det, har vi opplevd alt fra forsøk på diskreditering, mistenkeliggjøring og bagatellisering av våre historier, forsøk på å svekke vår legitimitet til beskyldninger om å spre løgn og propaganda, mottatt trusler og hets.

Så har noen ment at vi bevisst inntar en «offerrolle» som gjør oss til heltinner i media, mens mennene i våre miljøer gjøres til mørkemenn.

Til dette har jeg å si: vi har aldri påstått at gutter og menn ikke opplever sosial kontroll. Jeg nekter å gå med på at minoritetskvinner på noen måte har tatt disse harde og slitsomme kampene på bekostning av minoritetsmenn. Dette er ingen konkurranse om hvem som har det verst. På samme måte som oss kvinnene har tatt tak i mikrofonen, bør guttene og mennene få muligheten til å gjøre det samme.

Å frigjøre kvinnen er å styrke samfunnet. Å styrke kvinnen er å frigjøre mannen.

Sannheten er at alt dette handler om noe større og mer systematisk: de patriarkalske strukturene som holder både kvinner og menn fanget. Strukturer som både kvinner og menn vokter og praktiserer.

Å frigjøre kvinnen er å styrke samfunnet. Å styrke kvinnen er å frigjøre mannen.

Denne kampen er en menneskerettighetskamp, en kvinnekamp og en seksuell revolusjon.

Det skal være plass til alle som blir utstøtt, skamgjort og truet for å være seg selv i lukkede miljøer, hvor ære og hva folk vil si er så mye viktigere enn å bare få være. Det skal ikke være slik.

Foto: Maria Gossé