Linn Landro

Redaktør

Alle barn representerer vår felles fremtid. Barn skal være forbundet med grenseløs kjærlighet, stort ansvar, ekte og dyptfølt omsorg. Det er uten tvil også forbundet med redsel for barnets beste, barnets liv og helse.

Foreldre har håp og drømmer. Om at barnet skal få få vokse opp. Lære. Leve. Eller kanskje et minimum: Overleve. Aller helst ønsker nok foreldre over hele verden at deres barn skal få bety noe. En viktig faktor for at dette er å bli en del av et fellesskap.

Et bestemt felleskap er vi all en del av. Vi kan benekte det, vi kan prøve å unngå det. Men: Vi er alle en del av verdenssamfunnet. Barnet er en verdensborger. Og hvert barn er vårt alles ansvar.

Hva skal være Norges fremtidige respons på at barn, store og små, drives på flukt?

Ansvaret er formulert i internasjonal lov gjennom barnekonvensjonen. Alle statene som har undertegnet konvensjonen forplikter seg. Det kan virke trøblete og slitsomt at barn har rett på særlig beskyttelse. Det krever jo noe av oss. Vi må ta stilling. Det er visst ikke enkelt for Norge om dagen, som blir rent ned av flyktninger. Når mantraet «Norges flyktningkrise 2015» snakkes om i politiske fora, er det kanskje ikke alle som vet at denne krisen innebar 1/3 flyktningbarn. Av 31 145 nyankommende var 10 254 under 18 år (tall fra UDI). 10 000 barn. Var det egentlig grunn til panikk?

Hva skal være Norges fremtidige respons på at barn, store og små, drives på flukt? Vi har fremdeles mulighet til å gjøre grep som bestemmer hvilken retning tar videre.

Ett av argumentene som er rådende i asyldebatten nå, er at integrering er vanskelig og dyrt. Siden det er vanskelig og dyrt, skal vi la være å ta imot mennesker på flukt. Hvis man har tenkt å argumentere imot det perspektivet, må man være løsningsorientert og komme med forlag til hvordan gjøre integrering enklere og mer kostnadseffektivt.

Samtidig man må også kunne få kreve at norske politikere og samfunnsdebattanter løfter blikket noe, og ser Norges rolle i verden. Både barn født i Norge og barn som kommer som flyktninger og asylsøkere er alle verdensborgere. Hvert enkelt barn har behov for å gjøre seg forstått og være tatt med inn i de gode fellesskapene.

Professor Hansjörg Hohr ved UiO forsker på oppdragelse til verdensborgerskap. Han sier at grunnen til at dette begrepet er aktuelt blant annet skyldes at vi har skapt våre overnasjonale institusjoner, vi har etablert verdensborgerlige rettsnormer. Det har rett og slett vokst frem et verdensborgerlig sivilsamfunn. Verdensborgerskapet er i aller høyest grad reelt for de fleste i vårt land. Ideen om «verdensborgeren» omhandler et moralsk grunnlag som man kan kalle for «globalt fellesskap», en opprinnelig enhet av menneskeheten.

Språk er, ikke overraskende, det viktigste i integreringen.

Med bakgrunn i den tenkningen, kommer Hohr inn på en analogi i Harry Martinsons roman Aniara. I analogien beskrives et svært romskip, «Aniara». Selve navnet er hentet fra gammelgresk og betyr fortvilelse. Skipet skulle dra til Mars etter at Jorden hadde blitt ubeboelig. Det kan ses på som en invitasjon til å se med et globalt perspektiv på livet på jorden. En tanke er at oppdragelsen kan ha mål om å gjenforene menneskene som er spredt og splittet. På den måten å gjenopprette det tapte fellesskapet.

Hohr skriver at språket er medium for fellesskap og for splittelse. Ved en konflikt kan man ofte høre partene si at man ikke klarer å snakke samme språk. Med tanke på vårt globale fellesskap, men også det internasjonale Norge, kan man trekke frem både språklige, sosiale og kulturelle koder som sentrum for felleskap og for splittelse. Språk og kommunikasjon er absolutt den kritiske faktoren i det verdensborgerlige perspektivet.

