Maria Wasvik

Redaktør

Det er 20 år siden 15 år gamle Benjamin Hermansen ble drept av tre nynazister på Holmlia i Oslo. Drapet markerte på mange måter slutten for 90-tallets nynazister. Det ble en oppvekker for mange, og disse miljøene ble kraftig svekket i årene som fulgte.

20 år og to høyreekstreme terrorangrep etter marsjerer nynazister igjen i gatene, med politiets beskyttelse. 20 år og to høyreekstreme terrorangrep etter blir nynazistene frifunnet for å henge opp hakekors med nettopp ordlyden “Vi er tilbake”. 20 år og to høyreekstreme terrorangrep etter inviteres høyreekstreme til statskanalen i beste sendetid.

Dette er farlig, og det burde både historien om Benjamin og Johanne Zhangjia, Utøya og Al Noor-moskeen ha lært oss.

Det er der ute fortsatt

Boot Boys var en del av en oppblomstring av høyreekstremisme og mobilisering på ytterste høyre fløy i Norge på 1990-tallet og fram mot årtusenskiftet. Boot Boys-miljøet aleine var ikke veldig stort, men de de var ekstremt rasistiske og de hadde som vist et enormt voldspotensiale. Og de var en del av en større bevegelse i tiden, hvor motstand mot innvandring var den samlende faktoren.

Etter drapet på Benjamin så man en annen mobilisering, den antirasistiske. Aldri tidligere hadde en enkeltsak samlet så mange mennesker. Det ble innmari upopulært å være nynazist, det ble iverksatt exit-programmer for de som ville trekke seg ut, og på begynnelsen av 2000-tallet lå det meste av disse miljøene tilsynelatende med brukket rygg.

Men det går en direkte linje fra drapet på Benjamin til de mest ekstreme miljøene som er aktive i dag. Da den ene av Benjamins drapsmenn ble løslatt i 2013, oppsøkte han umiddelbart Svenska motståndsrörelsen som er den svenske avdelingen av det vi idag kjenner som Den nordiske motstandsbevegelsen.

Samtidig er floraen av andre, mer reindyrka innvandringsfiendtlige, organisasjoner blitt større og budskapet deres mer normalisert i offentligheten.

Den nordiske motstandsbevegelsen (DNM) er den største og best organiserte nynazistiske organisasjonen i Norge. Selv om oppmerksomheten uniformene, fanene og de ulovlige marsjene deres har fått i offentligheten de siste årene er stor, er det snakk om et lite, om enn veldig dedikert, miljø. Det samme miljøet den høyreekstreme terroristen Philip Manhaus oppsøkte før han drepte stesøsteren sin og gikk til angrep på Al Noor-moskeen i 2019.

Samtidig er floraen av andre, mer reindyrka innvandringsfiendtlige, organisasjoner blitt større og budskapet deres mer normalisert i offentligheten. Og også her går det flere direkte linjer mellom 2001 og i dag. Disse er vanskeligere å kjenne igjen enn aktivistene i DNM. De ser ikke ut som “klassiske” nynazister, og de ordlegger seg ikke som dem. De fleste er heller ikke ideologiske nynazister, og deler gjerne ikke de antisemittiske holdningene som i så stor grad definerer nynazistene (uten at de nødvendigvis tar direkte avstand fra dem). Men de utgjør like fullt en del av en bredere bevegelse som, da som nå, mobiliserer på felles motstand mot innvandring, og som kapitaliserer på og sprer mye av det samme hatet.

Et eksempel i denne sammenhengen er den tidligere nazisten Jan Holthe som allerede i 1991 grunnla Hvitt Arisk Motstand (HAM), det norske motstykket til Vitt Ariskt Motstand som var forløperen til Svenska motståndsrörelsen, etter inspirasjon fra Sverige. Holthe gikk etter egne uttalelser ut av miljøet på 90-tallet da han fikk barn, og har også senere uttalt at han tar avstand fra nynazister. Derimot har han mer nylig vært aktiv i SIAN og PEGIDA, begge eksempler på organisasjoner som tilhører ytre høyre fløy, uten å kunne defineres som nynazister.

SIAN når ut til stadig flere med det hatefulle budskapet sitt, godt hjulpet av media, både de tradisjonelle og sosiale. Og ikke minst, de gjør det stadig oftere i stadig mindre tilslørt samrøre med nynazistene.

PEGIDA er ikke lenger noen “å regne med” på den høyreekstreme scenen i Norge, men SIAN har, ikke minst det siste året, inntatt en stadig større rolle i den norske offentligheten. Ikke minst etter demonstrasjonsturneen deres sommeren 2020, som endte med at lederen deres fikk anledning til å legge ut om navngitte muslimske nordmenn som han mente måtte deporteres fra landet for hele landet på NRKs Debatten.

