Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Nina Hjerpset-Østlie har foretatt en ordrik gjennomgang av et tema hun kan nokså lite om, nemlig aldersundersøkelser av asylsøkere, fordelt på tre artikler (en fjerde lar stadig vente på seg). HRS produserer artikler mer eller mindre daglig, og det er umulig å ettergå alt de skriver. Man må derfor gjerne ta denne gjennomgangen som et eksempel på metodikken og holdbarheten.

Etter å ha lest de tre artiklene, spør jeg meg om Hjerpset-Østlie har sett en eneste faktisk aldersundersøkelse. Det ser først og fremst ut som om hun har lest mye hun har funnet på nett og notert ned alle slags ting, små og store, som kan tale for at aldersundersøkelsene er ypperlige og dem som kritiserer dem, kun politiske aktører som ikke bør lyttes til.

Dårlig start

Allerede første setning i den første artikkelen – det vil si selve ingressen – er feil, og på flere vis samtidig: «Mens Sverige gjeninnfører alderstesting, avslutter Universitetet i Oslo samarbeidet med Det odontologiske fakultet om det media konsekvent kaller «kontroversielle alderstester» med «stor feilmargin».»

Allerede første setning i den første artikkelen – det vil si selve ingressen – er feil.

La oss begynne med å påpeke at Det odontologiske fakultet er en del av Universitetet i Oslo (UiO). Det finnes således ikke noe samarbeid mellom UiO og Det odontologiske fakultet som kan avsluttes. Det fantes derimot et samarbeid mellom UiO ved Det odontologiske fakultet på den ene siden, og Utlendingsdirektoratet på den andre, men det har Det odontologiske fakultet selv valgt å avslutte.

Dette er ikke avgjørende feil i Hjerpset-Østlies tilfelle, selv om de har som bieffekt å gi et falskt inntrykk av at Det odontologiske fakultetet ble overprøvd og tilsidesatt av Universitetet i Oslo, eventuelt at UiO lot seg påvirke av hva media skrev. Men hele ingressen er altså konstruert rundt Hjerpset-Østlies mangelfulle faktakunnskaper om temaet.

Det viktige er likevel hvordan Hjerpset-Østlie klarer seg videre.

Igjen er hun raskt til å komme dårlig ut, nemlig allerede med åpningsspørsmålet like etterpå: «Men er testene faglig kontroversielle? Eller kan sannheten være at kritikken er politisk motivert?» Ja, testene er faglig kontroversielle. Det kan lett stadfestes, siden det er betydelig uenighet om bruken i fagmiljøene, både på tvers av Europa og i USA. Det er egentlig ikke verre enn det.

Dårlig fortsettelse

Hun fortsetter slik: «I Norge ble retningslinjene for alderstesting etablert av den internasjonalt anerkjente professor emeritus, dr. odont. og rettsodontolog ved Institutt for oral biologi Tore Solheim i 2003.» Professor Solheim var for øvrig et sterkt kritisert fagvitne i saken mot Fredrik Fasting Torgersen. Torgersen-saken har selvsagt ingen relevans for aldersundersøkelsene. Det er likevel litt merkelig at Hjerpset-Østlie bare presenterer ham som «den internasjonalt anerkjente» Solheim, uten å nevne at to av hans professor-kolleger mente han var faglig så uetterrettelig at han burde ha vært fjernet fra stillingen.

Så fortsetter Hjerpset-Østlie med en gjennomgang av den modellen for alderundersøkelser som Solheim skal ha etablert. Det høres nøkternt og greit ut når hun gjengir den:

«De innebar en klinisk undersøkelse, to forskjellige røntgenundersøkelser av tenner, grad av forkalkning i tennenes nervehulrom og håndrotsrøntgen. Så ble det skrevet en rapport basert på helheten og kosignert av en overordnet. Deretter ble det vurdert ved universitetet, og så oversendt oppdragsgivers, som er Utlendingsdirektoratet (UDI), fagpersonell.» Ordet «fagpersonell» kan her mistolkes. Endelig alder ble den gang fastsatt av saksbehandlere i UDI, som er fagpersonell på sitt område, stort sett jus, men overhodet ikke innen medisinens område.

