Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Gratulerer med dagen, og gratulerer med grunnlovsjubileet!

17. mai feirer vi eidsvollsmennenes innsats for 200 år siden, men vi feirer vel så mye dagens Norge. Vi feirer samholdet og friheten. Vi feirer de gode resultatene og de gode intensjonene. Vi feirer verdiene. Men først og fremst feirer vi menneskene – det store, gode, brede fellesskapet som utgjør vårt Norge, vårt lille land.

Norge i 2014 er ikke Norge i verken 1814 eller 1914. Det vi feirer er ikke en permanent tilstand eller en uforanderlig essens, men et levende fellesskap. Eidsvollsmennene la grunnlaget for det moderne Norge, men de kunne umulig forestille seg hvordan både landet og verden omkring skulle forandre seg. De la et grunnlag for at det norske samfunnet skulle være tuftet på liberale verdier, et grunnlag som ligger fast. Andre av deres ambisjoner gikk derimot i motsatt retning av historiens utvikling, med deres forsøk på å hegne om en smal nasjonal identitet gjennom den såkalte “jødeparagrafen”.

Også de fleste spekulasjoner om hva Norge kommer til å være i 2114 vil bli gjort til skamme. Dette vil etter all sannsynlighet inkludere de bekymringene noen har knyttet til det mangfoldige, flerkulturelle samfunnet. Norge er simpelthen mer robust enn en del ser ut til å tro. Så lenge vi klarer å beholde det særlige samspillet mellom fellesskap og individ som kjennetegner landet vårt, har vi en svært god vei å bevege oss på også i tiden framover.

En av de største utfordringene for en nasjon er å definere seg selv på en måte som ikke blir til utestengning og lidelse for andre. Den smalt definerte norske nasjonens behandling av jøder, samer, tatere/romanifolket, roma og andre må forbli en sterk påminnelse for oss, ikke minst i møtet med grupper det kan være lett for oss å utdefinere i framtiden. Å bygge videre på en nasjon som omfatter alle og et “nytt vi” som ikke utestenger, må forbli en av våre viktigste oppgaver.

Samtidig minnes vi dem som ikke vil få feire denne dagen, spesielt de som ofret livet for demokratiet vårt 22. juli 2011 uten at de hadde noe valg. De er med oss, de skal fortsette å være med oss, og de vil alltid være en viktig del av det både uendelig sterke og uendelig sårbare norske demokratiets historie.

Mange har sagt at rosetoget sluttet å gå for raskt. 17. mai 2014 liker jeg å tenke at vi alle deltar i et enda større rosetog, i det som trolig vil være den største feiringen av fellesskapet vårt noen gang.

Igjen: Gratulerer med dagen!