I sitt essay 4. februar sammenlignet historiker Finn Olstad en kronikk om hatefulle ytringer skrevet av fire samfunnsdebattanter med embetsverket som forfulgte Marcus Thrane på 1800-tallet, sendte ham på tukthus i flere år og ila ham straffarbeid. Alt er faktisk feil med denne sammenligningen; verken aktørene som sammenlignes, ytringene de søkte å bekjempe eller virkemidlene de benyttet har noe vesentlig til felles, skriver leder i Antirasistisk Senter, Rune Berglund Steen, i Klassekampen.
Man kan bruke mange ord for å beskrive en slik sammenligning: tendensiøs, urimelig, uhistorisk, useriøs, grov. Når man forsøker å diskreditere samfunnsdebattanter ved å sammenligne dem med statlige overgripere fra 1800-tallet, kan man eventuelt også mene at det er en «pervers» bruk av historien, slik jeg har ment. Personen Finn Olstad har jeg derimot aldri omtalt som pervers, slik han oppsummerer det i Klassekampen 1. mars – og det ville da i virkeligheten vært noe ganske annet.
Mitt problem med Olstad er nettopp hans frimodige historieskriving. I boken sin (side 236) går han også langt i å antyde en slags konspirasjon mellom Norsk Folkehjelp, Arbeiderpartiet og Klassekampen. Klassekampen nevner han riktignok ikke ved navn (hvorfor?), selv om han angivelig mener at avisens overtramp var verst. Det er snakk om en hendelse han vitterlig ikke vet noe nærmere om, men spekulasjoner synes å være en grei erstatning for kunnskaper.
Hva det handlet om, var en forside på valgdagen i 2009 hvor FrPs leder Siv Jensen ble kritisert for en trolig rasistisk uttalelse. Olstad sammenligner oppslaget med «Putins Russland», intet mindre. Olstad synes ivrig på å bruke sterke ord om folk som snakker ut mot rasisme. Å sammenligne aktører i en demokratisk samfunnsdebatt med autoritære ledere (og å trekke inn Ap i en angivelig luguber sak som partiet hadde ingenting med å gjøre), det er et nivå jeg velger ikke å diskutere på. Det jeg som var opphavsmannen til det aktuelle oppslaget i Klassekampen på denne valgdagen i 2009, og jeg vet derfor godt at ingen fra Arbeiderpartiet hadde bedt Norsk Folkehjelp eller Klassekampen om noe som helst. Den eneste adekvate responsen fra Olstad ville være en uforbeholden beklagelse. Jeg ville for egen del tro at Klassekampen var lei av å bli sammenlignet med autoritære strukturer der øst, spesielt når det var på så tynt grunnlag.
Allerede i august 2011 var Olstad mer bekymret over dem som snakket om «islamofobi» enn over den faktiske islamofobien (Morgenbladet, 26. august 2011). Olstad vil at vi heller skal snakke om det han har omtalt som «massiv innvandring», og han går hardt til felts mot dem som skulle mene noe annet. Samfunnsdebattanter som arbeider mot hatefull tale er dermed å sammenligne med en voldsutøvende embetsmannsstat. Norsk Folkehjelp, Ap og Klassekampen er å sammenligne med «Putins Russland» fordi et par av dem reagerte på rasisme. Og demokratiet er ikke demokratisk på innvandringsfeltet tross alle indikasjoner på at vi stadig har frie og åpne valg i dette landet. Noe underlig er det at Klassekampen i sitt intervju med Olstad 1. mars kun synes opptatt av undertegnedes valg av adjektiv (litt stram i snippen, Klassekampen?), uten kritiske spørsmål til substansen i Olstads utlegninger.