Dette kom godt til kjenne da vi i 2006 avdekket at UDI nokså konsekvent hadde brukt funnene etter røntgen av håndrot feil. I forbindelse med en større kartlegging av aldersundersøkelsene var jeg den gang med på å samle inn informasjon fra en rekke hold gjennom flere måneder. I samtale med Ullevål universitetssykehus, som den gang utførte denne testen, uttalte de fagansvarlige at de hadde orientert UDI om at verdiene i testrapportene de oversendte måtte regnes som for høye, og måtte justeres ned. Sammenligningsbildene er fra Ohio på 1930-tallet. Den gang var det slik at en gutt hadde ferdig skjelett ved ca. 19 års alder. De holdt seg til metoden, og derfor skrev de 19 år i rapportene de sendte til UDI.

Problemet er at denne verdien nå normalt må regnes som for høy. Typisk antas det at en gutt vil ha ferdig skjelett ved 16-17 års alder og en jente ved 15-16 års alder, dette i henhold til The Royal College of Paediatrics and Child Health (RCPCH). Både Ullevål og Rikshospitalet, som vi hadde møter med om dette i 2006, samstemte i disse verdiene. Hvis en gutt normalt har ferdig skjelett når han er 16-17, kan man simpelthen ikke si mer enn at han er 16-17 år. Testen kan på ingen måte si om han er 18 eller 65 år. Likevel har den blitt brukt for å gjøre akkurat det.

I møte med UDI bekreftet de at de ikke hadde fått med seg denne informasjonen fra Ullevål. Det kunne man også se av de faktiske vedtakene. Der brukte UDI konsekvent disse undersøkelsene som en mulig bekreftelse på at gutten var over 18 år. Det var altså feil, potensielt i hundrevis av saker gjennom flere år. Det var ofte utslagsgivende i tilfeller hvor tannundersøkelsene hadde uklar konklusjon. Da brukte man håndrotrøntgen for – på feilaktig grunnlag – å stadfeste at vedkommende var voksen.

Kvaals metode

Hjerpset-Østlie sier selvsagt heller ingenting om metoden som brukes for å måle «grad av forkalkning i tennenes nervehulrom», selv om denne av åpenbare grunner er kontroversiell. Den såkalte «Kvaals metode» er utviklet av Odontologisk fakultet ved UiO, som har vært nokså alene om å bruke den til dette formålet, simpelthen fordi ingen andre synes å ha tillit til denne bruken. Da vi i 2006 snakket med odontologer i Sverige og Danmark som utførte aldersundersøkelsene der, og med en uavhengig odontolog i Norge som blant annet har arbeidet for Kripos, var de alle klart avvisende til at undersøkelsen egnet seg for formålet, blant annet fordi den er ment for eldre personer enn gruppen det her er snakk om.

Denne testen har ofte vært avgjørende for å trekke alderen opp eksempelvis i tilfeller hvor de andre undersøkelsene etterlater tvil, i alle fall for den perioden vi så på den gang. Denne undersøkelsen er spesielt fristende å bruke fordi det er den eneste av metodene som ikke stanser opp omkring 20 års alder. Den måler et hulrom i tennene som fortsetter å tettes jo eldre vi blir. Hjerpset-Østlie spør om feilmarginene egentlig er så store. Denne testen har et standardavvik på omkring 9,5 år.

Allerede har hun mislykkes i å informere folk om helt grunnleggende forhold.

Det man i praksis ofte så den gang, var at hvis de andre tannundersøkelsene etterlot tvil, kunne kombinasjonen av Kvaals metode (som få fagpersoner mener overhodet kan benyttes) og røntgen av håndrot (som ofte har blitt brukt på feil vis) brukes til å høyne alderen. Man stablet med andre ord to dårlige metoder oppå hverandre, og lot dem «bevise» noe de ikke kan bevise.

Alt dette sier Hjerpset-Østlies selvsagt ingenting om, trolig fordi hun ikke vet det. Man kan selvsagt også spørre seg om hvor mye hun har lett etter slik kritisk informasjon. Det man vet, er det man googler.

Så langt har man kun lest halvannen side av Hjerpset-Østlies omfangsrike artikkelserie, og allerede har hun mislykkes i å informere folk om helt grunnleggende forhold.

