Redaksjonen

Skribent

Det vises til Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev av 07.03.2024 vedrørende Ekstremismekommisjonens rapport og anbefalinger. Antirasistisk Senter takker for muligheten til å avgi våre kommentarer.

Antirasistisk Senter vil benytte anledningen til å takke kommisjonen for en god og grundig rapport med mange nødvendige tiltak og anbefalinger. Denne rapporten og arbeidet som ligger til grunn for den legger et godt grunnlag for det videre arbeidet mot ekstremisme og radikalisering, med forbehold om at anbefalingene utformes og iverksettes på en god og hensiktsmessig måte.

Nedenfor vil vi kommentere både rapporten som helhet og anbefalingene slik de er delt opp etter områdene de hører under.

Noen overordnede kommentarer til rapporten

 

Antirasistisk Senter har siden vi ble etablert i 1983/1984 fulgt og dokumentert utviklingen av høyreekstreme miljøer i Norge, og er i dag en av få sivilsamfunnsorganisasjoner med ansatte hvis arbeidstid helt og fullt er dedikert til arbeid mot høyreekstremisme. Vår erfaring er, ikke overraskende, at den historiske utviklingen av ekstreme miljøer henger tett sammen med utviklingen ellers i samfunnet, særlig med den offentlige og politiske debatten og de rådende holdningene i samfunnet.

For å jobbe godt mot ekstremisme er tillit og mistillit viktige stikkord. Hva som til enhver tid defineres som rådende holdninger i samfunnet bestemmes av hvilke holdninger som finnes i majoritetsbefolkningen. Vi savner en grundigere analyse under kapittelet om tillit og mistillit, fordi det berører et sentralt poeng når man skal planlegge det forebyggende arbeidet og forhindre marginaliserende prosesser.

Vi savner en grundigere analyse av begrepene «tillit» og «mistillit» og mer fokus på holdninger i majoritetsbefolkningen

Det er etter vårt syn gjennomgående for rapporten og anbefalingene at det er for lite fokus på antirasistisk arbeids rolle i forebyggende arbeid og opplevelser med rasisme og diskriminering som medvirkende faktor i radikaliseringsprosesser. Vi håper dette perspektivet kan styrkes i utformingen og implementeringen av oppfølgingsarbeid og tiltak. For eksempel ga gjennomgangen av erfaringer fra andre land i rapporten interessant innsikt i hvordan Tyskland jobber forebyggende med en antirasistisk metode, men uten at dette ble fulgt opp i tiltak og knyttet til den norske konteksten.

En grundigere diskusjon om tillit og mistillit, i kombinasjon med en sterkere vektlegging av betydningen av antirasisme og rasisme i alle ledd, ville også bidratt til en – etter vår mening – nødvendig problematisering av den såkalte «trykkokerteorien». Vi mener teorien kan være svært problematisk som forklaringsmodell fordi den legitimerer det å i større grad slippe til rasistiske stemmer og holdninger i offentligheten. Vi er bekymret for normaliseringen dette ville ført med seg, og hvordan dette ville rammet de som utsettes for rasismen de fremmer.

Videre, tett knyttet til forrige punkt, bekymrer det oss at rapporten uten å uttale det eksplisitt, omtaler ekstremismeproblemet på en måte som gjør at det danner seg et bilde av ekstremisme som et spørsmål om islamistisk radikalisering. Det er det verken forskningsmessig eller erfaringsbasert grunnlag for. At kommisjonen i sin saksgjennomgang i all hovedsak har sett på saker som handlet om islamistisk ekstremisme er en svakhet. Det som kommer fram i saksgjennomgangen om at flertallet av de muslimske ekstremistene uttaler å ha opplevd «krenkelser på gruppenivå» og følt at «muslimer ikke er velkomne i Norge» blir hengende litt i løse luften, uten at det som kommer fram i utsagnene, at opplevelser med rasisme kan virke radikaliserende, tillegges videre vekt i rapporten.