Språk er, ikke overraskende, det viktigste i integreringen. Språket og kommunikasjon muliggjør all annen form for læring og dessuten mulighet til deltakelse i arbeidsliv og samfunnet. I NOUen Brochmann 2 står det: For at integreringsevnen til arbeidslivet og velferdsstaten skal styrkes, må flyktninger i større grad blir en del av det ordinære arbeids- og samfunnslivet på et tidlig tidspunkt. Blant annet understreker utvalget mulige tiltak som at språkopplæring i større grad kan være en del av annen kvalifisering og kompetansepåbygging, som på arbeidsplassen.

…nordmenn flest er positive til flyktninger, og er ikke redde og bekymret slik som deler av den politiske eliten kommuniserer…

Videre skriver utvalget at tiltak som bidrar til aktivisering og fremmer integrering på sikt, bør starte allerede i asylmottakene for å utnytte ventetiden og motvirke passivisering. Særlig norskopplæring, informasjon om norske samfunnsforhold og kompetansekartlegging. Dette bør også omfatte asylsøkere som venter på utfallet av asylsøknaden, ikke bare flyktninger som venter på bosetting, mener utvalget.

I 2015, da det kom uvanlig mange flyktninger til landet, bidro hver tredje nordmann med hjelp til disse menneskene. Refugees Welcome oppstod som en folkebevegelse i Norge når mange flyktninger kom i 2015, og nettverket er stort og arbeidsomt fremdeles.

Og når det gjelder erfaring med flyktninger, viser det seg at nordmenn flest er positive til flyktninger, og er ikke redde og bekymret slik som deler av den politiske eliten kommuniserer. I en undersøkelse hvor Redd Barna er oppdragsgiver kan vi lese om dette.

I 2015, da det kom uvanlig mange flyktninger til landet, bidro hver tredje nordmann med hjelp.

I intervju med Thale Skybak, seksjonsleder i Redd Barnas Norgesprogram sier hun dette om undersøkelsen:

Nordmenn ønsker også å fortsette å hjelpe flyktninger. Hele 8 av 10 sier de vil bidra med klær, utstyr eller penger. Tre fjerdedeler sier at de gjerne vil hjelpe flyktninger i lokalsamfunnet sitt, slik at de skal føle seg velkomne, og 85 prosent mener det er et felles ansvar for befolkningen i Norge å bidra til integrering. Samtidig er det klart at de fleste, 8 av 10, også mener myndighetene har ansvar for dette.

Det sier oss at vi er villige til å være en trygg havn vi, folk i Norge vil bidra og vil hjelpe. Man bør ikke glemme at FrP med sin radikale flyktning- og asylpolitikk kun fikk 16,3 % av stemmene ved valget når de ble en del av dagens regjering. Folk flest er ikke FrP, men det er selvsagt ikke det minste rart at partiet jobber frem sin partipolitikk når de er i posisjon. Da blir spørsmålet: Hvem er ansvarlig for at de fikk definere stemmen til hele Norge i flyktning- og asylspørsmål?

Dagens ledende politikere virker ikke å ha noen som helst grenser for hva de er villig til å gjøre for å kvitte seg med flest mulig asylsøkere. Et eksempel som aldri kan glemmes er når de tre syriske søsknene ble kasteballer på Storskog i januar 2016, hvor planen var å kaste dem ut uten klær, mat og penger til Murmansk i 35 minusgrader. Og hadde det ikke vært for slitsomme aktivister i Refugees Welcome, hadde de blitt transportert ut av Norge.

Mor og far var livredde, deres barn også. Norsk politi arresterte familien, og de arresterte flyktninghjelperne fra Kirkenes. De var brikker i spillet som oppstår på grunn av dramatiske innvandringsregulerende tiltak som tvinges igjennom koste hva det koste vil. Dette ble et veldig synlig eksempel på den harde hånden norske styresmakter går frem for å sikre asylreturer.

