Ervin Kohn

Ervin Kohn er nestleder ved Antirasistisk Senter, og forstander i Det mosaiske trossamfunn i Oslo.

Skribent

Per Sandberg hisset seg voldsomt opp over at statssekretær Laila Bokhari i radioprogrammet Salongen på NRK P2 hadde sagt at det er farlig dersom visse røster ikke blir imøtegått.

«Hvilke røster da for eksempel», spurte intervjueren. Da nevnte Bokhari Arfan Bhatti og Hege Storhaug.

Per Sandberg tolket dette som en sammenligning. På ett plan er det også det. Ifølge Bokharis svar er både Bhatti og Storhaug like i at begges synspunkter bør imøtegås. Bør ikke stå uimotsagt.

At Per Sandberg blir opphisset er egentlig ikke spektakulært. Han har gjort det før og vil nok gjøre det igjen. Det spesielle er i ytringsfrihetsdebatten vil Sandberg ha grenseløs ytringsfrihet. Per Sandberg mener at Straffelovens §135a, som forsvarer svake grupper mot hatefulle ytringer, bør fjernes. Sandberg mener vanligvis at ytringer skal møtes med ytringer.

Ikke denne gangen. Heller ikke forrige gang.

Denne ytringen krever represalier mener Sandberg, som straks tok kontakt med sjefen til Bokhari, nemlig statsministeren.

Sandberg mente blant annet at siden HRS, der Hege Storhaug er sentral, får statsstøtte er hun nærmest regjeringens talerør. I forlengelsen av dette mente Sandberg at Bokhari nærmest gikk imot regjeringen. (Som om Fritt Ords stipend til Fjordman betyr at FO står bak hans skriverier). Ifølge intervjuer Sandberg har gitt er han ikke fremmed for at statsministeren bør avsette Bokhari. På direkte spørsmål om dette svarer han bare at ansettelser og avsettelser er statsministerens ansvar. Som om vi ikke visste det.

Forrige gang var ved årsskiftet i år. Scandinavian Traveler (det nye SAS-magasinet) hadde en redaksjonell artikkel som Frp ikke likte. Tok Sandberg og partiet til motmæle? Partiet gikk til frontalangrep på SAS, og krevde at nummeret ble inndratt. SAS lot seg presse. Nummeret ble sensurert.

Dette var vårt liberale demokrati, vår ytringsfrihet, lite verdig. Et regjeringsparti som sensurerer, eller presser, en bedrift som er helt avhengig av statens gunst til å drive egensensur av en presumptivt selvstendig redaksjon, og sensurere en frilansjournalist.

Det viser seg et mønster i hvordan Frp møter ytringer partiet ikke liker. Med represalier og sensur i stedet for å imøtegå ytringene på normalt demokratisk vis. Intet parti med et demokratisk sinnelag og demokratiske reflekser oppfører seg på en slik måte.