At kommisjonen i sin saksgjennomgang i all hovedsak har sett på saker som handlet om islamistisk ekstremisme er en svakhet.

Med tanke på at HL-senterets holdningsundersøkelser slår fast høy og vedvarende forekomst av negative holdninger til muslimer i den norske majoritetsbefolkningen, er det en ytterligere bekymring at dette bildet som dannes i rapporten blir førende for hvordan oppfølgingen og innføringen av eventuelle tiltak. I verste fall kan dette forsterke og legitimere negative holdninger, og spenne bein på det gode potensialet som ligger i dem.

Vi kjenner oss heller ikke helt igjen i fremstillingen av det høyreekstreme landskapet og undrer og bekymrer oss over det vi opplever som en viss ufarliggjøring av grupper og enkeltpersoner i disse miljøene, også sammenlignet med hvordan islamistiske grupper og personer omtales. Særlig Alliansen og Norgesdemokratenes rolle bør ikke underdrives, og Lysglimt Johansens aktiviteter opp mot ungdom og skoler burde blitt viet mer oppmerksomhet. For eksempel i avsnittet om barn som radikaliseres. Like mye som radikalisatorer som jobber opp mot muslimske barn, burde Lysglimt Johansen nevnes i den sammenhengen.

I kapittelet om høyreekstremisme skrives dette om Alliansen:

Det høyreekstreme partiet Alliansen som ble stiftet i 2016, har hatt lav oppslutning ved valg. Partiet har koblinger til det nynazistiske miljøet, og partileder Hans Jørgen Lysglimt Johansen har ved flere anledninger stått frem med rasistiske og antisemittiske holdninger. En av partiets strategier har vært å rekruttere ungdom på Discord-serveren «Alliansen». Partiet gjorde det godt i noen fylker ved skolevalget i 2023.

Alliansen rekrutterer ikke bare via Discord, men også på Telegram og andre gamer-plattformer. I tillegg er Lysglimt Johansen særdeles aktiv på Tik Tok og oppretter nye profiler hver uke. Han forsøker å fremstille seg som en kultfigur eller forbilde og lykkes delvis, noe skolevalgresultatene fra 2023 antyder. Lysglimt Johansen oppsøker også ungdom fysisk, feks på skoler og festivaler i forsøk på påvirkning og rekruttering. Alliansen og Lysglimt Johansen bør etter vår mening ikke undervurderes som mulig radikalisator.

Videre står det om ytre høyre-partier i Norge:

Norge har ikke partier med stor oppslutning ytterst til høyre på det politiske spekteret. Sammenlignet med tilsvarende partier både i Sverige og Danmark, er det store partiet som plasserer seg til høyre for Høyre i Norge, et moderat høyrepopulistisk parti. En rekke politiske partier har forsøkt å etablere seg til høyre for FrP, uten å få stor oppslutning. Noen partier har sporadisk lykkes med å mobilisere, særlig ved lokalvalg og rundt særlige saker, slik tilfellet var da partiet Demokratene fikk en oppslutning på 13,4 prosent ved kommunevalget i Kristiansand i 2019.

Denne fremstillingen bidrar etter vår mening til å tone ned Frps rolle i å flytte grensene for hva som er akseptabelt å si i norsk offentlighet. Selv om partiet opererer innenfor demokratiske rammer, er det verdt å diskutere hva Frps rolle har vært i det norske demokratiet.

Frp har mistenkeliggjort muslimer i flere tiår, helt fra Carl I. Hagens falske Mustafa-brev i 1987. Under kommune- og fylkestingsvalget i 1987 leste Carl I. Hagen høyt fra et brev som angivelig skulle være skrevet av en anonym muslimsk innvandrer for å vise hvor farlige muslimske innvandrere er. Brevet var falskt, men effekten av det var ekte. Carl I. Hagen sa også i sin tid at «Et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni», «Integreringen er problematisk, og jeg frykter et muslimsk flertall i Norge om det fortsetter, med sharialover og det som verre er».