Også de andre tannundersøkelsene (røntgen av visdomstennene) er omstridt, men i mindre grad. Et av de mest interessante funnene da jeg var med på å gjennomgå 50 enkeltsaker i 2006, var at den odontologiske undersøkelsen som satte alderen lavest, var den kliniske undersøkelsen, det vil si tannlegens vurdering av alderen etter en gammeldags undersøkelse av munnhulen. Ut fra sine erfaringer gjennom mange år anslo de her gjerne alderen lavere enn røntgenundersøkelsene tilsa. I vårt saksmateriale ga den kliniske undersøkelsen i snitt en alder som var 1-2 år lavere enn tannlegenes endelige konklusjon. Det åpner for et spørsmål om sammenligningsbildene som brukes for røntgenundersøkelsene er misvisende, og gir i alle fall et hint om kompleksiteten vi har å gjøre med når alder skal beregnes.

Heltene i AGFAD

Deretter fortsetter Hjerpset-Østlie med å skrive om det tyske forskernettverket AGFAD. «Basert på kritikere og medias dekning, skulle man tro at alderstesting var en slags «juksevitenskap» som Norge og Sverige suller med på egenhånd. Det er ikke riktig – dette er solid vitenskap som er internasjonalt anerkjent.» Det er å ta i. Hva jeg eksempelvis skriver ovenfor, betyr ikke at aldersundersøkelser er en «juksevitenskap», men at den må brukes på nøkternt vis og på presise premisser. Jeg kan ikke se noe hos AGFAD som tilsier noe annet.

En slik presis gjengivelse av meningsmotstandernes synspunkter skal man lete nokså lenge etter hos Hjerpset-Østlie.

Det er imidlertid en del av Hjerpset-Østlies metodikk: Ved å framstille det som om kritikerne av dagens norske aldersundersøkelser mener at testene overhodet ikke kan anvendes, blir det enklere for henne å bygge sin sak. De fleste av kritikerne har imidlertid ment at det er nødvendig med aldersundersøkelser, selv om vi har vært kritiske til deler av gjennomføringen. En slik presis gjengivelse av meningsmotstandernes synspunkter skal man lete nokså lenge etter hos Hjerpset-Østlie.

Guilt by association

Deretter beveger Hjerpset-Østlie seg virkelig inn i det terrenget som gjør at rights.no aldri kan fortjene status som et nettsted for seriøs journalistikk. Hun begynner å se på hvor fagpersonene som har kritisert bruken av undersøkelsene i Norge, står politisk.

Noe av det mest oppsiktsvekkende ved artiklene, er likevel at Hjerpset-Østlie bruker det faktum at noen er kritiske til aldersundersøkelsene som et argument for at de ikke bør tas på alvor når de er kritiske til aldersundersøkelsene.

Hun begynner å se på hvor fagpersonene som har kritisert bruken av undersøkelsene i Norge, står politisk.

Igjen bommer hun allerede med ansatsen, utrolig nok. Hun begynner med å forsøke å inkriminere dr. Margit Steinholt, som, ved siden av angivelig å være leder i Nordland legeforening, også er leder for partiet Rødt i Alstadhaug. Hjerpset-Østlie holder til og med mot henne at partiet hennes er kritisk til aldersundersøkelsene. Steinholt nevnes spesifikt fordi Hjerpset-Østlie skriver at hun, som leder i Nordland legeforening, klagde inn barnelege Jens Grøgaard i firmaet Barnesak AS for Rådet for legeetikk. Det var Barnesak AS som gjennom noen år hadde ansvaret for aldersundersøkelsene.

Problemet er bare at det skrikende røde sosialistmennesket Margit Steinholt ikke lenger var leder i Nordland legeforening da foreningen sendte klagen (det er riktig at hun hadde vært det, fram til 2013, men hun var det ikke da klagen ble sendt, i 2016). Hadde Hjerpset-Østlie fått med seg dette, ville hun sikkert ha forsøkt å inkriminere den nye lederen også. Og hvem vet hva hun kunne ha funnet. Kanskje den nye lederen er en sånn lege som følger gamle damer over gaten på fritiden; kanskje et par av dem til og med har vært asylsøkere – gru! Men slik det er, mangler altså et ledd i inkrimineringskjeden som Hjerpset-Østlie arbeider så hardt for å bygge opp. Slik det står, er det altså godt mulig at klagen mot Barnesak AS faktisk ble sendt av en legeforening ledet av – en seriøs fagperson.