Her bør også særlig afghanske asylsøkere som kommer til Norge når de er under 18 år nevnes. Uten å gå veldig mye inn på alle de politiske detaljene, kan man trygt si at afghanske flyktninger blir strupet på alle tenkelige måter i Norge. Asyl kan de oftest bare glemme. Det er det en mengde politiske innskrenkninger overfor dem, så mange at til og med nøytrale Røde Kors går drastisk til verks med skarp kritikk mot den norske politikken overfor enslige, mindreårige asylsøkere, av dem svært mange fra Afghanistan.

Nettopp gikk FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) enda en gang på kort tid ut med kritikk mot den norske regjeringen. For noe over ett år siden kom UNHCR til Finnmark og mente våre myndigheters håndtering av Storskog-flyktningene var kritikkverdig. Nord-Europasjefen til UNHCR kom altså personlig til Storskog og Norge for å se situasjonen med egne øyne. Særlig kritisk var hun blant annet til behandlingene av flyktningbarna.

Enda en gang banker UNHCR på vår nåværende regjerings dør og har sterk kritikk å melde. Den tydelige anbefalingen deres innebærer at de mener regjeringens forslag til nye regler om familiegjenforening hindrer integrering og kan bryte med Barnekonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Nok en gang anskaffes negativ oppmerksomhet omkring Norges behandling av barn og deres familier på flukt.

Nok en gang anskaffes negativ oppmerksomhet omkring Norges behandling av barn og deres familier på flukt.

90% av enslige mindreårige flyktninger fra Afghanistan er i jobb eller skole etter bare fire år (SSB 2014). For omtrent akkurat ett år siden sa innvandrings og -integreringsminister Listhaug: «De ønsker å bli advokater og leger, og alt sånt, og mange får seg en nedtur når de kommer. Det vi er bekymra for er at mange av disse som blir skuffa kan gå inn i en kriminell løpebane (Politisk Kvarter på NRK).»

Det er en annen måte å si dette på: Uansett hva enslige mindreårige asylsøkere drømmer om og uansett hva de gjør, er det feil. Hvis de ikke lærer språket og tar utdanning, er det ikke ønskelig. Hvis de lærer språket, tar utdanning og får jobb, skal de i hvert fall ikke roses for det. Det kan jo oppmuntre dem til å ønske å bli i landet.

Norge ønsker i disse dager signalpolitikk om at flest mulig av de enslige mindreårige fra Afghanistan skal ut så fort som mulig. Det nyeste politiske grepet er altså innføring av midlertidig opphold. Utviklingen er katastrofal for dem: Store mengder av disse unge menneskene drives på videre flukt fra Norge. Mange blir apatiske, utvikler selvmordstanker eller andre alvorlige psykiske helseplager. Barn og unge som flyktet til Norge ender blant annet opp som uteliggere i Frankrike. Trafficking og prostitusjon er ikke uvanlig for enslige mindreårige uten beskyttelse i Europa.

Hun drar fingrene gjennom håret hennes forsiktig når hun sover. Hun tror ikke på Gud, men innimellom ber hun likevel for henne. Hun har så myke kinn, og hun sover trygt og godt i senga som er bløt og varm. Men hun vet ikke hvor lenge datteren kan være trygg.

Og på asylmottaket sitter Isaf våken hele natten. Han og de andre guttene på mottaket i Lofoten sitter på hvert sitt rom, redde for å bli hentet av politiet og sendt til Afghanistan via Trandum fengsel.

De sitter i et bur med piggtråd rundt sammen med en del andre asylsøkere som har ankommet øya.

På Chios gråter søskenflokken på tre på grunn av at de er så sultne. Mamma trøster. De sitter i et bur med piggtråd rundt sammen med en del andre asylsøkere som har ankommet øya. De ankom med båt i sterk vind og store bølger i natt.