Selv om partiet opererer innenfor demokratiske rammer, er det verdt å diskutere hva Frps rolle har vært i det norske demokratiet.

Tidligere nestleder i partiet Per Sandberg har uttalt at «forskjellige raser, religioner og kulturer ikke må blandes hvis vi skal ha et harmonisk samfunn i Norge». Christian Tybring-Gjedde har kommet med uttalelser som «flerkultur… vil rive landet vårt i filler» og beskyldningen om at Arbeiderpartiet «dolke[r] vår egen kultur i ryggen, Per-Willy Amundsen så i sin tid et behov for et nytt korstog, og Siv Jensens bruk av ordet “snikislamisering” har bidratt til å normalisere et svært giftig tankegods rettet mot norske muslimer. Ordet “snikislamisering” kan ikke sies uten å trekke linjer til Eurabia-teorien.

Når det gjelder kapittelet om «venstreekstreme» ønsker vi å knytte noen kommentarer til formuleringen: «Både Antifa og Tjen folket er små grupper i Norge, og de anses ikke som en stor trussel av politiet eller PST. Likevel mener politiet at voldspotensialet hos disse gruppene har kommet til uttrykk, spesielt rundt demonstrasjoner mot høyreekstreme grupper som DNM og SIAN etc.».

Antirasistisk Senter ønsker å problematisere denne påstanden da det etter vår kjennskap ikke er dokumentert at det har blitt begått vold av såkalte venstreekstreme under motdemonstrasjoner mot høyreekstreme grupperinger. Vår erfaring er at politiet uten grunnlag har bortvist personer fra motdemonstrasjoner og tilsynelatende registrert dette som avvergelse av hendelser. Ved flere tilfeller har politiet bidratt til at situasjoner eskalerer. (Kontraskjæret, 21. august 2021). Flere demonstranter har blitt uvilkårlig arrestert og bøtelagt og utsatt for uforholdsmessig hard behandling. Samtlige som ikke har vedtatt bøter har senere blitt frikjent i retten (Motmarkeringen mot SIAN i Sandvika, 25. April 2021).

Vi savner et gjennomgående fokus på medvirkning fra og dialog med organisasjoner og det sivile samfunn

Motmarkeringene har etter vår mening spilt en viktig rolle for å forebygge utenforskap og å skape tilhørlighet ved å vise motstand mot hatefulle grupper i offentlig. Det er vår erfaring etter å ha arrangert både større og små motmarkeringer der publikum setter pris på et antirasistisk engasjement i møte med hatefulle ytringer. I tillegg har motmarkeringene fungert avskrekkende for potensiell rekruttering til høyreekstreme organisasjoner. Det sies av ledende personer i disse organisasjonene, i tillegg til at de sjelden blir særlig mange flere enn en håndfull personer.

Vi mener avslutningsvis at det er helt avgjørende i forebyggende arbeid skjer i utstrakt kontakt og samarbeid med grasrota, og at sivilsamfunnsorganisasjoner i mange tilfeller har en avgjørende rolle i å fasilitere og legge til rette for dette. Vi savner den samme bevisstheten om organisasjoners rolle gjennom hele rapporten og under samtlige av områdene anbefalingene er delt inn etter.

Nærmere om rapportens anbefalinger

 

Kommisjonen har lagt frem anbefalinger innenfor følgende områder:

1. Bedre organisering og mer forpliktende samarbeid
2. Kunnskaps- og kompetanseløft i det forebyggende arbeidet
3. Bedre ivaretakelse av og medvirkningsmulighet for utsatte grupper
4. Styrket oppslutning om demokrati og menneskerettigheter

Nedenfor vil vi knytte noen kommentarer til anbefalingene for de ulike områdene.