SIAN når ut til stadig flere med det hatefulle budskapet sitt, godt hjulpet av media, både de tradisjonelle og sosiale. Og ikke minst, de gjør det stadig oftere i stadig mindre tilslørt samrøre med nynazistene. Det finnes “godt” med dokumentasjon på vennskapelige forhold mellom aktivistene i SIAN og de i blant annet DNM, gjennom deltakelse på felles arenaer og på hverandres arrangementer, samt kommunikasjon og delinger i sosiale medier. I tillegg er det innimellom mer enn uklart hvor SIAN selv egentlig står, jamfør den nylig avgåtte nestlederens uttalelser om at hun heller ville foretrukket “Breiviken” enn en muslim, og om hvordan vi “Kanskje (vi) på sikt må slippe ham ut, så vi får ryddet opp”.

En av de innvandringskritiske organisasjonene som var aktive på samme tid som Boot Boys lever imidlertid fortsatt, og har på samme måte som SIAN et noe uavklart forhold til nynazistene. Folkebevegelsen mot innvandring (FMI), best kjent fra Arne Myrdals tid på 90-tallet, har så mange som 50 % flere følgere enn (den riktignok uoffisielle) Facebookgruppa knyttet til SIAN selv om de ellers ikke gjør stort ut av seg. Landsstyremedlem i FMI, Morten Lorentzen, måtte i 2019 møte i Moss tingrett, tiltalt for å ha truet redaktøren i nettavisen Filter Nyheter og hans familie. Truslene falt etter at Filter nyheter i 2017 omtalte ham som en “sentral skikkelse i det internasjonale nazimiljøet” etter at de blant annet tatt bilder av at han deltok på en marsj med DNM i Falun i Sverige noen dager tidligere.

Et annet slikt eksempel er hvordan den profilerte nazisten Ronny Bårdsen fra 90-tallet etterhvert også har inntatt en viss rolle i kampen mot muslimsk innvandring. Han er tett på DNM uten å ha noen formell rolle i organisasjonen, og dukket blant annet opp på mikropartiet Alliansens stand under Arendalsuka i 2017. Bårdsen driver dessuten en nettbutikk med nynazistisk merch, som det innimellom har blitt reklamert for blant SIANs aktivister. Personer tilknytta nynazistiske miljøer har dessuten dukka opp flere ganger i forbindelse med stands arrangert av både Alliansen og avleggeren Selvstendighetspartiet (som helt nylig gikk inn i Demokratene).

Selv om Boot Boys ikke lenger er aktive er det dermed flust med aktører i dagens nynazistiske og innvandringsfiendtlige miljøer som står for mer eller mindre direkte koblinger mellom drapet på Benjamin og nåtiden.

Et siste eksempel er Soldiers of Odin eller Odins Soldater, som heller ikke er særlig aktive i dag, men som i en periode tiltrakk seg flere profilerte nynazister og personer som befant seg i et visst grenseland opp mot disse. Da finsk rett i 2018 vedtok å forby Den nordiske motstandsbevegelsen i Finland etter at en ung motdemonstrant døde etter å ha blitt sparket ned av et av deres medlemmer, var den finske grenen av Soldiers og Odin blant de som mobiliserte til støttedemonstrasjoner for nazistene.

Selv om Boot Boys ikke lenger er aktive er det dermed flust med aktører i dagens nynazistiske og innvandringsfiendtlige miljøer som står for mer eller mindre direkte koblinger mellom drapet på Benjamin og nåtiden. Dette burde fortelle oss at vi ikke har råd til å være naive.

Hat trenger motstand

Hatet som drepte Benjamin lever fortsatt og må møtes med mer målretta tiltak og økt innsats. Men for at tiltak og innsats skal ha noe for seg, må vi lære oss å kjenne igjen lusa på gangen, ellers blir det bare pene ord. Vi må se hatet for det det er, farlig. Vi må ta det på alvor.

Det er ikke ufarlig å la nynazistene uforstyrret få spre propaganda og frykt på våre offentlige steder. Når de marsjerer ulovlig i våre gater, er det dem det må slås ned på, ikke motdemonstrantene. Når de markerer seg i offentligheten med å henge opp hakekors og hatefulle slagord bør det dømmes i henhold til våre internasjonale forpliktelser.

Men det er heller ikke ufarlig å invitere høyreekstreme inn i den offentlige diskusjonen, og la dem legge fram “sin side av saken” for hele landets befolkning. Eller å basere vår omtale av deres organisasjoner på deres egne premisser.

Hvis vi skal holde løftet om å ikke la det grusomme som skjedde med Benjamin Hermansen skje igjen må vi gi hatet reell motstand.

Det har en pris og den prisen er blant annet økt toleranse for og normalisering av ekstreme ytringer og kanskje som en forlengelse av det, økt aksept for vold mot minoriteter. At en økt aksept for hatefulle budskap fører med seg et innskrenket ytringsrom for minoriteter er det imidlertid liten tvil om.

Propaganda har en hensikt, vi må ikke tro noe annet. Hvis vi skal holde løftet om å ikke la det grusomme som skjedde med Benjamin Hermansen skje igjen må vi gi hatet reell motstand. Vi må tørre å bruke de virkemidlene vi har tilgjengelig, både juridiske og sosiale. Ellers vil vi fortsette å mislykkes, og det har vi ikke råd til.