I Ungarn sitter Evo på 12 år i en dam og prøver å vaske håret sitt, han har store sår på hendene etter et nytt møte med grensevaktene. Han kommer ingen vei fra den provisoriske leiren, og han har ingen voksne som passer på ham.

I Kabul sitter Ati, enslig mindreårig og psykisk utviklingshemmet. I Norge fikk han omsorg, medisinsk oppfølging og et nettverk i sivilsamfunnet som ønsket ham det beste. Så ble også han hentet av norsk politi og tvangsbortvist til Afghanistan. Han kommer nok aldri til Norge igjen, og det er vanskelig å vite om gutten komme til å overleve en tilværelse alene og på bunnen av samfunnet, uten nettverk som passer på ham.

I en flyktningleir i Nord-Irak, like ved Mosul, sitter en mamma som har termin i mai. Hun har to barn som sitter inne i teltet, de nekter å spise, og vil ikke leke. De bodde i Norge, men ble hentet av politiet midt på natten. De skulle egentlig ikke bli sendt til Mosul-området. Det skjedde likevel, og sånt skjer når Norge skal regulere innvandring.

Barnas arenaer er populære mål å ramme i krig. Skoler blir systematisk mål for militære angrep verden over. Generelt er barn svært utsatt og sårbare i krig og konflikt. Barn blir drept, skadet og lider av psykiske senskader som følge av grusomme opplevelser og nye traumer når de er på flukt og i tilværelsen som asylsøker.

Hun har to barn som sitter inne i teltet, de nekter å spise, og vil ikke leke.

Hva er svaret vårt på at barn og unge er aller mest sårbare i en ustabil global kontekst?

Barn trenger god ledelse, det er ingen tvil om. Den formen for ledelse handler om å løfte frem, støtte, oppmuntre. Men også vise vei, gi verktøy og ta imot hvis tårnet raser sammen. Det handler om å vende fokuset på det som teller, et felles fundament. Hvis man gjør noe rett skal man få ros, hvis man trenger hjelp, skal man bli møtt med vennlighet og ikke hardhet. Er man et redd, traumatisert ungt menneske, skal en voksen trøste og gjøre trygg.

Borgere av Norge trenger god ledelse. Og den burde kanskje inneholde noe av det samme. Mot og tydelighet. En ledelse som anerkjenner utfordringene og ser etter løsningene på problemene på vår vei, men som også anerkjenner og godtar den viktige rollen som medansvarlig, engasjert aktør i det som kalles den europeiske flyktningkrisen. Det ligger trygghet i begge deler. Dagens politiske ledelse spenner beina under tryggheten for oss alle. Det som foregår er direkte skremsel av befolkning og velgere. Gjennom signalpolitikk. På bekostning av blant annet barn som kommer som asylsøkere til Norge.

Noen ganger virker det som at det nesten ikke lenger handler om asylpolitikken i seg selv, men at det handler om makten man skaffer seg ved å bruke retorikken til egen fordel og ved å være tydelig på at man skyr ingen midler eller metoder for å oppnå politiske resultater.

Det handler om at alle vi som bor i Norge er en del av et globalt felleskap.

Det handler om at alle vi som bor i Norge er en del av et globalt felleskap. Det handler om å både være forbilder for den kommende generasjonen, og for resten av verden. Vi kan fremdeles få tilbake rollen Norge har hatt lenge. Vi kan vise at vi fremdeles er vårt ansvar bevisst. Et minimum kan være at vi klarer å vise dette i sammenheng med barn på flukt. I et nytt opprop fra Amnesty International i Norge står dette: «Målet for Norge må ikke være å ha Europas strengeste flyktningpolitikk, men å ha Europas beste flyktningpolitikk. Rettighetene til mennesker på flukt må ivaretas». Det kan sies så enkelt.

Kan vi klare å ta oss råd til å gi omsorg til flere barn på flukt, fremfor å bruke dem som politiske kasteballer? Og tror vi på statistikken som tilsier at disse unge menneskene bidrar tilbake til landet når den tid kommer?

Artikkelen var første gang publisert i Dagbladet 21. april 2017.