1. Bedre organisering og mer forpliktende samarbeid

Det har lenge vært en utfordring at strukturer for ansvar og samarbeid har vært kompliserte og lite tilgjengelige for «folk flest». Antirasistisk Senter har hatt kontakt med bekymrede lærere og foreldre som har opplevd veien for å melde bekymring som tung og vanskelig. Vi er svært positive til arbeid som bedrer organisering og samarbeidet på dette feltet.

Antirasistisk Senter ønsker alle tiltak som løfter viktigheten av arbeid mot ekstremisme og styrker det kunnskapsbaserte forebyggingsarbeidet velkommen. At ekstremismekommisjonen foreslår som et konkret tiltak å opprette et nasjonalt senter for innsats mot radikalisering og voldelig ekstremisme er vi svært positive til, men vi vil samtidig understreke at hvorvidt et slikt senter blir en suksess i våre øyne, er avhengig av hvordan det utformes i praksis, og ikke minst av hvordan det involverer og representerer det sivile samfunn.

Det samme gjelder det foreslåtte tiltaket om å opprette en nasjonal veiledningstjeneste ved bekymring. Norges erfaringer med voldelig terrorisme har vist at nettopp god og strukturert oppfølging av slike bekymringer, og at de meldes fra om i utgangspunktet, kan være avgjørende for å avverge alvorlige hendelser. Men også her vil selve utformingen og implementeringen være avgjørende. Vi viser til gjennomgangen av erfaringer fra andre land, og vil fremheve den svenske «orostelefonen» som vi kan lese i rapporten at er etablert i samarbeid med Redd Barna. Organisasjoner i det sivile samfunnet har en unik kontakt med grasrota, høy tillit og bredt kontaktnett lokalt, og den kunnskapen er viktig for å utarbeide en slik tjeneste på best mulig vis.

Å avklare PST og politiets ansvar og ulike roller, er helt avgjørende i denne sammenhengen. Vi tror det er viktig at rollen flyttes fra politiet, og at kommunene allerede spiller en viktig rolle i det forebyggende arbeidet og dermed har et godt utgangspunkt for å fylle rollen som kontaktpunktfunksjon på en god måte, men det forutsetter at kommunene får nødvendige ressuser og riktig støtte i arbeidet.

Avslutningsvis vil vi gjenta det vi nevner innledningsvis, at vi savner sivilsamfunnsorganisasjoners rolle i diskusjonene om samarbeid og organisering. Dette kommer vi litt mer tilbake til under punkt tre om bedre ivaretakelse av og medvirkning fra utsatte grupper nedenfor.

1. Kunnskaps- og kompetanseløft i det forebyggende arbeidet

Som vi var inne på tidligere savner vi en grundigere diskusjon av begrepene tillit og mistillit. Vi savner et større fokus på majoritetsbefolkningen og samspillet mellom negative holdninger hos denne og marginalisering og radikalisering. Her følger eksempler på forskningskilder som synliggjør noen relevante temaer.

I Norge mener 58% av befolkningen at vårt folk ikke er perfekte, men vår kultur er overlegen i forhold til andre kulturer. I Sverige er det kun 26% som sier det samme[i].

Mer forskning på hva som fører til denne oppfatningen, og mer kunnskap om dette fenomenet, kan være nyttig.

Vi savner også mer forskning på majoritetsbefolkningens syn på integrering/assimilering, særlig i lys av at befolkningen generelt ikke har rett forståelse av hva som skjer når folk etableres i Norge:

Vil minoritetsungdom som vokser opp i Norge oppleve sosial mobilitet, eller vil de reprodusere sine foreldres ofte marginaliserte posisjoner? Vil de tilpasse seg storsamfunnets normer, eller holde fast ved verdiene fra foreldrenes hjemland? Vil religiøse, sosiale og kulturelle barrierer for tillit og solidaritet mellom minoritet og majoritet brytes ned eller låses fast og tilspisses over generasjonene? I denne rapporten presenteres de første funnene fra et langsiktig forskningsprogram som følger et kull ungdommer gjennom utdanningssystemet og ut i voksenlivet. Vi finner at assimilering – både økonomisk, religiøst, kulturelt og sosialt – ser ut til å være en overordnet trend i de unges tilpasninger, i den forstand at etnisk og religiøs bakgrunn gradvis får mindre betydning for livssjanser, holdninger og verdier.

