Maria Wasvik

Redaktør

FNs torturkonvensjon er en internasjonal minstestandard som definerer grensene for staters rett til å utsette mennesker for ”tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff”. Konvensjonen ble vedtatt av FN 10. desember 1984, ratifisert av Norge den 26. juni 1987 og den regnes som en del av den internasjonale folkeretten.

I praksis er det til syvende og sist opp til myndigheter på nasjonalt og lokalt nivå å iverksette de nødvendige tiltak for å avskaffe overgrepene og oppfylle de internasjonale forpliktelsene. Ansvaret for å følge opp dette arbeidet er for FN-konvensjonens del lagt til FNs torturkomité, en komité bestående av uavhengige, internasjonale eksperter. Hvert fjerde år skal medlemslandene levere en statusrapport om sin gjennomføring av konvensjonens forpliktelser, som så vurderes av komitéen.

I år vurderte FNs torturkomité Norge for åttende gang siden tiltredelsen. Konklusjonen av denne prosessen presenteres i noen avsluttende anbefalinger som ble offentliggjort 18. mai. I år, som tidligere år, ble Norges behandling av asylsøkere kritisert.

De problematiske sidene ved Trandum har siden opprettelsen i 2004 konsekvent blitt løftet fram av Torturkomitéen i sine anbefalinger.

FN-komitéen bemerker rett nok at det hár skjedd forbedringer, og at noen av anbefalingene de tidligere har gitt delvis er oppfylt. Det er likevel fortsatt er en rekke områder der de er bekymret for Norges praksis, og hvordan denne grenser opp mot konvensjonens definisjon av tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling. Enslige mindreårige som forsvinner fra asylmottak og risikerer å bli utsatt for menneskehandel, samt forholdene for fengslede utlendinger på Trandum utlendingsinternat, er blant disse.

De problematiske sidene ved Trandum har siden opprettelsen i 2004 konsekvent blitt løftet fram av Torturkomitéen i sine anbefalinger. Så også denne gang.

Komitéen er bekymret for behandlingen av de innsatte, og kritiserer nok en gang den omfattende bruken av makt.

Komitéen er bekymret for behandlingen av de innsatte, og kritiserer nok en gang den omfattende bruken av makt, for eksempel bruken av håndjern ved transport og den nedverdigende strippingen de innsatte rutinemessig utsettes for i forbindelse med besøk:

… the Committee is concerned about the treatment of asylum seekers there, including body searches that have been described as humiliating with regard to the dignity and integrity of persons residing there and that some have been handcuffed during transportation. It is also concerned about the absence of a prompt mandatory offer for medical examination of persons upon arrival in all immigration detention facilities.

Komitéen etterlyser også bedre tilgang på helsetjenester for de innsatte. Særlig etterspør de screening av de innsattes helse ved ankomst, med et særlig henblikk på å avdekke torturofre, fordi flere blir holdt fengslet lenge, og mange kommer fra asylmottak i kommuner der helseoppfølgingen i utgangspunktet har vært svært mangelfull. Mennesker som har vært utsatt for tortur tilhører en særlig sårbar gruppe, og bør behandles deretter under oppholdet ved utlendingsinternatet. Fordi det er grunn til å anta at torturofre vil være mer utsatt for tortur ved en eventuell tvangsretur til hjemlandet, er det også viktig å avdekke med tanke på den eventuelle uttransporteringen.

Komiteen ber Norge om å rapportere på tiltak for å utbedre disse forholdene innen mai 2019.

Komitéen ber om at forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere over 15 år, opphører.

Siden praksisen med begrensede oppholdstillatelser for enslige mindreårige ble innført i 2009, er også det økende antallet ungdommer som forsvinner fra norske asylmottak, og den mangelfulle etterforskningen av disse sakene, et område som har bekymret komitéen i flere omganger. Komitéen ber om at forskjellsbehandlingen av enslige mindreårige asylsøkere over 15 år opphører, og at disse barna får de samme rettighetene og det samme vernet som andre barn i Norge, ved at omsorgsansvaret legges fra UDI over til barnevernet.

Ellers vies den stadig økende bruken av varetekt og isolasjon overfor innsatte generelt som alltid plass i anbefalingene. Det samme gjelder tilgangen på helsetjenester under soning, samt tilgangen de utenlandske innsatte, for eksempel ved det norske fengselet “Norgerhaven” i Nederland, har til å klage på forholdene de soner under.