Hun holder til og med mot Steinholt at hun en gang sto som medforfatter av en kritisk artikkel om aldersundersøkelsene. At en lege står som medforfatter av en kronikk hvor hun (og en rekke andre leger) er kritisk til aldersundersøkelsene, brukes altså som et argument for at vedkommende ikke er troverdig i sin kritikk av aldersundersøkelsene. Det var vanskelig å tro dette da jeg leste det – men det er hvordan Hjerpset-Østlie synes å resonnere.

Kronikken som Steinholt var med på, var en helt nøktern gjennomgang av svakhetene med røntgen av håndrot, som en kritikk av en svært upresis artikkel i A-magasinet om temaet. Der hadde det eksempelvis blitt påstått at man kunne bruke håndrotrøntgen for å stadfeste at en gutt er over 18 år. Kronikken som tilbakeviste dette, og som Hjerpset-Østlie altså trekker fram, var signert lederen i Norsk forening for pediatrisk radiologi, nestlederen i Norsk forening for pediatrisk radiologi, lederen i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse, Norsk barnelegeforenings representant i Legeforeningens utvalg for menneskerettigheter, klima og global helse, lederen i Norsk barnelegeforening, nestlederen i Norsk barnelegeforening og lederen i Rådet for legeetikk. Åpenbart en gjeng med politiske synsere som ikke må tas på alvor. Husk det neste gang du vurderer å gå til norsk legestand med et medisinsk problem.

At Barnesak AS tjente gode penger på å gjennomføre aldersundersøkelsene – selve pengesporet – er Hjerpset-Østlie selvsagt ikke interessert i som journalist.

At Barnesak AS tjente gode penger på å gjennomføre aldersundersøkelsene – selve pengesporet – er Hjerpset-Østlie selvsagt ikke interessert i som journalist, selv om det ellers ikke er et fremmed tema for journalister å sette et spørsmålstegn ved om det kan si noe om faglig integritet når en fagperson tjener seg en liten formue på å gjennomføre undersøkelser på et vis som mye av hans eget fagmiljø er kritisk til. Hjerpset-Østlie er kun interessert i det politiske sporet, hvor en lege ikke er kritisk til alderstestene fordi hun er lege, men fordi hun er sosialist.

Rådet for legeetikk

Rådet for legeetikk tok klagen mot Barnesak AS og lege Jens Grøgaard til følge. Det gjør selvsagt at Hjerpset-Østlie retter fokuset mot dr. Svein Aarseth, som leder rådet, og som var en av dem som signerte kronikken. Hjerpset-Østlie bruker det faktum at Aarseth har jobbet som frivillig ved Helsesenteret for papirløse, som et argument for at han er tendensiøs i vurderingen av aldersundersøkelsene. Derimot nevner Hjerpset-Østlie ikke at Aarseth også er tidligere leder i Oslo legeforening, at han er kåret til årets lege i Oslo, osv. Leder av Rådet for legeetikk, leder av Oslo legeforening, årets lege i Oslo – det må virkelig være snakk om en useriøs type.

Men det er altså slik Human Rights Service bygger sitt korthus av påstander og insinuasjoner. «Guilt by association» er nå trukket så langt at hvis du som lege har hjulpet syke asylsøkere, er du selv å regne som besmittet. Dette representerer en underminering av sakligheten i offentlig debatt, ingenting mindre.

De andre fire (seks inkl. varaene) åpenbart useriøse personene som sitter i rådet, sier hun ingenting om.

Så går Hjerpset-Østlie videre til Ellen Annexstad i Norsk barnelegeforening. Her begår Hjerpset-Østlie igjen det kunststykke å bruke det at Annexstad har skrevet kronikker mot aldersundersøkelsene, som et argument for at hun må anses som tendensiøs. I tillegg vises det til at Annexstad gjerne opptrer i selskap med andre fagpersoner som er kritiske. Avslørt!

