Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Det er ikke på grunn av ekstrem islamisme at regjeringskvartalet stadig er et anleggsområde.

PST svarer 27. april ikke på det som var vårt primære poeng i vår tidligere kronikk, nemlig at samfunnet i det store og det hele synes å forbli blindt for trusselen fra høyreekstremt hold, samt vår bekymring for at PST dessverre bidrar til å underbygge dette problemet gjennom hvordan de velger å formidle sine åpne trusselvurderinger. Vårt eksempel var den rungende tausheten i offentligheten omkring PSTs gode vurdering av trusselen fra høyreekstremt hold, publisert i mars i år. Alt fokus i offentligheten var – akkurat som før 22. juli – på ekstreme islamister.

Offentlighetens betydning

PST reagerer på at vi oppfatter det som et “bevisst” kommunikasjonsstrategisk valg når PST jevnlig framhever islamsk ekstremisme som “den største” terrortrusselen. De spør hva slags grunnlag vi har for dette. Vi håper enkelt og greit at det ikke er feil av oss å anta at PST har en bevisst strategi når de kommuniserer med offentligheten – at de kommuniserer med et mål for øye, nemlig å styre samfunnets fokus i den ene eller den andre retningen.

Vårt poeng er enkelt: Når man står overfor reelle trusler fra to hold, henholdsvis islamsk ekstremisme og høyreekstremisme, er det ikke åpenbart at man er tjent med å utrope den “største” trusselen. Det er fullt mulig å snakke om to parallelle trusler, og å henstille samfunnet til å ta begge på alvor. Ved siden av at forutsigelser om hva som er den største trusselen lett kan vise seg å være svært forfeilede, slik det på så forferdelig vis viste seg 22. juli, bidrar en slik måte å kommunisere på til å forme offentligheten på et vis vi ikke kan se at samfunnet har nytte av.

Den faktiske risikoen

Hvis det er åpenbart at trusselen fra ekstremt islamistisk hold er den største trusselen, kan man selvsagt hevde at sannheten har forkjørsrett foran andre hensyn. Men er det virkelig så åpenbart? Etter flere alvorlige tilfeller av vold fra høyreekstremt/innvandringsfiendtlig hold de siste årene, også utenom 22. juli, setter vi også et spørsmålstegn ved tilrådeligheten i å konkludere så kategorisk på dette. PST viser til 22. juli i kronikken. PST viser derimot ikke til henrettelsen av en muslim i Trondheim i 2008, skuddene mot et asylmottak i Asker i 2008, knivangrepet utenfor Blitz i fjor hvor en 16-åring nesten ble drept, eller til at lederen for at en av Norges få antirasistiske organisasjoner i fjor ble forsøkt satt ut av spill via et brutalt, fysisk angrep utenfor hennes hjem. Man kan legge til Peter Mangs, “lasermannen” i Malmö, som målrettet skjøt og myrdet innvandrere.

Hvor mange tilfeller av høyreekstrem vold og terror må til for at trusselen fra høyreekstreme skal settes bredt på samfunnets dagsorden? Mistanken vi begynner å få er at selv et nytt terrorangrep fra høyreekstremt hold ikke vil være nok til å endre samfunnets oppfatning av trusselsituasjonen. Vårt poeng er ikke å underslå eller tildekke trusselen fra ekstremt islamistisk hold – den trusselen er reell. Det neste terrorangrepet kan godt komme fra ekstremt islamistisk hold. Det kan imidlertid like gjerne komme fra høyreekstremt hold. Vi tror ikke at PST vil hevde noe annet.

I sin kronikk sammenligner PST trusselen fra henholdsvis høyreekstremt og ekstremt islamistisk hold. PST viser til at “skilnaden mellom desse ekstreme gruppene er difor ikkje so mykje knytt til retorikk eller hatpropaganda, men til kapasitet.” Det er ingen tvil om at Syriafarerne opparbeider kompetanse og kapasitet til å utføre volds- og terrorhandlinger. Problemet er imidlertid at en person som Breivik faller utenfor en slik vurdering av “kapasitet”. Det kan være lett å nedvurdere at kapasitetsbygging kan finne sted på mer hverdagslige arenaer. En gutt fra Skøyen kan gjøre seg til økobonde for å få tilgang på eksplosiver i form av kunstgjødsel. Våpentrening kan man, som Breivik, få i en pistolklubb – eller for den saks skyld i forsvaret. Det er også verdt å merke seg at ingen av angriperne omtalt ovenfor oss bekjent hadde den typen “kapasitet” som PST viser til, herunder drapsmannen i Trondheim eller Peter Mangs. Det gjorde dem ikke mindre farlige.

Islamofobiens utbredelse og styrke

PST spør om vi bidrar til generalisering ved å hevde at “Den generelle mistenksomheten mot muslimer har tidvis en nesten epidemisk karakter,” og ber oss belegge dette. To av de oftest brukte ordene i offentlig debatt i forbindelse med muslimer de siste årene har vært “snikislamisering” og “islamisering”. Dette er ikke et uttrykk som brukes i utkantene av norsk debatt, men er et av slagordene til landets tredje største parti. En rapport fra IMDi viser at det i 2009 var nesten like mange oppslag om muslimer som om statsministeren, og flere enn om svineinfluensaen – og det var det året vi alle fryktet at svineinfluensaen skulle gjøre ende på oss.

At PST reagerer på denne påstanden, går til kjernen av debatten: Det er nettopp en undervurdering av islamofobiens utbredelse og styrke som lett kan føre til at man undervurderer risikoen for vold og terror fra høyreekstremt hold. Antallet personer som føler hat og frykt for, og som har sterke oppfatninger om, muslimer er simpelthen foruroligende høyt. Det var grunn til bekymring allerede før 22. juli. Det er fordi man på mange hold undervurderte islamofobien den gang at man ikke var tilstrekkelig på vakt. Vi var bekymret, i stor grad til forskjell fra PST.

22. juli-kommisjonen mente at Breivik kunne vært oppdaget, og at én av grunnene til at det ikke skjedde, var at samfunnet ikke forventet at en person som ham kunne utgjøre en fare. Dermed kunne han gjøre omfattende og ganske spektakulære forberedelser uten at noen så sporene. Den tanken bør plage oss mer enn den gjør.