Trump og hatet mot kvinnekroppen
Aggresjon, vold og seksualisert snakk innbyr til regresjon til en tidligere og enklere psykologisk fungering.
Karl Eldar Evang
Ekstern Skribent
Karl Eldar Evang
Ekstern Skribent
Jeg har interessert meg for hatet som vi så i Trumps valgkamp. Det har vært innslag av utdefinering og hat rettet mot mange grupper: hat mot transkjønnede, åpen rasisme mot meksikanere og ”aliens” og demonisering av muslimer. Jeg vil her konsentrere meg om hatet mot kvinner og mot kvinnekroppen.
Jeg vil begynne via Milo Yiannopoulos. Yiannopoulos ble kjent fra det som ble omtalt som Gamergate. Gamergate var en konflikt med utgangspunkt i et miljø rundt dataspill, programmerere og spillere. Noen kvinner som reiste kritikk av kvinnediskriminerende seksualiserte stereotypier i spillene, ble utsatt for voldsom anonym trakassering fra bestemte nettsteder, som 4chan. Etter hvert mottok de trusler om å bli voldtatt eller drept.
Milo Yiannopoulos tok aktivt del i debatten, og kritiserte det som han så som et angrep på, og en politisering av, en videospillkultur fra en “hær av sosiopatiske feministiske programmerere og aktivister, støttet av smertefullt politisk korrekte teknobloggere i USA.»
Yiannopoulos ble etter Gamergate plukket opp av Breitbart News og fikk en redaktørstilling av Steve Bannon, som var sjefen der før han ble valgkampgeneral for Trump. Siden ble Bannon som kjent president Trumps sjefsstrateg. Milo Yiannopoulos fikk raskt stjernestatus på Breitbart News, begynte å omtale Trumps som «Daddy», og drive valgkamp for Trump.
Milo Yiannopoulos ble aktivt brukt i Trumps valgkamp til å gjøre rene hatgrupper, white supremacy-tilhengere, nazister og hvite nasjonalister til en del av gjengen, han uttalte at Alt-right representerer et ungdomsopprør, mot det politisk korrekte. Han mener samtidig at det ikke finnes rasisme i USA i dag, hvis man da ikke snakker om Black Lives Matter.
Sist sommer ble Milo Yiannopoulos kastet permanent ut av Twitter. Det var etter at han ble oppfattet å ha fått sine 340 000 følgere til å trakassere den populære svarte skuespilleren Leslie Jones, som hadde stor suksess på Saturday Night Live.
Trump som filmkritiker
Det som ser ut til å ha provosert til de systematiserte angrepene på Leslie Jones, var at et amerikansk popkulturelt ikon, filmen Ghostbusters, skulle komme sommeren 2016 i en ny versjon – nå med utelukkende kvinner i alle roller, og Leslie Jones i en sentral rolle.
Trump forteller eventyr, og det virker.
Også presidentkandidat Donald Trump så dette som en kampsak i sin kampanje. Han la ut en video av seg selv på Instagram, og viderepostet den på Twitter. Han sitter tett opp i kamera og skriker med åpen munn:
“They are remaking Indiana Jones without Harrison Ford, you can’t do that! And now they are making Ghostbusters with only women. What’s going on?”
Jeg så dette klippet først nylig, og ble sjokkert over aggresjonsnivået til Trump. Så tenkte jeg på valgkampmøtene til Trump, og innså at den voldsomme aggresjonen slett ikke kommer tilfeldig. Aggresjon er et viktig virkemiddel i Trumps høyrepopulisme.
Det Trump skriker om på Instagram og Twitter, handler ikke om film. Det handler om at folk blir invitert til å være med Trump og beskytte og (gjen)skape Amerika, og det kan leses som et kamprop mot kvinner, og i særdeleshet mot at kvinner skal få innflytelse. Ikke bare Hillary Clinton (verdens mektigste mann kan bli erstattet av verdens mektigste kvinne – «What is going on?”), men alle innflytelsesrike kvinner, på alle arenaer.
