I sin artikkel om situasjonen i Calais gir Human Rights Service (HRS) et skolebokeksempel på hvordan man kan betrakte en gruppe desperate og maktesløse mennesker fra utsiden. Man finner selvsagt lite i denne lange artikkelen som speiler det egentlig menneskelige dramaet i denne leiren.
Rune Berglund Steen
Redaktør
Rune Berglund Steen
Redaktør
I sin artikkel om situasjonen i Calais gir Human Rights Service (HRS) et skolebokeksempel på hvordan man kan betrakte en gruppe desperate og maktesløse mennesker fra utsiden. Man finner selvsagt lite i denne lange artikkelen som speiler det egentlige menneskelige dramaet i denne leiren.
“Det dreier seg hovedsakelig om unge menn fra Afghanistan, Somalia og Eritrea og Sudan. ” Eksakt. To krigsherjede land og to diktaturer. Det er utgangspunktet. De flykter til Europa med et håp om å gjenopprette et normalt liv. De ender i noe europeere nokså rasistisk velger å kalle “jungelen”. Og de skrives om akkurat så innvandrings- og flyktningfiendtlig som hos HRS.
Så har man den lettvinte, høyrepopulistiske retorikken om at disse menneskene ikke lenger er “flyktninger” fordi de allerede har kommet til trygge land som Italia og Frankrike, og simpelthen ønsker seg videre til et sted de – som flyktninger – av ulike grunner håper på bedre kår. Selv når HRS siterer en av flyktningene fra Afghanistan – som viser til at han ønsker seg til familien sin i England – klarer ikke HRS å utvise enkel medmenneskelighet.
Jeg tar det for gitt at Nina Hjerpset-Østlie, hvis hun noen gang skulle bli tvunget på flukt fra krig, og kommer til det trygge Afghanistan, ville godta at hun ikke kunne reise videre til familien i nabolandet Pakistan. Hun ville bare godta å leve atskilt fra dem, av frykt for at det å reise videre ville gjøre også henne til en slik fæl problemmigrant som hun har brukt så mye av tiden sin på å stemple.
Grusomt er det visst også at en annen asylsøker fra Afghanistan ønsker å dra et sted hvor han tror han kan få jobb, heller enn å godta arbeidsledighet i Italia.
For øvrig har “asyllobbyen” i Norge i liten grad vært pådrivere for å stanse all alderstesting, slik Hjerpset-Østlie påstår. Hva vi har vært pådrivere for, er at det bare bør benyttes pålitelige metoder, og at de bør benyttes med aktsomhet. Jeg har jobbet i NOAS, Norsk Folkehjelp og Antirasistisk Senter, og denne delen av “asyllobbyen” har faktisk hatt som standpunkt at aldersundersøkelser er nødvendige, ikke minst av hensyn til dem som faktisk er mindreårige. Det vi derimot har hevdet, og påvist nokså grundig, er at noen av metodene for alderstesting som brukes i dag er for dårlige, og at de i tillegg brukes upresist. Hjerpset-Østlie tar med andre ord utgangspunkt i en feilaktig framstilling av et faktisk forhold, og drar skikkelig på retorisk i et utfall mot den forhatte “asyllobbyen”.
Hun avrunder slik: “Den enorme trafikken av unge menn til Europa er svært problematisk fordi den blant annet medfører radikale endringer av kjønnsbalansen i vertsnasjonene, hvilket igjen medfører risiko for destabilisering av samfunnet, sosial uro, økt kriminalitet og forverrede forhold for kvinner, og må stanses før den får like enorme sosiale konsekvenser for den europeiske befolkningen – “innfødte” så vel som etablerte innvandrere.”
Intet mindre. Det er faktisk en forskjell på å ta opp reelle problemer i sitt rette omfang, og å male med bredest mulig pensel et skremmebilde av flyktninger og innvandrere, helt uten tanke for de mulige konsekvensene slik fiendebildelaging kan ha – eller for situasjonen til menneskene i sentrum for denne saken, de hundsede flyktningene og migrantene som har gått seg bort i samtidens europeiske jungel av frykt og mistro.
Vi trenger din støtte! Du kan hjelpe oss i arbeidet mot diskriminering, fordommer og hat ved å dele denne artikkelen eller ved å gi en gave.