6 nov 2017 | 

6 nov 2017 | 

Viser fingeren til patriarkatet

«Skamløs» er et fyrverkeri av en tekst, vel verdt å lese.

Det er litt over halvannet år siden Nancy Hertz skrev teksten «Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå», hun fikk raskt selskap av Sofia N. Srour, og ikke lenge etter kom også Amina Bile på banen. Trioen med «de skamløse» jentene var etablert. Mange flere har kommet til, men det er disse tre som blir ansiktet til denne nye generasjonen kvinner som sier nei til å bli kontrollert av andre gjennom sladder, baksnakking og vold. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor fort det har gått, de har fått pris fra fritt ord, og nå har de tre gitt ut en bok sammen, «skamløs», som egentlig er samtaler dem i mellom med noen faktiske historier som starter diskusjonen.

Boken er viktig å lese for enhver som vil forstå problemstillingene knyttet til negativ sosial kontroll.

Før vi går videre, to ord om begrepet «skamløs». Jeg skjønner hva jentene gjør, med å ikke la noen andre påføre dem skam, eller la andre eie deres skam. Når de bruker begrepet, handler det om å ta tilbake kontroll. Det er bra. Når andre kaller dem det, vel jeg sliter litt med det. For når en voksen mann kaller tre unge jenter skamløse, så betyr det noe. Det betyr ikke noe godt. Derfor bruker jeg «skamløs», for de er slett ikke skamløse disse tre, ikke i den betydningen av ordet. De nekter bare å bære andres ære og de nekter å la seg påføre skam fra noen andre. Boka er rett og slett et stort fuck you til forsøkene på å påføre dem negativ sosial kontroll gjennom ære og skam begreper.

Boken er delt opp i ulike emner, med historier de har samlet fra jenter som har opplevd negativ sosial kontroll på kroppen. I boken diskuterer de hvordan det er å bli konstant begrenset, korrigert og skambelagt. De snakker om forelskelse, hijab og svømming. Samtalene dem i mellom, og det er egentlig det boken er, en samtale mellom tre venninner som deler mål, men ikke nødvendigvis ståsted. Samtalen flyter lett, de håndterer ganske komplekse og kompliserte problemstillinger, og de gjør det lekende enkelt. Iblandet en god porsjon humor og selvironi.

De er slett ikke skamløse disse tre, ikke i den betydningen av ordet.

Herz, Srour og Bile bruker et ungdommelig språk, iblandet en fandenivoldskhet som er særdeles forfriskende. De er ikke nødvendigvis enige om alt, men de plasserer de ulike ståstedene, også respekterer de hverandres ulike veier videre derifra. Det gjør boken lett å lese, den gjør at man forstår mer og teksten blir ganske morsom. Emnene de tar opp er langt fra enkle, og slettes ikke morsomme. Nettopp fordi det er tre jenter med akkurat den bakgrunnen de har kan de takle dette med humor, uten at det blir helt smakløst. Det blir heller selvironisk, og meget godt skrevet.

Formen gjør at de kan diskutere vanskelige og sammensatte problemstillinger på en enkel og lettfattelig måte. Boken er viktig å lese for enhver som vil forstå problemstillingene knyttet til negativ sosial kontroll. Vi snakker mye om sosial kontroll for tiden, men sosial kontroll i seg selv er ikke galt, vi alle er del av det og det er et viktig element i samfunnet vårt. Det er korrigeringen vi får fra alle rundt oss, og det er både riktig og viktig for samspillet oss mennesker imellom.

De vet hvor skoen trykker. De har den på.

Det blir problematisk først når det misbrukes til å for eksempel kontrollere jenter på hvordan de skal oppføre seg. Når man begrenser noens bevegelsesfrihet, eller når man prøver å kontrollere andres personlige liv. Eller når det kobles opp mot psykisk eller fysisk voldsbruk. Det vi snakker om er egentlig negativ sosial kontroll. Det må bekjempes, men det må gjøres med kunnskap. Kunnskap vi kan få gjennom nettopp bøker som «skamløs» eller gjennom samtaler med nettopp de det gjelder.

Et emne de behandler i teksten er hijab eller rettere sagt hodeplagg for kvinner, et emne jeg ærlig må innrømme at jeg er grundig lei av i samfunnsdebatten. Det har blitt såpass utdebattert, med godt etablerte skyttergraver og argumenter / motargumenter som knapt enser hverandre. Det bryr denne trioen seg ikke om, og stormer frem med et veldig enkelt og tydelig budskap. Den enkeltes rett til å velge. Så enkelt, så vanskelig. Jeg har selv hevdet at retten til å bære hijab er tett knyttet til retten til å ikke gjøre det. Jentene ikke bare sier det, de viser det frem. Det er en herlig oppløftende tilnærming med en akkurat passe dose ungdommelig pågangsmot.

Det må bekjempes, men det må gjøres med kunnskap.

Herz, Bile og Srour kan feltet, det handler nettopp om deres egne liv, så det skulle bare mangle. De er stemmer vi trenger å høre mer på. Ikke for å bekrefte egne fordommer, men fordi de har noe viktig å formidle. Nettopp ved å ikke insistere på å være fullstendig enøyde kan vi lære mye av å lese tekstene. Ved å ikke insistere på å forstå alt som sies gjennom et filter av egne fordommer kan vi risikere å lære noe nytt. Dette er den nye bølgen med feminister, unge kvinner med mye på hjertet. Det handler om deres liv, og nettopp derfor gjør de det hele med en god porsjon selvinnsikt, selvironi og humor. De vet hvor skoen trykker. De har den på.