Tony Burner

Professor ved Universitetet i Sørøst-Norge. Burner forsker blant annet på mangfold og flerspråklighet i skolen

Ekstern Skribent

La meg begynne med noe jeg opplevde helt nylig. På fredag var jeg ute på byen med kolleger og venner. Jeg hilste på en venn av venner, la oss kalle ham Per. Etter en halvtimes prating om løst og fast, begynner Per å bli hissig på meg. Han blir aggressiv i tonen og kaller meg et rasshøl. Per er klar både i blikket og i talen. Vennene mine blir overraska.Per legger ikke skjul på noe: Jeg er både det ene og det andre  fordi jeg er innvandrer. Mer direkte form for rasisme skal du egentlig leite lenge etter. Etter at Per har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var full.

Senere på kvelden sitter en kompis og jeg tilfeldigvis med en rimelig full fyr mellom oss, la oss kalle ham Pål. Pål klarer så vidt å fokusere med blikket. Men han ser en del på oss, og plutselig sier han: «Dere er ikke norske». Kompisen min spør hva han mener, og sier at han er født i Norge. Pål svarer: «Om en katt blir født i en stall, vil du kalle den en katt eller en hest?». Det er vanskelig å finne en mer uttalt form for rasisme enn dette. Etter at Pål har dratt, kommer spørsmålene om han ikke var for full.

Det er jo ikke slik at Bjørnar Moxnes eller Snorre Valen lirer av seg rasistiske uttalelser bare de får i seg nok alkohol.

Disse eksemplene er ikke unike, og jeg er dessverre sikker på at mange kjenner seg igjen. Hverdagsrasisme er ikke uvanlig i Norge. Det jeg absolutt ikke forstår, er hvordan folk prøver å bagatellisere slikt ved å i det hele tatt lure på om f.eks. alkohol spiller en rolle. Det er jo ikke slik at Bjørnar Moxnes eller Snorre Valen lirer av seg rasistiske uttalelser bare de får i seg nok alkohol. Eller jeg for den saks skyld. Ja, våre meninger kan bli forsterka med alkoholinntak, men man blir ikke en rasist uten å ha slike oppfatninger og meninger i sin alminnelighet. Kanskje tør man ikke uttrykke dem uten alkoholinntak, men man får i alle fall ikke slike meninger på grunn av alkoholinntak om det ikke allerede er noe grums der fra før. Dette er viktig å forstå.

Men hvorfor er dette R-ordet så problematisk i Norge? Jon Rogstad, professor ved UIO og forskningsleder ved Fafo, har forska på rasisme i arbeidslivet og sett at det utvilsomt er vanskeligere å få seg en jobb om man f.eks. har et utenlandsklingende navn. Han tror ordet «rasisme» er så tabu i Norge fordi «[a]t man i norsk offentlighet har koblet rase og rasisme til et biologisk fenomen, og så har man avvist det. Dermed «finnes» det ikke rasisme».

Dette er altså den klassiske definisjonen av begrepet som går tilbake til slutten av 1800-tallet/begynnelsen av 1900-tallet. I norsk offentlighet er vi fortsatt litt støkk akkurat der. For begrepet har selvsagt blitt utvida til å ikke bare være basert på biologi, men også kultur og religion.

Sosialantropologen Marianne Gullestad skriver om rasistiske tolkningsrammer som «ideologier eller biter av ideologier som direkte eller indirekte impliserer et begrep om rangerte ‘raser’ eller uforenlige ‘kulturer’ og religioner». Her kommer det vesentlige ordet «uforenlig». Med én gang noen ytrer at noen andre ikke hører hjemme her eller utdefinerer dem fra gruppa som følge av etnisitet, kultur eller religion, har vi med en rasistisk tolkningsramme å gjøre.

Det er på mange måter blitt verre å påpeke rasistiske uttaleler enn å ytre seg rasistisk.

Dette sitter faktisk langt inne i Norge, og du blir fort stempla som usaklig (med det mest forslitte uttrykket «å dra rasismekortet») når du påpeker det. Det er på mange måter blitt verre å påpeke rasistiske uttaleler enn å ytre seg rasistisk.

Det samme ser vi i den offentlige debatten. En hvithuda debattant som Halvor Fosli kan fint fortelle en mørkhuda debattant som Sumaya Jirde Ali, når hun stikker hodet fram og mener noe, at hun «er ny i dette landet» og dermed ikke har samme legitimitet til å uttale seg som han som tydeligvis ikke er ny (jeg skrev sarkastisk på veggen til Sumaya at han må ha kommet før samene). Det er ytterst få som har brukt begrepet rasisme om dette.

Det er urovekkende å være vitne til vår kollektive hukommelsessvikt om hva rasisme er og hva rasisme gjør. For å si det med Frp-retorikk (!): Vi må kalle en spade for en spade. Når du er vitne til rasistiske uttalelser, om det er ved middagsbordet, i lønsjen på jobben, i samtale med venner, på byen med kjente, bekjente og ukjente, eller i debatt-tråder på Facebook, så bør du ha nulltoleranse for det.

Når du er vitne til rasistiske uttalelser, så bør du ha nulltoleranse for det.

Du bør si det som det er og tenke at det ikke skal være et større problem at jeg sier fra at slikt skal vi ikke tåle, enn at han/hun ytrer seg rasistisk. Det er ikke du som har et problem da, men den som ytrer seg slik, og eventuelt de som tier stille. Den som tier samtykker. Og vi gjør hverdagsrasismen en bjørnetjeneste ved å ikke tørre å påpeke den når den befinner seg rett foran øynene våre.