I motsetning til det som etter hvert har blitt en utbredt forestilling i norsk offentlighet – at andre generasjon og især muslimer blir mer konservative og tradisjonsbundne enn sine foreldre, finner vi altså klare tegn til assimilering langs både økonomiske, kulturelle og sosiale dimensjoner for alle minoritetsgrupper.

Ikke ubetydelige mindretall innenfor alle grupper kan riktignok avvike fra gjennomsnittet, men i sum ser det ut til at etnoreligiøse skillelinjer gradvis blir mindre virksomme i den oppvoksende generasjonen, og at flertallet av innvandrernes etterkommere over tid inkluderes i et normativt fellesskap gjennom tilpasning til noen grunnleggende felles institusjonelle spilleregler.[ii] (Vår utheving)

Majoritetsbefolkningens holdninger, stereotypier og fordommer bidrar aktivt i marginaliseringsprosesser, og fiendtliggjøringen mellom majoritet og minoritet. Derfor må ny kunnskap belyse disse problemene.

Vi mener også at det svekker rapporten, og dermed tiltakene som foreslås, at definisjonen av ekstremisme i hovedsak begrenser seg til ekstremisme i «full blomst», fordi forstadiene er mer relevant for forebyggingsarbeidet. En videre tilnærming kunne tatt utgangspunkt f. eks i konflikttrappen.[iii]Forebyggende arbeid på alle nivåer bør inngå som et mål.

Kunnskap og kompetanseheving innen det forebyggende arbeidet er noe de fleste vil være enige om viktigheten av. Særlig viktig er dette innen både politiet og skolen, men likevel er det ikke en automatisk del av utdanningene man må ta for å kvalifisere til kvalifisere til yrkene. Det er et stort behov for at alle ansatte i politi og skole har grunnleggende kunnskap om rasisme, demokrati og sammenhengen med ekstremisme. Antirasistisk Senter har i flere år jobbet for en endring av dette og å få disse temaene inn på læreplanene, og benytter anledningen til å fremheve dette igjen.

Avslutningsvis savner vi også en grundigere diskusjon om etnisk profilering og hvordan rapporten og tiltakene står i forhold til eller kan påvirke marginalisering og videre radikalisering. Det er klart at evalueringen av kvitteringsordningen i Oslo blir viktig i så måte, men det står ikke i veien for en rekke relevante diskusjoner som hadde hørt hjemme i en rapport om ekstremisme og forebygging.

1. Bedre ivaretakelse av og medvirkningsmulighet for utsatte grupper

Vi savner, særlig under dette punktet, at sivilsamfunnet og organisasjoners rolle gis mer betydning. Hvor er den nordiske modellen her?

I rapporten står det: Sivilsamfunnet, inkludert organisasjoner, tros- og livssynssamfunn, partene i arbeidslivet og spillsamfunn, involveres i større grad i det forebyggende arbeidet mot radikalisering og ekstremisme på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Det er både fint og viktig at det sies, men vi opplever dessverre ikke at dette gjenspeiles i rapporten for øvrig. Vi savner både fokuset og konkrete forslag. Organisasjoner og lag har en naturlig tilknytning til grasrota som er helt avgjørende i forebyggende og holdningsskapende arbeid. I rapporten står det også at «politiet og PST har ansvar for å etablere faste møtepunkter for dialog og utveksling av informasjon med trusselutsatte grupper». I den sammenhengen har Antirasistisk Senter et konkret forslag til hvordan det kan gjøres:

Gjenoppta PODs dialogforum

Politidirektoratet opprettet i 2002 et dialogforum, som ledd i oppfølgingen av «Handlingsplan mot rasisme og diskriminering 2002-2006», for å bidra til bedre kommunikasjon og dialog mellom politiet og innvandrerorganisasjoner og etater med ansvar for minoritetsspørsmål. Det ble opprettet et sentralt dialogforum, og lokale dialogfora i de enkelte politidistrikter, der det var ønskelig at dialogforumet skulle bistå i opprettelsen av og utformingen av strategier for de lokale dialogfora.

