Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Jeg har ikke helt hatt tilliten til at så mange vil forstå problemet med at en velsituert finansminister kler seg ut som urbefolkning. Jeg har, i mitt stille sinn, tenkt at denne debatten kanskje bør vente til menneskeheten nær sagt befinner seg på et høyere evolusjonært nivå. For å si det slik – alt tyder så langt på at det vil ta litt tid.

Jeg har, i mitt stille sinn, tenkt at denne debatten kanskje bør vente til menneskeheten nær sagt befinner seg på et høyere evolusjonært nivå.

Jeg har også tenkt at det er mange debatter vi trenger å vinne før vi er klare for denne. Mange. Det tenker jeg dessverre stadig, gitt at denne saken for mange som har ytret seg, primært ble en anledning til å stadfeste en visstnok hellig grense: «Så mye hensyn bør man virkelig ikke ta til hva en urbefolkning mener om saker og ting.» Eller: «Hit, samer, men ikke lenger!»

På den positive siden tror jeg at flere ville ha reagert hvis Siv Jensen faktisk hadde gått på karneval kledd ut som flirende same. At hun kledde seg ut som et annet lands urbefolkning, som del av karnevalsleken i departementet, virker selvsagt mer uskyldiggjørende – nesten som om hun er det barnet vi selv en gang var, da vi lekte utkledning.

Men altså: Hun er nest høyest rangert i den norske regjeringen. Er det egentlig en veldig god idé at den nest høyest rangerte i et lands regjering oppfatter klesdrakten til urbefolkningen i et annet land som noe for et karneval? Kanskje ikke. Kanskje man kan treffe litt bedre enn dette. Kanskje det til og med hadde vært lett.

Er det egentlig en veldig god idé at den nest høyest rangerte i et lands regjering oppfatter klesdrakten til urbefolkningen i et annet land som noe for et karneval?

Minervas redaktør Nils August Andresen får her representere det høyere evolusjonære stadiet, sitert fra Facebook-siden hans: «Det er ikke først og fremst et spørsmål om politisk korrekthet vs. rasisme, men om høflighet, omsorg og forståelse av kontekst og historie.» Så enkelt kan det sies. Det er en god mal for hvordan man bør møte andre menneskers opplevelse, spesielt hvis de framstår som svært annerledes enn egne opplevelser – med å lytte. Og hvis man er uenig – svare med innestemme.

Og så er det altså ikke slik at kritikerne av Jensens karnevalmoro, hyler av forferdelse og raseri. Jeg står ikke på et gatehjørne og hveser «rasist». Det er det vel ingen som gjør. Jeg kommer med en betenkning, slik andre har gjort. Les den, les den ikke; vær enig, vær uenig – det er det hele.

Når det er sagt, trenger antirasister virkelig å bli bedre på begrepsbruk. «Kulturell appropriasjon» – med et innfløkt, oversatt, akademisk begrep som dette er det som om vi ber om å få tyn. Akkurat som med «mikroaggresjoner», et fenomen som i praksis ofte er et godt stykke fra hva folk flest vil forbinde med «aggresjoner», og som aldeles ikke trenger å være «mikro» heller.

Når det er sagt, trenger antirasister virkelig å bli bedre på begrepsbruk.

Begge fenomenene er reelle, begge kan være (dypt) problematiske – men det blir en pen premie til dem som klarer å komme opp med uttrykk som folk lettere kan relatere seg til. Til inspirasjon: Republikanere kaller arveskatt for «death tax». Det er en god begrepsbruk hvis man skal vinne en debatt.