Ropet på Indiana Jones har en viss komisk effekt, da vi alle vet at den skikkelsen er bare eventyr og tull og tøys. Men i denne sammenhengen er det all grunn til å ta det alvorlig. Ropet på Indiana Jones er ropet på den sterke mann som skal gjøre America “great again”. Trump forteller eventyr, og det virker.
Milo Yiannopoulos omtalte Leslie Jones foraktfullt som mann («dude») i en tweet. Kroppen hennes angripes målrettet. Oppfordringene fra Milo førte til enorme mengder av åpent rasistiske tweets rettet mot Jones, tweetene hadde bilder av gorillaer og spydigheter om kroppen hennes og om hvor elendig skuespiller hun var. Hun ble hacket og truet. Hun trakk seg fra offentligheten for lang tid etter det hun ble utsatt for.
Kroppen hennes angripes målrettet.
I et talkshow for studenter, som lå tilgjengelig som lydspor på Breitbart News, sier Yiannopoulos at det ved siden av Holocaustmuseet kommer til å ligge et feministmuseum i fremtiden. Altså en vits om en forestående industriell utryddelse av feminister. Inngangspartiet til museet skal, sier han, utgjøres av kroppen til en bestemt feminist, som han navngir. Yiannopoulos skriver også i en mye omtalt sak, på Breitbart, hva vil du helst at barnet ditt skal ha: Feminisme eller kreft?
Yiannopoulos har gjort det til sitt kjennemerke å legitimere ekstreme utsagn om feminister, transkjønnede, Black Lives Matter, muslimer, Hillary m.m. for store grupper, ved å fremstille det som underholdning og satire, hvor den provokative overdrivelsen er et poeng i seg selv, og «trolling» er opphevet til en revolusjonær metode, som bryter de politisk korrektes definisjonsmakt. Alt er lov, fordi det er fun. I et intervju sier han om seg selv: “Jeg er ikke en vanlig journalist, for jeg jobber på fantastiske Breitbart, som lar meg gjøre galskap og uhyrlige ting.»
Innebakt i Yiannopoulos’ budskap ligger det etter mitt syn et voldelig potensiale. Jeg advarte mot dette i en kronikk i Aftenposten i februar og skrev at jeg så Milo Yiannopoulos som en farlig foranløpende provokatør for den trumpske bevegelsen. I slutten av februar mistet Yiannopulos imidlertid sin stilling på Breitbart News, etter at det hadde kommet ut lydopptak av samtaler hvor han tilsynelatende bagatelliserte sex mellom mindreårige og voksne.
Poenget i denne sammenhengen er imidlertid ikke Yiannopoulos’ person i seg selv, men at både synspunktene hans, her det åpenbare hatet mot kvinnekroppen, og den effektive legitimeringen av dem, er en aktiv del av den nåværende trumpske bevegelsen.
Donald Trump om Meg Kelly
Ser vi på det Donald Trump selv har uttalt om kvinner, ser vi også at kvinnekroppen er under angrep. Mest kjent er kanskje hans omtale av journalisten Meg Kelly på Fox News. Etter et kritisk spørsmål fra Kelly hvor han ble konfrontert med at han har kalt kvinner som han ikke liker, for feite griser, hunder, overvektige og uattraktive (slobs) og motbydelige dyr, sier han til CNN om Meg Kelly:
“There was blood coming out of her eyes, blood coming out of her everywhere.”
Kvinners menstruasjon blir demonisert, og beskrevet som noe aggressivt og motbydelig. Meg Kelly, som tydelig er i stand til å skape trøbbel for Trump, blir forsøkt demonisert – simpelthen på grunn av det faktum at hun er kvinne. Hun fremstilles i en gammel tradisjon, som en heks.
Hun fremstilles i en gammel tradisjon, som en heks.
I desember 2015 sier Trump til en tilhengerskare på 7500 om Hillary Clinton, etter at hun måtte ta en pause i en debatt med andre debattanter:
“Jeg vet hvor hun måtte gå, det er motbydelig.» Trump setter opp en grimase, mens mengden ler og jubler. “Nei, det er for motbydelig. Ikke si det, det er motbydelig!”
Også her framkaller Trump hat mot kvinnekroppen og mot Hillarys kropp og dens naturlige funksjoner. Mange vil oppfatte det som infantilt fra hans side, men det spiller ingen rolle. Det virker desto mer, og ser ut til å ha appell til svært mange.
