Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Det er med en sterk følelse av ydmykhet at jeg snakker her i dag. Å nærme oss andre menneskers sorg er noe av det mest grunnleggende menneskelige vi kan foreta oss, men samtidig noe av det mest krevende

Jeg kan sitte og se på bildene fra folkemordet. Jeg kan lese historiene. Jeg kan, tror jeg, leve meg inn i gruen, inn i den absolutte forferdelsen til foreldrene som ikke kunne beskytte sine barn, og barna som ikke kunne beskytte sine gamle foreldre.

Den opplevelsen har vært med meg i noen dager nå, mens jeg har tenkt på denne talen.

En opplevelse som på et vis er bortenfor meg, er derimot hva det vil si å tilhøre et lite folk som har blitt forsøkt utryddet på så forferdelig vis.

Og dertil å tilhøre et lite folk som har blitt forsøkt utryddet, og som opplever at mange ikke engang kjenner til folkemordet.

Å tilhøre et lite folk som har blitt forsøkt utryddet, og som hundre år senere stadig opplever at mange innen verdenssamfunnet ser alle slags opportunistiske politiske grunner for ikke engang å anerkjenne at det som skjedde, var et folkemord.

Enda mer krevende enn sorgen, er det å forholde seg til den ufattelige ondskapen. Det er samtidig noe av det viktigste vi har å forholde oss til som mennesker. Hva gjør den mulig? Hvordan kan vi hindre at slike redsler gjentar seg? Kan vi hindre at de gjentar seg?

Så langt tyder lite på det.

Når vi kjenner til de katastrofale konsekvensene etnisk og religiøst hat kan ha, og skremmende ofte får, er det forbausende at menneskeheten ikke bruker mer tid og ressurser på å forsøke å forbedre seg selv – ja, at vi ikke engang klarer å få på plass det helt grunnleggende.

Som å sørge for at vi lærer så mye vi kan om denne ondskapen.

Jeg kan ikke huske at jeg lærte om folkemordet på armenerne på skolen. Kanskje det ble nevnt i forbindelse med Fridtjof Nansen, men mye kan det ikke ha vært.

Slik har vi ikke sørget for å lære ungdommene våre, og oss selv, om noe av det viktigste vi trenger å lære om: menneskers evne og vilje til ufattelig grusomhet. Det burde regnes som så mye, mye viktigere enn dette.

Siden jeg gikk på skolen har våre ungdommer fått mer å lære om. Den etniske rensningen på Balkan, folkemordet i Rwanda, de massive overgrepene som foregår i Den islamske staten.

På en dag som denne føles det som en hard menneskehet å fødes inn i. Til tider er det en stygg menneskehet å fødes inn i.

Den norske regjeringen gjør ikke verden penere med sin unnfallenhet.

Norge har sviktet dobbelt opp. Vi har ikke anerkjent folkemordet. At Norge i dag er representert i Jerevan kun ved vår ambassadør, gjør meg også skamfull og sorgfull. Det er en fornærmelse mot de døde. Jeg er redd det vil være en varig skamplett – at et lite folk ikke er i stand til å gi en skikkelig anerkjenne til de ufattelige lidelsene til et annet lite folk.

Norske myndigheter har hevdet at press mot Tyrkia for å anerkjenne folkemordet ikke vil gjøre utsiktene til en forsoningsprosess bedre. Tvert om. At tyrkiske myndigheter ikke vil anerkjenne folkemordet, gjør enhver reell forsoning umulig.

Vi vet fra tunge forsoningsprosesser at de trenger å begynne med en innrømmelse. Hvordan skal det kunne være en reell forsoning hvis den tyrkiske staten fortsetter å benekte uretten som er begått?

En slik forsoning ville forutsette at armenerne, som mistet halvannen million familiemedlemmer, ikke bare må leve med drapene, men også godta at staten som er en forlengelse av drapsmennene, nekter reelt ansvar. En slik forsoning krever alt av offeret, og ingenting av overgriperen.

Tyrkia har i hundre år fulgt en svært uklok vei. De burde få mer hjelp til å velge rett. Det ville ha vært det moderne Tyrkia til ære fullt ut å erkjenne den uretten som ble begått. Jeg tror at nasjoner vokser på slike erkjennelser. I stedet fortsetter Tyrkia å motarbeide og direkte sabotere slike erkjennelser.

Det er trist at den norske regjeringen ikke har til hensikt å gi noe bidrag til å hjelpe en alliert til å velge rett i et så grunnleggende spørsmål.

Dette er derfor en dag for sinne – og ikke bare over det som skjedde for hundre år siden, men over den benektelsen og den mangelen på anerkjennelse, den rene og skjære mangel på respekt for de døde vi opplever i dag.

Det er også en dag for forferdelse. Forferdelsen over et folkemord kan aldri avta. Den forferdelsen må være like sterk i dag som dagene det skjedde.

Men det er først og fremst en dag for sorg.

Sorg over folkemordet på armenerne, og sorg over det århundret med overgrep og folkemord som det innledet.

Det er en dag for å huske at denne datoen for alltid endret noe ved menneskeheten.