Deretter påstår Nina Hjerpset-Østlie at påstanden om at testene har «store metodesvakheter og standardavvik» ikke baserer seg på forskning. Det er å snu saken på hodet: Det er metodene som brukes som må belegges med forskning. Problemet er at mye av forskningen som ligger til grunn, enten er gammel eller omstridt, og av nokså åpenbare grunner.

Folkehelseinstituttet

Hjerpset-Østlie skriver her om en rapport fra NOAS og Redd Barna, og mener at denne kan avfeies umiddelbart fordi det dreier seg om NOAS og Redd Barna: «De er tvert i mot interesseorganisasjoner og bør følgelig behandles som det.»

Folkehelseinstituttet mener at dagens system for medisinske aldersundersøkelser ikke er tilstrekkelig vitenskapelig basert.

Dermed slipper hun å gå inn i rapporten (har hun engang lest den?), som blant annet stadfester at norske myndigheters bruk av aldersundersøkelsene ikke følger retningslinjer fra relevante instanser i FN-apparatet. Rapporten siterer også Folkehelseinstituttet (FHI), som nettopp mener at dagens system for medisinske aldersundersøkelser ikke er tilstrekkelig vitenskapelig basert. I et brev til Helse- og omsorgsdepartementet skriver FHI:

«Dagens undersøkelser og metode og kategorier for medisinske aldersvurderinger vurderes av FHI ikke å være tilstrekkelig vitenskapelig basert til at FHI kan overta den gjeldende praksis.»

Selvsagt utelater Hjerpset-Østlie at nettopp FHI har konkludert på samme vis som andre kritikere etter over ett års tung faglig metodegjennomgang. Hadde Hjerpset-Østlie fått dette med seg, ville hun selvsagt ha lett fram den diskvalifiserende politiske bakgrunnen til medarbeiderne ved FHI. Jeg tør ikke engang spekulere i hva slags rystende politisk bagasje de kan ha med seg.

Det kan legges til at de rettsmedisinske fagene som hadde ansvaret for denne gjennomgangen, nå er overført fra FHI til Oslo universitetssykehus. Det er dermed Oslo universitetssykehus Hjerpset-Østlie nå virkelig trenger å gå etter for å demonstrere, én gang for alle, at det ikke har noe å si hvor mange leger som er kritiske til undersøkelsene eller hvor godt kvalifisert de liksom skulle være til å mene noe om dette: Hun har uansett googlet seg fram til sannheten.

Hun har uansett googlet seg fram til sannheten.

Det er for øvrig ingenting i rapporten fra NOAS og Redd Barna som tilsier at man ikke skal gjennomføre aldersundersøkelser. Det handler kun om hvordan det kan gjøres på et faglig forsvarlig vis.

Den manglende helhetsvurderingen

Nettopp metodenes svakheter gjør det problematisk at UDI så ofte unnlater å foreta en reell helhetsvurdering. UDI skriver riktignok i sitt eget praksisnotat at det skal foretas en «helhetsvurdering» av søkerens alder, men en del av kritikken går nettopp på at UDI ofte unnlater å gjøre dette. De lar ofte de medisinske aldersundersøkelsene – til tross for den store usikkerheten som kan være knyttet til disse – tilsidesette vurderinger fra andre hold, som lærere, mottak og verger, det vil si personer som faktisk har opplevd asylsøkerne det er snakk om gjennom direkte kontakt og over noe tid.

I denne forbindelse er de psykososiale vurderingene også viktige, siden de forteller en del om barns modenhet og behov for omsorg – men disse vektlegges igjen i for liten grad av UDI. Også disse uttalelsene kan være faglige, deriblant fra barnevernspedagoger/sosionomer og psykologer. Mennesker er nå engang også mer enn sitt skjelett – de er gjerne også en kognitiv komponent. Erfaringen er likevel at UDI tillegger disse liten eller ingen vekt. Dette blir igjen feil, og det utgjør ikke en adekvat helhetsvurdering.

Hjerpset-Østlie framstiller det som om kritikerne ikke har annet belegg for sin kritikk av undersøkelsene enn egen forutinntatthet. Det er nok bare fordi hun ikke har lett særlig lenge. Vel, nå har jeg gjort det litt enklere for henne.

Med takk til Usman Khan og Ellen Annexstad for innspill.