Så hva er denne appellen? Jeg vil forsøke å unngå fallgruben det ville være å tillegge denne appellen kun til de andre. Er det mulig å finne noe allment?
Jeg husker at jeg som ung gutt var aktivt med og mobbet en jente. Hun hadde jentelus, sa vi. Seinere fikk jeg elendig samvittighet, jeg skjønte at denne jenta, som var blind på ett øye, virkelig var i fare for å bli utstøtt. Hun skiftet etterhvert skole. Jeg husker også en blanding av forakt og fascinasjon for jentekroppen, da en jente hadde (tyv?)lånt mitt munnspill og hadde hatt det i bukselinningen. Jeg sa høyt at jeg aldri kunne spille på munnspillet igjen, da det kunne være smitte på det fra jenta. Det måtte kastes.
Kvinnekroppen er jo den kroppen vi alle kommer fra. I begynnelsen er vi sammensmeltet med mor, helt avhengige av henne, både fysisk og psykolologisk. Først seinere blir vi adskilt, og får kraft til å være oss selv. Eller får vi det? Har vi det?
Hatforestillingene er gruppeforestillinger
Den amerikanske psykiateren Donald Moss skriver i en artikkel fra 2001 om hat, at selv om hat slik vi ser det i rasisme, homofobi og hat rettet mot kvinner kan ha sin rot i den enkeltes private og aktuelle erfaringer av nederlag og uinfridd begjær, så er innholdet i forestillingene om de som hatet retter seg mot, standardiserte og uorginale. Moss nevner typiske mønstre av hvordan sorte typisk er hatet for sin angivelige primitivitet, homoseksuelle for sine smittsomme overskridelser og sine homoseksuelle agendaer og kvinner for sin svake karakter og umettelige seksualitet. Hatforestillingene følger altså oppgåtte mønstre og er delt av mange i en gruppe. De er gruppeforestillinger. (Journal of the American Psychoanalytic Association, 49(4):1315-1334. On Hating in the First Person Plural: Thinking Psychoanalytically about Racism, Homophobia, and Misogyny.)
For de som hater, er de som er målet for hatet helt åpenbart farlige, eller skitne, eller grenseløse og foraktelige. Det er bare slik, det er en konkret realitet, ikke noe å diskutere eller reflektere rundt! Svaret blir dermed også åpenbart og konkret, svaret er alt som kan beskytte og minske farene som kommer fra den aktuelle gruppen som fryktes, selv om det skulle innebære å ty til vold.
Kunnskapen om den hatede gruppens farlighet og giftighet, og kunnskapen om hvordan de må håndteres, blir sett som å foreligge langt forut for den enkeltes erfaringer. De erfaringene som den enkelte bringer til torgs, går inn i et mønster av å bekrefte det som alle allerede vet.
Når Hillary Clinton beskrives som motbydelig, er det en tydelig invitasjon til Trumps tilhørere om å avidentifisere seg fra henne og hennes kropp.
Du identifiserer deg med gruppen og avidentifiserer deg med de du hater. Eller rettere sagt, det er en forutsetning for å hate noen at du avidentifiserer deg med dem. Når Hillary Clinton beskrives som motbydelig, er det en tydelig invitasjon til Trumps tilhørere om å avidentifisere seg fra henne og hennes kropp.
En etterlengtet tilhørighet
Den britiske psykoanalytikeren Wilfred Bion utviklet på 1960-tallet en tenkning omkring hvordan gruppers psykologiske fungering skiller seg klart fra enkeltindividers fungering. Han mente at enhver gruppe utvikler sin egen kultur, kulturen er gjennomsyret av uuttalte og ubevisste antakelser, delt av alle gruppens medlemmer. Han utviklet begrepet om «Basic assumptions» i grupper, og beskrev disse. En slik Grunnleggende antakelse som kan oppstå, kalte han fight/flight-antakelsen. I denne formen samles medlemmene av gruppen rundt en opphisset og voldelig ide om at det er en fiende som må identifiseres, og at gruppen vil bli ledet i kampen mot fienden av en sterk leder.
