Anders Sørlien

Ekstern Skribent

Frp har bestilt statistikk fra SSB om sosialhjelp basert på innvandrernes hjemland – en sak som deles hyppig på sosiale medier.

Tallene sier ikke noe om hvor mye hver enkelt fikk utbetalt, og man telles i statistikken dersom man kun har fått hjelp med én regning i løpet av året. Tallene må derfor tas med forbehold, men viser blant annet at 42 pst. av somaliere mottok sosialhjelp i 2017. Dette er et høyt tall og må derfor forstås og tas på alvor.

Tallene er imidlertid bedre for etterkommerne, og viser blant annet at kun 3 pst. av norskfødte barn av innvandrere fra Pakistan og Afghanistan mottar sosialhjelp. Et oppsiktsvekkende lavt tall og lavere enn befolkningen for øvrig med 4 pst., og noe som både kunne og burde ha vært tittel på saken i Dagbladet.

I Norge er 78,5 pst. av befolkningen mellom 20-66 år sysselsatt, mens tallet for innvandrere er 66,6 pst. Innvandrere fra Asia og Afrika ligger noe lavere med hhv. 58 pst. og 51,4 pst. sysselsatte. Ifølge OECD er under halvparten av italienske kvinner i arbeid. Afrikanske innvandrere i Norge er med andre ord omtrent like yrkesaktive som italienske kvinner i Italia.

Det er åpenbart utfordringer, men tallene peker stort sett i riktig retning.

Det er åpenbart utfordringer, men tallene peker stort sett i riktig retning. Antallet innvandrere på NAV-tiltak går ned, og vi må tilbake til 2012 for å ha så få utlendinger registrert som arbeidsledige eller på NAV-tiltak. Andelen som kommer i arbeid øker kraftig for innvandrere fra Syria, Sudan, Eritrea og Somalia.

Media har en tendens til bare å skrive om innvandrere som ikke får jobb eller vil jobbe, og skriver sjelden om alle de som faktisk gjør det. Det er en høyere andel norskfødte med innvandrerforeldre som fullfører videregående og tar høyere utdanning enn befolkningen for øvrig, så ting kan tyde på at integreringen fungerer og at forskjellene minker over tid. En ny rapport viser også at Norge er best i Norden på å få flyktningkvinner og flyktninger med lav utdanning ut i jobb.

Den offentlige debatten handler i for stor grad om hvorvidt folk «vil» jobbe, i stedet for om de faktisk har mulighet til det. Samfunnet har en tendens til å legge ansvar og skyld på den enkelte som ikke lykkes. En studie har blant annet vist at søkere med utenlandsk navn har 25 pst. mindre sjanse til å bli innkalt til intervju enn identisk kvalifiserte søkere med tradisjonelt norsk navn.

Det finnes altså mye diskriminering og alle har dessverre ikke like muligheter i samfunnet vårt. Dette er noe vi må ta på alvor. Politikere, media og vi som samfunn har videre et stort ansvar for hvordan vi snakker om hverandre, særlig om sårbare grupper og minoriteter.

La oss heller ikke glemme at viktige bransjer som helsesektor, transport, turisme, service og bygg trolig ville hatt store problemer uten innvandret arbeidskraft.

De aller fleste har et ønske om å jobbe og bidra i samfunnet. To eksempler er syriske Mohammed Al-Mashhadani (22 år) og Omar Hamiko (26 år). De kom til Norge for hhv. tre og fire år siden og nå har begge kommet inn på medisinstudiet. Åpenbart er ikke alle som dem, men de representerer likevel flere i den grad dette er flyktninger som imponerer stort, som lærer seg språket og som ønsker å bidra – noe som også er min erfaring etter å møtt mange nyankomne asylsøkere som frivillig på asylmottak.

I stedet for å bestille en rapport som offentliggjøres rett før valget og som på en kynisk måte brukes for å sanke stemmer og sette grupper opp mot hverandre, håper jeg at vi kan fokusere på inkludering.

I stedet for å bestille en rapport som offentliggjøres rett før valget og som på en kynisk måte brukes for å sanke stemmer og sette grupper opp mot hverandre, håper jeg at vi kan fokusere på inkludering, og å skape gode og trygge felleskap som sørger for like muligheter for alle.