Det foreslås dessuten at det utarbeides en nasjonal handlingsplan mot hatkriminalitet i samarbeid med berørte grupper. Dette er et tiltak vi ønsker velkommen, men med forbehold om bred representasjon fra det sivile samfunn i arbeidet med å utforme en slik handlingsplan for å sikre at berørtes medvirkning på en god måte.

1. Styrket oppslutning om demokrati og menneskerettigheter

Tegneserien er et grep vi lar oss imponere av. Det er kreativt og nytenkende, og absolutt noe vi ser at vil kunne brukes på en god måte for å få barn og unge til å reflektere over hva ekstremisme er og hvilke konsekvenser det har for samfunnet.

Ellers synes vi helt overordnet at anbefalingene er fine, men at de jevnt over er lite konkrete. Dembra og veiviserordningen er gode og kjente, men ellers er det få andre konkrete tiltak. Det er bekymringsverdig med tanke på hvor mange barn og unge som oppgir å oppleve rasisme og diskriminering i den norske skolen.

Vi synes også det er fint med styrking av undervisningen ved freds- og menneskerettighetssentrene og minne- og læringssteder, men er urolige over at man først og fremst snakker om demokrati, medborgerskap og menneskerettigheter. Det er viktig og det bør man ikke slutte å gjøre, men ved å ikke også fokusere på ekstremismen og ideologiene, rasismen og diskrimineringen, som ligger til grunn risikerer man å tilsløre hva dette egentlig handler om.

Særlig gjelder dette i skolen der vår erfaring er at ord som «mobbing», «krenkelser» og «utenforskap» erstatter ordet «rasisme». Hvorfor ikke bare kalle det det? Anerkjennelsen det skaper er viktig for de som rammes. Antirasisme er i seg selv en praktisk metode for å fremme tilhørighet og inkludering.

Avslutning og oppsummering

 

Takk igjen for det gode arbeidet som ekstremismekommisjonen har nedlagt. I den omfattende rapporten er det samlet mye viktig kunnskap og mange gode anbefalinger og tiltak for å skape bedre vilkår for det forebyggende arbeidet.

For å oppsummere har våre kommentarer handlet om:

• Vi savner en grundigere analyse av begrepene «tillit» og «mistillit» og mer fokus på holdninger i majoritetsbefolkningen
• Vi savner et antirasistisk perspektiv i forståelse og metode, men også i tiltakene som anbefales
• Det er synd at rapporten omtaler ekstremismeproblemet på en måte som gjør at det danner seg et bilde av ekstremisme som et spørsmål om islamistisk radikalisering
• Vi er bekymret over det vi opplever som en viss ufarliggjøring av høyreekstreme og høyreradikale grupper, partier og enkeltpersoner
• Vi savner et gjennomgående fokus på medvirkning fra og dialog med organisasjoner og det sivile samfunn
• Forslag: Gjenoppta PODs dialogforum
• Flere av tiltakene er vage og lite konkrete
• Forslag: Kompetanse om ekstremisme og forebyggende arbeid inn i lærer- og politiutdanningene

 

Med vennlig hilsen,

for Antirasistisk Senter

Sofia Rana (rådgiver på høyreekstremisme), Maria Wasvik (politisk seniorrådgiver)

 

 

[i] PEW Research Center mai 2018 Being Christian in Western Europa, Nationalism, immigration and minorities, s 53.

[ii] Fafo-rapport 2016: 43 «Assimilering på norsk»

[iii] Se for eksempel: https://www.idebanken.org/innsikt/artikler/konflikthandtering