Kamzy Gunaratnam

Ekstern Skribent

“Vi” er høyreside, venstreside og et såkalt sentrum, som alltid står enten til venstre eller til høyre for sentrum. Vi er hinduer, kristne, ateister og annet. Vi tror på Allah, Beyonce og ingenting. Vi er mye forskjellig, men vi er alle antirasister. Håper jeg. Ja, du er en rasist, hvis du ikke erklærer deg selv som en antirasist. Akkurat som du ikke tror på likestilling, hvis du ikke erklærer deg som feminist. En feminist kjemper for likestilling mellom kjønnene, og en antirasist kjemper for inkludering og likeverd på tvers av etniske, religiøse og hudfargebaserte skillelinjer. Å ikke ønske å kalle seg antirasist fordi man frykter “assosiasjonene” noen har til ordet, det er ren bullshitt. Vis hvor du står!

Min første oppfordring er å ta vare på og styrke ytringsfriheten

Mange ord er blitt sagt i diskusjonene etter 22.juli. I dag vil jeg komme med to sterke oppfordringer. De handler om hvordan vi ser på ytringsfriheten i dette landet.  En, vi må dyrke ytringsfriheten – og to, vi må ta til motmæle mot hat, diskriminering og antidemokratiske, antiliberale tendenser.  Ytringsfrihet utelukker ikke ytringsansvar.

Min første oppfordring er å ta vare på og styrke ytringsfriheten. I et åpent demokrati er det viktig å slippe til de aller fleste stemmer. Mennesker må føle seg hørt og det er viktig for beslutningsprosesser at vi diskuterer de aller beste alternativene. Makta og etablerte sannheter skal utfordres. Ytringsfrihet er ingen garanti om popularitet, men det er en garanti om at du er trygg selv når du er upopulær. Måtte vi fortsette å styrke dette. Selv oss antirasister trenger å høre, vite hvor rasistene står – for å møte de, for å forebygge, for å ta til motmæle.

Alle skal få si sin mening. OG: Det påligger et ansvar i å ta til motmæle.

Det fører meg til min neste oppfordring. Det er min oppfatning at mange av de kreftene som tar til orde for ytringsfrihet, ikke er de samme som tar til motmæle. Ei heller tilrettelegger for det. Man snakker om “trykkokereffekten” og man er hellig overbevist om at “alle syn må slippe til”. Tro meg, det er også jeg!  Men når man slipper til – potensielt farlige stemmer i debatten, enten som redaktør for et medium, sosiale medier eller som ansvarlig for arrangementer. Hvorfor tar man ikke da også ansvar for å ta til motmæle? Hvorfor blir disse stemmene stående uimotsagt?

Når noen gjør noe rasistisk kan vi bare si at de er rasister heller enn å snakke om ytringsfriheten til rasisten. Å bli kalt rasist er ikke i strid med ytringsfriheten.  Når noen sier noe rasistisk. Kan man basically fordømme det eller støtte det. Isteden får vi debatter om debatten. Hvorfor? Det er et uorginalt ikke-svar. Om noen sier at innvandrere ønsker å ødelegge Norge og du svarer «jeg er ikke enige i hva du sier, men vil kjempe til døden for din rett til å si det» så har du ikke gitt et intelligent svar.  Du har gitt et intetsigende og for de fleste selvsagt svar. Det eneste du oppnår er å aktivt avstå fra å fordømme rasisme. Alle skal få si sin mening. OG: Det påligger et ansvar i å ta til motmæle.

Vis hvor du står!

Denne artikkelen er den tredje i Antirasistisk Senter sin artikkelserie i forbindelse med tiårsmarkeringen av terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011.