Trumps velgere hadde helt åpenbart mange forskjellige grunner for å stemme på Trump. Jeg forsøker meg ikke på en analyse av de komplekse årsakene i samfunnsutviklingen som ligger bak hans valgseier, det har jeg ikke oversikt og kunnskap til. Jeg mener imidlertid at én viktig faktor i hans kampanje har vært å etablere uhyre forenklede og svært ladete fiendebilder, og videre via fronten mot disse fiendene, å tilby en etterlengtet tilhørighet i en sterk gruppeidentitet, til store grupper mennesker i det amerikanske samfunnet. Trumps person er viktig, han er lederen som garanterer for at han vil løse alle problemer, vinne alle kamper, utslette all frykt og usikkerhet for sine tilhengere.
Regresjon i gruppens tjeneste
To arenaer har vært særlig viktige for Trump: Det er de store folkemengdene på valgmøtene, og det er sosiale medier i samspill med Breitbart News og typer som Milo Yiannopoulos, og videre i samspill med en lang rekke uavhengige høyrevridde radiostasjoner og nettsteder. Noen av disse er produsenter av rene konspirasjonsteorier, som Alex Jones og hans nettsted Infowar.
Tradisjonelle medier, som de store avisene og debatter på de store tv-stasjonene, innbyr tross alt til mer refleksjon og nyansering og faktasjekk. Det ble aldri Trumps arenaer.
Både valgmøter og sosiale medier er perfekte medier for å fremme regresjon i gruppens tjeneste.
Både valgmøter og sosiale medier er perfekte medier for å fremme regresjon i gruppens tjeneste.
På valgmøtene har Trump full regi, og vi har sett hvordan han aggressivt pisker opp stemningen, og flere ganger er nær på å oppfordre sine tilhengere til vold mot de som våger å reise stemmen mot ham.
Ved siden av aggresjon og dominans er seksualisert snakk og vitsing på motstandernes bekostning svært viktig. Igjen, det var ingen glipp da Trump under valgkampen hentydet, via snakk om hendene sine, at han har en stor penis. Det var heller ingen glipp da han i 2015 sa om Hillary Clinton at hun hadde blitt “schlonged” av Obama, i valgkampen i 2008. Å bli «schlonged» er et uttrykk som spiller på å bli slått av en manns penis.
Sosiale medier, slik de ble brukt i Trumps valgkamp, gir store muligheter for å spre tegn på tilhørighet til en gruppe, via memer og koder, samtidig som de tilbyr anonymitet, slik at man kan viderebringe hva som helst av bakvaskelse og usannheter. Store grupper mennesker trodde at det var hold i påstander om at Hillary Clinton tilhørte en pedofil ring av barnemisbrukere i det Demokratiske partiet, med tilhold i en pizzarestaurant i Washington. En mann handlet på saken, og gikk inn og avfyrte et våpen tre ganger i lokalene.
“Lock her up!”
Aggresjon, vold og seksualisert snakk innbyr hver for seg og sammen til regresjon, altså å bevege seg til en tidligere og enklere psykologisk fungering. Regresjon innbyr til forenklede svart/hvitt-gruppeforestillinger om en selv, om motstanderene og om verden. Slike forenklede forestillinger gir løfte om at hjelpeløshet, ydmykelse og forvirring i det egne livet, kan ordnes opp i, ved at den sterke lederen og den forenede fronten vinner over den ytre fienden. Da kan det å love å bygge en massiv mur , både mot Mexico og i hodet, skyve vekk alt som truer i tilværelsen.
Aggresjon, vold og seksualisert snakk innbyr hver for seg og sammen til regresjon, altså å bevege seg til en tidligere og enklere psykologisk fungering.
Da kan all hjelpeløshet og forvirring tilsynelatende utslettes, ved at kvinnekroppen, symbolet på spedbarnets tidlige avhengighet, foraktes og latterliggjøres. Kvinner bli beskrevet som om de viljeløst kan bli “grabbed by the pussy”, Meryl Streep blir “one of the most over-rated actresses in Hollywood”, og Hillary Clinton kan trues med fengsel.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.