Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

1. mai 1979 ble Immigranten magasin (senere SAMORA) utgitt for første gang, året etter at Immigrantenkollektivet hadde blitt etablert. Ut fra dette miljøet vokste mye av den antirasistiske bevegelsen i Norge, både Antirasistisk Senter, SOS Rasisme, Agenda X, Radio immigranten / Tellus radio, Krisehjelp mot rasistiske overgrep og Mela. Det gir ekstra grunn til å gratulere med dagen denne 1. mai.

Kampen mot rasisme – kampen mot at noen grupper skal defineres eller behandles som utenforstående eller på noe vis mindre verdt på grunn av hudfarge, religion eller etnisitet – er en av menneskehetens store kamper, sammen med kampen for kvinners rettigheter, kampen for arbeidernes og de fattiges rettigheter, og kampen for likeverd uansett seksuell identitet.

Det er en av kampene som har fulgt oss i århundrer, og som vi trolig ikke kommer til å være ferdig med på noen århundrer.

Lite burde skremme oss mer enn fordommenes og hatets galskap.

Det er samtidig en av kampene som har mest å si for menneskehetens ve og vel. Når vi feiler her, kan det få katastrofale konsekvenser, på et vis som gjør at jeg ikke forstår at ikke alle mennesker er mer livredde for rasisme enn mange faktisk er. Lite burde skremme oss mer enn fordommenes og hatets galskap.

Selv i et samfunn som det norske, som er både velfungerende og fredelig, bidrar rasisme og diskriminering kontinuerlig til forskjellsbehandling, til ulike livsvilkår, og i essens til ulik vektlegging av personers menneskeverd. Det holder å ta et blikk på utlendingsinternatet på Trandum, eller på hvordan vi behandler barna til kvinnene som sluttet seg til IS.

I dag feirer vi førti års antirasistisk kamp – og simpelthen hardt, langsiktig arbeid – for et bedre, mer rettferdig og også varmere samfunn – et ord jeg ofte savner i dagens offentlige debatt.

Vi feirer den mest produktive og skapende antirasistiske generasjonen Norge trolig har hatt.

Og ikke minst: Vi feirer den mest produktive og skapende antirasistiske generasjonen Norge trolig har hatt, en generasjon av antirasister som har skapt en bevegelse som har stått seg i førti år, som har sørget for at den antirasistiske bevegelsens historie er et viktig stykke Norges-historie, og en bevegelse som vil utgjøre et fundament for antirasistisk arbeid i mange, mange år framover.

Selv vokste jeg opp med Khalid Salimis ord og ansikt på tv og i aviser, men ved siden av ham og sammen med ham sto mange andre, ikke minst vår nåværende nestleder, Mari Linløkken, og våre styremedlemmer Emrullah Gürsel og Sunil Loona.

Når dette samfunnet fungerer så godt som det gjør, vil jeg mene at det ikke minst skyldes at vi har hatt en så sterk antirasistisk bevegelse. Det er en bevegelse som har gitt stemme til dem som rammes av rasisme, og som har satt opp de idealene om mangfold, likeverd og likebehandling som samfunnet må strekke seg etter, og slik bidratt til at samfunnet har kunnet utvikle seg i riktig retning.

Det er ingen tvil om at vi har utfordringer foran oss i årene som kommer. Holdningene som denne bevegelsen er grunnlagt for å bekjempe, har hatt skremmende gode vilkår i Europa de siste årene.

Senest i går ble det av et norsk regjeringsparti foreslått ulike straffer i praksis basert på etnisk bakgrunn. Den antirasistiske bevegelsen har holdt på i førti år, men det er stadig behov for voksenopplæring i grunnleggende antirasisme, grunnleggende rettsprinsipper og ren og skjær anstendighet.

Den antirasistiske bevegelsen har holdt på i førti år, men det er stadig behov for voksenopplæring i grunnleggende antirasisme, grunnleggende rettsprinsipper og ren og skjær anstendighet.

Takk til alle dere som har stått på i førti år, og lykke til – til oss alle – med de neste førti. Kampen fortsetter.

Bilde: Første utgave av Immigranten magasin, 1. mai 1979.