Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Teksten ble først publisert i Klassekampen 26. juni 2018.

Aps innvandringspolitiske talsperson Masud Gharahkhani går inn for en “nullvisjon” for antall asylsøkere. Sylvi Listhaug var den første justisministeren som tydelig uttalte at målet er så få asylsøkere som mulig, og det midt under den stadig pågående flyktningkrisa. Nullvisjon lot nesten til å være den eneste visjonen hun hadde i møte med mennesker på flukt. Gharahkhani blir nå den andre som på kort tid markerer seg i storpolitikken med denne visjonen.

Når Gharahkhani setter asylsøkerne opp mot arbeiderklassen, er det noe av det mest nedslående jeg har lest av angivelig sosialdemokratisk retorikk.

Det er mye som er trist i Gharahkhanis måte å snakke asylpolitikk på. Når Gharahkhani setter asylsøkerne opp mot arbeiderklassen, er det noe av det mest nedslående jeg har lest av angivelig sosialdemokratisk retorikk. Igjen står han der i lånte klær: Denne gangen er det rett og slett retorikken om at “innvandrerne tar jobbene våre”, innpakket i litt penere ord. Det hjelper lite med en politikk som skal stå imot høyrepopulisme, hvis både politikken og den politiske retorikken selv framstår som høyrepopulistiske.

Også retorikken om at overføringsflyktningene er de ekte flyktningene, mens asylsøkerne ikke er fullt så legitime, er klassisk, forenklende FrP-retorikk. Det er en grunn til at en så høy andel av asylsøkerne som kommer til Norge stadig får beskyttelse, til tross for at Norge eksempelvis i forhold til afghanere har en så streng praksis. I realiteten er det ofte lite forskjell på asylsøkerne som kommer til Norge og flyktningene man finner i leirene. Det er mennesker som har flyktet fra de samme situasjonene. Noen hadde litt mer å selge unna, eller har på annet vis klart å skrape sammen pengene for å komme seg hit. Dette kunstige skillet mellom mennesker på flukt, er imidlertid nødvendig for å rettferdiggjøre en så ensporet tilnærming som Gharahkhani går inn for.

Gharahkhani viser til at Middelhavet nå er verdens farligste grense. Det er viktig å huske hvordan den ble det.

Jeg reagerer også på denne uttalelsen: “Det er arbeiderklassen som bor i områdene hvor det blir kriminalitet og dårlige levekår fordi nyankomne ikke blir integrert.” Jeg bor selv i et av de ofte omtalte områdene, og det er opprørende at Gharahkhani slutter seg til alle som ønsker å snakke dem ned, blant annet ved å knytte kriminalitet så direkte opp mot innvandring. Ja, problemer skal tas tak i, men jeg er glad det er hans partikollega Raymond Johansen som har ansvaret for Oslo, med en annen linje i omtalen av disse områdene.

Gharahkhani viser til at Middelhavet nå er verdens farligste grense. Det er viktig å huske hvordan den ble det. Det er de stadige skjerpingene av grensekontrollene over land som har tvunget mennesker ut på havet. Det vi ser her, er altså at en redselsfull situasjon som er skapt av en streng politikk, brukes som et argument for en enda strengere politikk. Faktum er at desperate mennesker vil fortsette å flykte, nesten uansett hvor strenge en del europeiske stater blir som tilsvar. Det eneste reelle valget er om man vil ta imot mennesker på flukt med verdighet, eller ikke.

Etter valgnederlaget var det å forvente at Ap ville jobbe med å meisle ut en ny kurs. Det overrasker imidlertid at Gharahkhani går inn for en helomvending, heller enn å bygge på Aps tradisjon – hvor politikken utvilsomt har vært streng, men likevel mer balansert, og bedre egnet til å treffe velgere over et ganske bredt spekter. Det har vært godt å se motstanden i Ap mot den harde linja som Gharahkhanis forslag representerer. Det Gharahkhani kommer med, kan framstå som en effektiv strategi for å vinne et annet partis velgere, men ikke nødvendigvis sine egne.