Rune Berglund Steen

Rune Berglund Steen begynte på Antirasistisk Senter som kommunikasjonsansvarlig i 2010, og ble leder i 2013. Tidligere har han blant annet arbeidet for Norsk Organisasjon for Asyl...

Redaktør

Ingen skal være i tvil om at de daglige tvangsutsendelsene av avviste asylsøkere kan gjøre stor skade. Tidlig om morgenen søndag 10. august ble en afghansk familie hentet av politiet i Lillesand og transportert til utlendingsinternatet på Trandum. Familien fikk en halvtime til så pakke ned det aller viktigste, før det bar ut i den store, svarte varebilen. Det var fem barn i familien. Etter utsendelsen er det bare fire. En av sønnene var på overnattingsbesøk hos norske venner, og følgelig ikke hjemme da politiet kom for å hente dem. Dermed ble foreldrene og de fire søsknene sendt ut uten ham. Den 15 år gamle gutten har siden vært forsvunnet.

Slike dramatiske situasjoner skapes regelmessig av dagens politikk. Noe av det utrolige, er at det ikke finnes retningslinjer som regulerer hva politiet skal gjøre i en situasjon som dette. Har man lov til å splitte en familie ved å sende foreldrene til en annen del av verden, hvor det kan være vanskelig å finne dem igjen? Kan man ta sjansen på å gjøre en 15-åring foreldreløs? Har man lov til å skape en situasjon hvor en 15-åring plutselig vil befinne seg hjelpeløst på rømmen, med betydelig risiko for å lide overlast, bli misbrukt eller i verste fall forkomme?

Spør man politiet hvem som avgjør spørsmål som dette i den enkelte sak, viser de til Utlendingsnemnda. Spør man Utlendingsnemnda, viser de til politiet. Dette er ikke en karikering av situasjonen; vi har prøvd. Faktum er at i et så gjennomregulert samfunn som det norske, er ikke dette noe man har oppfattet det som viktig å lage retningslinjer for. Utlendingsloven er mer eller mindre stum om hvordan tvangsreturer skal foregå, og helt stum om hvilke grunnleggende menneskeretter som er ment å beskytte et barn også i denne situasjonen.

Dette er bare ett fragment av dagens returpolitikk. Noen andre fragmenter: 20 til 25 politifolk kan omringe et asylmottak og skremme alle beboerne fra sans og samling, uten hensyn til at mange har flyktet fra autoritære regimer og kjent politimakt på kroppen – det er faktisk derfor de er her. Håndjern kan bli satt på barn i alle fall ned til elleve års alder, før de fengsles i ukevis. Politiet prøver å sende ut eldre mennesker som er i en så dårlig helsetilstand at de må ta omveien om sykehuset – før politiet prøver på utsendelse igjen.

Fremskrittspartiet har for lengst pekt ut retur som et særlig satsningsområde. Blant annet er det i statsbudsjettet for 2015 satt av penger til å utvide utlendingsinternatet på Trandum med 90 plasser. Husk på det: hvert sekund av hvert døgn av hver uke av hver måned i årene som kommer, vil det kunne sitte 90 flere desperate mennesker innesperret her, like ved Gardermoen, i påvente av retur til redslene de har flyktet fra.

Utlendingsdirektoratet, Politidirektoratet og Kriminalomsorgsdirektoratet har nylig lagt fram en rapport med en rekke andre forslag som vil bryte enda flere av menneskeverdets barrierer. Et av forslagene er å ta i bruk elektroniske fotlenker på avviste asylsøkere, et tiltak som normalt er forbeholdt dømte kriminelle. Et annet forslag er å betale andre lands politi for å komme til Norge og hente avviste asylsøkere, heller enn at asylsøkerne uttransporteres av norsk politi. Mange asylsøkere har flyktet fra autoritære land. Kan man forestille seg en framtid hvor vi betaler for at et diktaturs politibetjenter skal få seg en miniferie i Oslo på norske skattebetaleres regning, og så hente med seg et par livredde mennesker tilbake inn i diktaturets favn? Vi har fulgt norsk asylpolitikk lenge nok til at lite er egnet til å overraske oss lenger.

Regjeringens voldsomme fokus på tvangsreturer foregår uten noen tilsynelatende interesse for asylsøkernes «rettssikkerhet» i en så utsatt situasjon. Dette begrepet gjenfinnes faktisk ikke i rapporten fra de tre direktoratene. Det sies heller ingenting om hvordan man for eksempel skal unngå at en 15-åring skilles fra foreldrene. Ordene «billigere» og «kostnadseffektiv» går derimot igjen 67 ganger, «rask» 102 ganger og «logistikk» 11. Det lyder som beskrivelsen av et samlebånd, som i dette tilfellet går rett tilbake til de autoritære og krigsherjede landene folk har flyktet fra.

Dagen statsbudsjettet ble lansert, kunne man se en fornøyd justisminister vise fram hvor den nye fengselsbrakka på Trandum skal stå. Med et økende press på alle instanser som er involvert i returarbeidet, er det et akutt behov for et kritisk blikk på hvordan det går med menneskene som omfattes. Dette begynner å ligne en returpolitikk ute av kontroll.

Venstre og KrF har en lang historie med å se asylsøkernes perspektiv. Hvis de skal være med på å gi Frp midlene de ønsker, må de også sette noen klare kriterier for hvordan returpolitikken skal se ut. Hvis ikke er de i praksis med på å finansiere flere splittede familier.

Per i dag ser politikken slik ut: En 15-åring har vært forsvunnet i to måneder, og det har ingen hensikt å ringe politiet etter hjelp.

Rune Berglund Steen, leder, Antirasistisk Senter
Kari Gellein, forfatter av «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg»