Namra Saleem

Ekstern Skribent

Dette har skjedd: En familie på 12 mistet statsborgerskapet sitt etter 27 år i Norge. Ifølge UDI løy et ektepar i 1990 om at de var statsløse palestinere da de søkte asyl. Dermed mister ikke bare de statsborgerskapet, men også deres barn som var mindreårige da de kom, og barnebarna som er født i Norge.

Bioingeniøren Mahad mistet også statsborgerskapet sitt etter 17 år i Norge, fordi UNE mener han oppga feil opprinnelsesland da han kom hit som 14-åring. Han saksøkte staten for å få statsborgerskapet sitt tilbake, men tapte i rettssaken.

Hva om mamma og pappa har løyet?

Jeg er født i Norge, akkurat som barnebarna til det ekteparet som kom hit på 90-tallet. Foreldrene mine kom på 70-tallet som arbeidsmigranter. Jeg antar det var lettere å komme da, for da trengte Norge arbeidskraft, da trengte Norge oss. Men nå har det blitt for mange av oss.

Mamma og pappa er født i Pakistan, eller jeg tror de er det, det er ingen grunn til at de skulle lyve om det da de skulle komme hit, men man vet jo aldri. Det er kjipt å tenke på at skulle det være tilfellet, at foreldrene mine løy, at både de og oss barna kunne ha blitt sendt tilbake til Pakistan, eller eventuelt det andre landet vi angivelig skulle komme fra.

Det betyr at noen av oss nordmenn fremdeles ikke er nordmenn nok.

Det betyr at noen av oss nordmenn fremdeles ikke er nordmenn nok, at statsborgerskapet vårt brått kan bli revet ifra oss. Det betyr også at vi skal behandles dårligere enn kriminelle, for mens mange kriminelle handlinger har en foreldelsesfrist, finnes den ikke når det gjelder statsborgerskap.

Ikke lenger trygg

Jeg er livredd for at foreldrene mine kanskje kan ha sagt noe som ikke stemmer da de kom til Norge og at dette skal påvirke oss en dag. Det får meg til å tenke på Dagbladet-innlegget til journalist Mina Ghabel Lunde, hvor hun skrev ”Jeg har bodd i Norge i 26 år. Jeg følte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett” og, kanskje det som traff meg mest, ”Dette er ikke hjem likevel”.

Denne følelsen har jeg også begynt å kjenne på, og det gjør meg trist. Det som er enda mer trist er at det nok er mange unge der ute som sitter med de samme tankene som Mina, som meg og som føler seg utrygge. Det burde ikke være nødvendig.

Kanskje er jeg i overkant emosjonell når det gjelder disse sakene, for man kan argumentere for at både familien på 12 og bioingeniøren Mahad jo har brutt loven ved å lyve, og at det ikke skal være slik at alle bare kan lyve seg til Norge (lol, nå hørtes jeg ut som homegirl Sylvi), men spørsmålet er: Er tap av statsborgerskap en riktig straff? Og hvor ble det egentlig av menneskeligheten i politikken?

Fremmedfrykt i frammarsj

Dette har skjedd: En frisør nektet å klippe håret til en jente med hijab, Trump forsøkte å innføre et innreiseforbud, også kalt for ”Muslim ban”, et forbud som ble stoppet to ganger, men som Trump nekter å gi opp på. I media kunne man lese om ”svenske tilstander” i Oslo øst, men også om de unge som ikke kjente seg igjen i denne beskrivelsen. Flere har mistet statsborgerskapet.

I en tid hvor det føles som om både fremmedfrykten og antiislamismen er på fremmarsj, så trengte vi kanskje ikke dette i tillegg.

I en tid hvor det føles som om både fremmedfrykten og antiislamismen er på fremmarsj, så trengte vi kanskje ikke dette i tillegg. I en tid hvor vi snakker om hvor viktig det er at alle føler seg norske, at spesielt unge med en eller annen flerkulturell bakgrunn føler en tilhørighet til Norge, så trengte vi ikke dette. Når folk som har følt seg norske hele livet sitt, plutselig nå sier at Norge ikke føles som et hjem lenger, da er det på tide å ta et hint.

Konsekvensene

Nå skal jo dette behandles i Stortinget og det er forventet at de vil vedta domstolsbehandling, men man så jo hvordan det gikk med bioingeniøren som mistet statsborgerskapet sitt etter 17 år som nordmann.

Man kan skylde på ”systemet”, eller så kan man skylde på 14 år gamle Mahad, som muligens i en desperat situasjon sa noe feil da han kom til Norge. Mahad som etter flere midlertidige oppholdstillatelser fikk statsborgerskapet sitt innvilget i 2008. Mahad fra Brumunddal som jobbet på Ullevål sykehus og som har hatt et liv her.

Jeg er redd for konsekvensene dersom Stortinget lander på at reglene skal forbli som de er. I verste fall betyr det at mange må leve med en usikkerhet og med en tapt følelse av tilhørighet. At helt vanlige folk som meg tenker at Norge kanskje ikke er et hjem likevel. Og hva konsekvensene av det igjen kan bli, det tør jeg ikke å tenke på.